Nederlag i kø

Jeg fikk et illebefinnende på trening i sted. Vel var jeg på en step-time, der jeg har svært dårlige forutsetninger for å følge med fordi jeg ikke eier koordinasjon. Men hovedgrunnen til at jeg ikke hang med i svingene var at jeg var sliten, ikke at trinnene var vanskelige - og dét var uvanlig. Etter et kvarters tid kom mitt første store nederlag i treningssalen; jeg måtte senke stepen et trinn. Siden kom nederlagene på løpende bånd. Jeg måtte la være å bruke armene, og kun konsentrere meg om bena. Likevel løftet jeg knapt knærne, og jeg subbet i stedet for å hoppe. På tross av dette ble jeg så usannsynlig sliten.

Da styrkedelen skulle begynne, var jeg segneferdig. Men jeg så frem til det; den delen er for ren avslapping å regne, sammenliknet med den energiske dansen på stepen.

Men jeg fikk det bare verre. Svetten fortsatte å renne. Den kjentes kjølig på huden. Jeg var varm og kald på en gang, og sølvprikker danset for øynene mine. For første gang måtte jeg ta instruktøren på ordet da hun sa at de som ønsket det kunne løfte vekter med en arm annen hver gang, i stedet for å bruke begge armer (nok et sviende nederlag).

Etter kort tid ble jeg kvalm, og holdt på å kaste opp. Eller besvime. Det siste gjorde meg helt forferdet; jeg har ikke besvimt siden jeg var på konsert med Michael Jackson i Göteborg i 1988 (da gikk jeg i bakken mens Kim Wilde varmet opp). Jeg måtte ta små støttesteg innimellom, og rommet seilte. Da det gjensto ti minutter av timen, måtte jeg innse at det største nederlaget av alle var et faktum: Skamfull og maroder snek jeg meg langs veggen og ut av salen. Jeg var svak som en nyfødt kattunge. Ally McBeal hadde slått meg i håndbak! Kaldsvetten piplet fremdeles, og etter noen minutter på benken i garderoben, kledde jeg raskt på meg og strøk på dør.

Etter å ha satt meg på sykkelen og tatt fatt på den lange oppoverbakken hjem, måtte jeg raskt innse at jeg ikke var i stand til å sykle heller. Hjertet slo og hele kroppen skalv. Jeg kunne kjenne en stikkende hodepine feste grepet. Hva var dette for noe?! Vel var det en nokså hard treningstime jeg hadde vært på, og vel hadde det vært en lat helg, men selv ikke de gangene jeg har vært skikkelig utrent har kroppen min reagert på denne måten. Det var ikke lenger nederlagene i treningssalen som spøkte i hodet mitt, men en snikende redsel. Var jeg syk på noen måte? Jeg fikk en ekkel fornemmelse, og følte meg bedrøvet og forkommen.

Burde jeg gå til legen og få tatt noen prøver? - Blodbanken! slo det ned i meg, som et lyn. Jeg hadde jo blitt tappet for en halv liter blod bare timer i forveien! Derfor var det jeg ikke tålte treningen. Selvfølgelig! I fjor sommer ville de ikke engang la meg sykle hjem etter å ha gitt blod. Uendelig lettet og glad lo jeg høyt for meg selv. - At det går an å være så tankeløs! Og så: Heldigvis!

Dermed gikk det ikke lang tid før tankene mine begynte å kretse om nederlagene igjen. Jeg har bestemt meg for å fortelle instruktøren om årsaken til min pinglete oppførsel neste gang jeg ser henne. Omtrent som den gangen jeg punkterte, og måtte ta sykkelen på t-banen. Forlegen sto jeg med sykkelen i midtgangen, før jeg ikke klarte å holde meg lenger: Med høy stemme opplyste jeg alle mine medpassasjerer om at jeg hadde punktert, og pekte på det flate bakhjulet.

Postet av: Kristiane at April 24, 2006 7:40 EM