Sånn går nå dagene

Jeg har rundvasket kjøkkenet i dag. I absolutt hele dag. Jeg har støvsuget inni alle skap og skuffer, og tørket over etterpå. Vasket skapdørene utenpå, samt kjøleskapet og komfyren. Bak komfyren. Selv brødristeren er nå skinnende ren og tom for smuler.

Mens jeg holdt på, slo det meg at dette er en aktivitet jeg kun forbinder med å skulle flytte fra en leilighet. Jeg kan ikke erindre at jeg noen gang har vasket kjøkkenet så grundig på denne tungvinte måten. Tungvint fordi tallerkener, glass og gryter ikke allerede var pakket i esker, men først måtte ryddes ut og deretter settes på plass igjen.

Men bi litt før du avskriver meg som en sjuske! I forbindelse med den obligatoriske spørsmålsrunden i et utdrikningslag jeg var i for noen uker siden, tellet jeg etter hvor mange steder jeg har bodd siden jeg flyttet hjemmefra. Jeg regnet kun med steder jeg har hatt navn på postkassen, ikke midlertidige bopæler.

Likevel viste det seg å være hele 13 forskjellige adresser! Jeg var 18 år gammel da jeg flyttet hjemmefra, nå er jeg 33. Det betyr at jeg i snitt bare har bodd i litt over et år på hvert sted. Så det er ikke så ille som det høres. Selv ikke Dagfinn Høybråten (eller hans kone) har vel storrengjøring mer enn en gang i året?

Ellers kan jeg nevne at jeg har ferie på andre uken. Jeg har ferie og er hjemme, hvilket også er en ny opplevelse for meg. Jeg har sånne dager som man drømmer om når man er travelt opptatt: Helt uten program, og med minimal sosial omgang. Det er stille i mailboksen, og på MSN, og jeg får knapt nok tekstmeldinger.

Jeg trives svært godt i mitt eget selskap, men nå begynner det å gå for vidt. Nesten helt uten impulser utenfra, kjeder jeg bloggens lesere med å fortelle om at jeg vasker kjøkkenet. I formiddag kretset tankene mine stadig om en død spissmus og et halvt eggeskall som lå på stien da jeg løp i skogen i morges. I nærheten av hverandre, men ikke så nær at jeg så noen umiddelbar forbindelse mellom de to tingene.

Musen gjorde meg trist; det så ut som den bare hadde falt om, hvilket er enda mer meningsløst enn når frøken Smilla fanger mus om natten, og herjer med dem ute på plenen. (Mens jeg henger ut av vinduet og roser henne entusiastisk - katter skal jo få skryt for sin fangst - mens hjertet mitt blør.) Men eggeskallet var så yndig at det nesten veiet opp for musens triste skjebne. Lyseblått med brune flekker. Kan det har vært trost? Jeg ser mange av dem når jeg løper. De flakser oppskjørtet og beskyttende over stien når jeg kommer trampende, og har åpenbart reir i nærheten.

Det vil sikkert glede mine lesere at jeg - da jeg merket i hvilken grad den døde musen og trosteegget la beslag på tankevirksomheten min tidligere i dag - tok opp telefonen og skaffet meg noen avtaler. Det skal bli fint å se andre mennesker igjen.