Musefangeren fra Hellerud

Det er åpenbart jaktsesong for katter. Det går nesten ikke en natt uten at frøken Smilla vekker oss med høylytte mjau rett utenfor soveværelsevinduet, der hun stolt og uhyre langsomt piner ihjel små mus på plenen.

Musene lider slett ikke i stillhet, men går sin pinefulle død i møte med høyfrekvente skrik. Lyden minner om den elektroniske summingen fra en sånn sykehusmaskin som overvåker hjertefrekvensen. Jeg skulle virkelig ønske jeg var litt tøffere og ikke så ømhjertet, for jeg blir utrolig lei meg. Eller ked af det, som danskene sier. Jeg bretter puten rundt ørene og kniper øynene hardt igjen, og gjør mitt beste for å fortrenge det redselsfulle dramaet som utspiller seg bare få meter fra meg.

Her om kvelden dro hun med seg en mus inn i stuen. Enkelte mus er virkelig helt utrolig små. Denne var bare litt større enn en humle, og klarte å krype inn i en svært smal sprekk bak bokhyllen, der vi (såvidt) kunne høre den romstere rundt. Det var en svært tidkrevende affære å få den ut igjen. Jeg har faktisk grepet meg i å savne metemark-æraen.

I forrige uke lå det jeg mente å gjenkjenne som en halv ring rødløk på matten i entreen. Lat som jeg er skrittet jeg over den flere ganger, og tenkte at jeg skulle ta den med når jeg likevel skulle ut med søppel. Da jeg omsider plukket den opp, viste det seg å være en musehale! Snakk om å renspise byttet sitt. Selv var jeg glad til. Så fort musene er strippet for yndig, grå pels og tindrende, kullsorte øyne, er jeg nemlig langt mer forherdet. (Jeg er forholdsvis enkel slik.)

Hos mamma og Bjørn har de en stor, stripet hankatt. Den har usedvanlig kraftige lår, og klør som ljåblader. Da vi var samlet til familiemiddag i går, hylte jeg opp da den kom løpende over plenen med det jeg først trodde var en liten rev i munnen. Det viste seg å være et ekorn. Å nei! Maken til elendighet. Jeg søkte tilflukt på badet, der jeg sto og kjempet mot tårene. Resten av familien flokket seg rundt offeret, mens katten selv helt hadde mistet interessen. Han lå nå og slikket potene sine, mens de andre forsøkte å lokke meg tilbake i stuen med tilrop som: - Det ser ut som det bare sover!

Etter en stund ble det fjernet, og straks jeg var tilbake i stuen kunne jeg slå vitser om hjemmesydde brune pels-portemoneer, og mon ikke ekornet kunne blitt en eksotisk forrett? Ute av øye, ute av sinn. Straks etter satte vi oss til bords i høy stemning, og alle nøt middagen og den etterfølgende bursdagskaken. Jeg setter stor pris på min evne til å fortrenge sørgelige hendelser.

Postet av: Kristiane at September 4, 2006 1:59 EM