Intet nytt fra musikkfronten

Lørdag var jeg på fest med en gjeng jeg hang en del med fra jeg var 14-15 til rundt 20 år gammel. Jeg hadde gledet meg til å treffe alle sammen igjen. Selv om jeg følte meg ganske voksen i begynnelsen av 20-årene, har det nå gått mer enn ti år. Nå er vi voksne. Folk har giftet seg, fått barn, faste jobber. Bil og hus.

Men som vanlig er forandringene mindre enn man tror på forhånd. Folk ser ganske like ut (forhåpentligvis gjelder det også en selv), og inntar sine gamle roller. Fordi jeg er litt yngre enn de andre (ikke mye, men et par år gjør seg nokså gjeldende når man er tenåring), kan min rolle best beskrives som nebbete og høyrøstet lillesøster. Kanskje litt slitsom også, hvis jeg skal gå i meg selv.

Dette er mennesker som husker at jeg satt en hel fest med en mopedhjelm på hodet, og maste om å få høre Suzanne Vegas Luka. Det verste er at de faktisk spilte den for meg, flere ganger. Men jeg fikk ikke nok, jeg ville stadig høre den om igjen, og maste og gnålte inne fra mopedhjelmen. Denne oppførselen vil jeg antakelig bli konfrontert med resten av livet (og jeg kan i grunnen forstå det).

Eller de husker at jeg, noen år senere, sortkledt og illsint gikk løs på en Cindy Crawford-plakat som en av festdeltakerne hadde hatt med i presang til verten. Jeg hadde fullstendig glemt episoden, og ble nokså brydd da jeg ble minnet om den på lørdag.

(Men jeg unnskylder meg med at det hadde vært en tøff førjulstid: Ut på gaten hver natt for å rive ned H&M-plakater. Det var tungt arbeid, kan jeg fortelle dere. Limet var supersterkt, og man måtte legge hele kroppsvekten til der man hang i et hjørne og sakte men sikkert slet og dro plakaten ned fra veggen. Helt ufarlig var det heller ikke; plakatene hang høyt, og det var en del klatring involvert. For ikke å snakke om at vi stadig havnet i klammeri med fulle julebordgjester på hjemvei, som ridderlig ville forsvare Cindy der hun hang nesten naken og forsvarsløs på veggen. Heldigvis var det lett å løpe fra dem. Det var forresten en stor lettelse da vi litt senere oppdaget en mye enklere måte å ødelegge plakatene på. Nemlig ved å nøye oss med å male en eller to av Cindys tenner sorte med sprittusj. Vips var plakaten ikke lenger så kvinnediskriminerende, men mest av alt lattervekkende. Men nok om det.)

Også samtaleemnene hadde forandret seg bemerkelsesverdig lite på drøyt ti år: Nå som den gang var det mye musikk det gikk i. Og vi snakket mest om gammel musikk, gamle Roskilde-opplevelser og andre konserter vi har vært på. For å få opp mimrefaktoren ytterligere, hadde DJ Kri brent en CD - These Important Years - som så slik ut:

Den første reaksjonen som kom da coveret gikk rundt bordet var selvsagt - Hei, er ikke Luka med her da, HAHAHA. Jeg skar tenner av ergrelse over at jeg ikke hadde tatt den med som et skjult bonusspor på CDen, for å ta dem på sengen ved å vise selvironi.

Ellers var det en viss begeistring å spore. (Bifall og glede vil aldri vises tydelig i dette selskapet.) Spillelisten er representativ for musikken vi pleide å høre på back in the days, og utvalget ga grobunn for både mimring, konfrontasjoner og rene nedsablinger. Fornærmelsene satt løst, som de alltid har gjort. Denne gjengen er ikke noe for sarte sjeler; det gjelder å håne og erte hverandre mest mulig.

Og innfallsvinklene er mange. Man kan for eksempel anklage folk for å følge med på ny musikk. Som denne: - Ha! Du har på deg en Franz Ferdinand-t-skjorte! Det er bare fordi du vil gi inntrykk av å være oppdatert på musikkfronten. (La meg legge til at det var jeg som var iført t-skjorten, og at den er fra turneen i kjølevannet av den første platen til FF - altså 2-3 år gammel).

Eller man kan komme med spitord til de som knapt har kjøpt en CD siden Nirvanas Nevermind. - Hva hører du på om dagen 'a? Fortsatt Pogues, ja? Men jeg har inntrykk av at vi egentlig stiller ganske likt her; noen falt riktignok av lasset allerede ved grønsjen, mens andre (jeg) brisker seg (meg) med å ha hengt med til og med britpopen.

(Jeg overdriver selvsagt når jeg antyder at ingen av oss kjøper ny musikk i det hele tatt. Men dere ser bildet. Nyere musikk blir i hvert fall møtt med - etter min mening berettiget - mistro og skepsis. En av disse guttene lånte forøvrig den første platen til The Ark av meg en gang. En plate jeg hadde snakket pent om. Han uttrykte sin misnøye i sterke ordelag da han leverte den tilbake, men det var først lenge etterpå jeg fant den lille post it-lappen inni coveret: "DRIT-CD" var den korte og konsise dommen. (En lapp jeg selvfølgelig aldri kommer til å fjerne.).)

Det er selvsagt ikke noen moro i å slå fast at R'n'B er elendig og plagsom musikk; det blir litt som å si at sånn dansebandmusikk er skikkelig dårlig, ass. Det som derimot er gøy, er å snakke om musikk man tidligere har likt, men nå har vendt ryggen til. Gleden var stor da jeg oppdaget at det er flere enn meg som i dag hater The Doors av et godt hjerte. Som jeg har skrevet i et tidligere innlegg:

Jeg kan det slett ikke noe med møllesten om halsen-frikere. Søkende, sarte sjeler som i voksen alder fremdeles har den klassiske Jim-Morrison-i-bar-overkropp-med-intenst-blikk-plakaten hengende i entreen eller på soverommet. Det er ofte selvhøytidelige personer helt uten oppdrift og humoristisk sans som har en hang til slike effekter. Jeg har hatt rikelig anledning til å studere dem, blant annet på Pére Lachaise-kirkegården i Paris, der de flokker seg kjærlighetsfullt om Morrisons grav, og røyker en tjall eller fem.

Selv om jeg ikke mistenker noen av festdeltakerne for å ha et fullt så lidenskapelig forhold til The Doors og Jim Morrison i dag, synes jeg jeg så noen vantro, litt sårede blikk da jeg, istemt av flere andre som også har sett lyset, ga dette møkkabandet (og spesielt frontfiguren) det glatte lag.

En person innrømmet at han alltid har hatet Velvet Undergrounds Venus In Furs - etter sigende mest fordi den alltid gikk på repeat dagen derpå (vi pleide gjerne å ligge over på festene vi hadde). Forfriskende, og ikke helt stuerent, særlig ikke siden hatet viste seg å også omfatte alle de andre låtene til Velvet.

Mens en annen tok opp det betimelige spørsmålet: - Liker vi egentlig Rainmakers i dag?, med underteksten ... og har vi egentlig noen gang gjort det? Tja. Som jeg nevner avslutningsvis i dette innlegget:

Det er forresten med en viss undring jeg ser at dette bandet har fått status som dølle norgesvenner, og omtales nærmest i samme åndedrag som Smokie og Bonnie Tyler. Da jeg var ung var det helt riktig å like Rainmakers, de var i samme klasse som U2, Waterboys og Pogues. Nå om dagen opplever jeg at musikkpolitisk korrekte mennesker smiler overbærende og later som de aldri har hatt sansen for bandet. Likevel er de gjerne først ut på dansegulvet dersom man setter på "Big Fat Blonde" på en fest.

Jeg kan riktignok huske at enkelte allerede tidlig på 1990-tallet mumlet lavt og surmavet om gubberock, og påpekte at det er jo ikke eksperimentelt (uttales i denne sammenheng ekksperimentelt, med trykk på første stavelse), men dette mente disse menneskene om all annen musikk enn Einstürtzende Neubauten.

Jeg vil gjerne slå et slag for Rainmakers. De var utrolig bra live, hvilket man hadde sjansen til å få med seg ganske ofte. For norgesvenner var de, det er ingen grunn til å nekte for det. Jeg så dem første gang da jeg var 16. Gleden over å ha kommet inn på en konsert med 18-årsgrense var stor (skjønt den hadde vært enda større om ikke pappa også hadde vært på konserten, slik at jeg likevel måtte drikke øl i smug). Sist jeg så dem var vel i 1995, tror jeg. Da var Bob Walkenhorst iført selebukser på scenen, og barna hans drev og turnet på rekkverket midt blant det glisne publikumet som hadde møtt opp på Rockefeller. Den kvelden ble det slutt mellom Rainmakers og meg. Men jeg blir lykkelig hver gang jeg har sjansen til å danse til musikken deres på fest.

Rainmakers-debatten sporet av uten at man var kommet til enighet (som seg hør og bør). Men kvelden hadde mer å by på. Både munnhuggeri og ondt blod ved stereoanlegget, og høyrøstede veddemål om hvorvidt U2 spilte på Valle Hovin i 1993. Alt i alt en meget god fest, forbløffende lik festene vi pleide å ha i gamle dager.

Postet av: Kristiane at August 9, 2006 2:43 EM