Gode naboer

De som bor over oss er utrolig hyggelige og gavmilde. Stadig bringer de oss noe. Brød, eller vårløk fra hageparsellen sin. Kurver med jordbær (når de har vært på selvplukk), eller rykende ferske hjemmebakte pitabrød.

En lørdag morgen i fjor sommer våknet vi av et skikkelig rabalder ovenfra i halv fem-tiden. Vi fant det litt bemerkelsesverdig, siden naboene er vennlige og fredsæle mennesker, men sovnet raskt igjen. Mange timer senere, da vi satt ved frokostbordet, ringte det på døren. Utenfor sto naboen med favnen full av fisk. Til oss! Det var både torsk og sei. [1] Hele familien hadde reist ut til Nesodden i otta, fortalte han, og de hadde tydeligvis hatt fiskelykken med seg. Vi skjønte raskt at bråket i grålysningen skrev seg fra da de fant frem fiskeutstyret - boden deres ligger like over vårt soveværelse.

Da de kom hjem fra Tyrkia for et par dager siden, fikk vi en stor pose tyrkisk pepper (pepperfrukten, ikke sukkertøyene).

Siden vi nå har en liten gulrotåker selv, så jeg mitt snitt til å endelig gjøre gjengjeld. I ettermiddag var jeg oppe hos dem med en stor og delikat gulrotbunt, som de takket vakkert for.

Men nå nettopp ringte det på døren. Naboen hadde vært i hageparsellen sin, og bragte oss:

1) En nepe. En rotfrukt jeg aldri har stiftet bekjentskap med tidligere, men Geir Ove gjenkjente den. Selv har jeg alltid trodd at neper var på størrelse med reddiker, men denne var stor som en kålrabi. (Jeg måtte selvsagt straks tenke på Olaug og den nedleggingstruede nepefabrikken.) Den lukter litt rart, men smaker ikke så verst.

2) Romanosalat. Prektig og knasende frisk romanosalat! I morgen skal jeg lage cæsarsalat.

3) Det som, etter at jeg har konsultert et stort leksikon som heter Ingredienser, viser seg å hete snittebønner. Etterpå fant jeg også en beskrivelse av dem her. Men hva kan de egentlig brukes til? Vi har en bærepose full. Belgen er seig og litt bitter, og minner skuffende lite om sukkererter.

Etter dagens toveis-gavmildhet vet jeg ikke helt hva som vil skje. Neste utspill er mitt. Men jeg tror faktisk jeg tøyler hestene, så det ikke går konkurranse i det. Ingen er tjent med at dette utvikler seg som i Carl Barks-klassikeren, der Onkel Skrue og en Maharajah fra fjerne himmelstrøk konkurrerer om å bygge den største og gildeste statuen av Andebys grunnlegger. Hele tiden skal de overgå hverandre. Til slutt står det kolossale, overdådig diamantbesatte statuer over hele byen, og Onkel Skrue er så fattig at han vandrer rundt med en tønne rundt livet.

[1] La oss ikke dvele ved min reaksjon på å få huset fullt av dryppende, slimete og blodig fisk. Det er selve gesten vi snakker om nå. (Jeg kan forresten like gjerne tilstå at jeg rømte kjøkkenet og fraskrev meg etthvert ansvar.)

Postet av: Kristiane at August 23, 2006 8:07 EM