"Noen rolige øl"

Faktisk så har jeg i alle år trodd at det bare var i min bekjentskapskrets uttrykket "noen rolige øl" var i bruk. Men enkel googling viser at det er mer utbredt enn som så. Begrepet ble flittig brukt i tid da jeg var mye mer ute på byen enn jeg er i dag. Som den oppvakte leser sikkert alt har forstått, betegner det en kort, og fremfor alt stille og rolig kveld på byen. Uten for mange konsumerte øl, og gjerne på en pub like i nærheten av der man bor.

"Noen rolige øl" var en typisk midtuke-syssel, og forekom gjerne når man skulle tidlig opp på forelesning eller jobb neste dag. Eller en fredag etter en strevsom uke, hvor man hadde mye på agendaen dagen etter. (Eksempel: Rekke polet før det stengte, og dessuten kjøpe en gave til innflyttningsfesten man skulle på om kvelden. I tillegg måtte man finne en presang til sin far, hvis fødselsdag skulle feires på søndagen, og aller helst også rekke å vaske tøy. Samt handle inn basale matvarer, inkludert Litago med jordbærsmak til dagen derpå. Var man riktig uheldig, var man også tom for fuktighetskrem, og måtte innom en Body Shop på toppen av alt det andre.)

Å ta "noen rolige øl" ble egentlig ikke regnet som å gå på byen i det hele tatt. Følgende samtale fant ofte sted:

- Skal du ut i dag, eller?
- Nei, jeg skal bare ta noen rolige øl på Galgeberg Corner/Soria Moria/ _ _ _ (fyll inn annen bydelspub her).

Men så er det jo gjerne slik da, at det uplanlagte ofte er langt mer vellykket enn det arrangerte. Ta en lenge planlagt lørdagskveld på byen. Man hadde trommet sammen masse folk. Gledet seg, snakket masse om hvor man skulle gå, og hva man skulle ha på seg. En slik gjennomkoreografert kveld kunne fort ende med at man fant seg selv i kebabkø rett etter midnatt (eller, Gud forby, på Texburger). Og like etterpå: Mett og trett og på vei hjem i en unødvendig drosje (trikken gikk jo strengt tatt fremeles).

"Noen rolige øl" kunne på sin side utarte voldsomt. Det var jo absolutt ikke planen, men det kunne fort skje likevel. Aldri smakte ølen så godt, og aldri gled den raskere og mer leskende ned gjennom halsen. Aldri spilte utestedet bedre musikk, og aldri traff man flere gøyale nye eller gamle bekjentskaper. Det lot til at jo viktigere neste dags planer og avtaler var, og jo tidligere de skulle finne sted, desto større var sjansen for at det ville bli nettopp en slik kveld. Og da skulle det karakterstyrke til for å ta fornuften fangen! "Noen rolige øl" var ofte et gedigent selvbedrag, og en løgn på linje med one size fits all.

Høsten etter videregående, da jeg nettopp hadde flyttet inn i en leilighet sammen med to venninner, innså vi selv at vår livsførsel hadde sklidd litt ut. Selvransakende hadde vi temaet oppe over middagen en dag. Jo. Det ble kanskje litt mange byturer og litt mye øl, i hvert fall på ukedagne. Dyrt var det også. Samtalen endte med at vi ble enige om å gå på kino om kvelden. Bare kino.

Vi følte oss riktig fornuftige der vi satt på trikken nedover Trondheimsveien, på vei til sentrum. Men ved Hausmannsgate hadde Oslo Sporveier rigget opp en riktig storkontroll. Det var første gang jeg opplevde den ydmykelsen det er å bli geleidet over i en egen bøteleggingsbuss satt opp for anledningen. Etter å ha blitt avkrevet navn og fødselsnummer av de blå- og rødkledte, og utstyrt med hver vår bot på 350 kroner, tumlet vi fnisete og på randen av hysteri ut på gaten.

Kino fremsto med ett svært lite fristende. Dessuten var vi jo langt unna Saga, og det ville være bittert å måtte betale billett for å ta trikken videre når vi allerede hadde fått bot. - Vi kunne jo gå og ta noen rolige øl for å roe oss ned, var det en av oss som forsiktig foreslo.

Ikke lenge etter satt vi benket på Cacadou, med skummende halvlitere. Stemningen var høy. - Vi skulle på kino, men hva fikk vi se, skrålte vi om og om igjen.

Da lysene mange timer senere begynte å blinke, kunne vi ikke begripe hvor tiden hadde blitt av. Var den virkelig halv fire alt? Vi glippet vantro med øynene mot det sterke lyset, og hadde ikke på noen måte lyst til å gå hjem. Og min venninne visste råd! Hun steg opp på stolen. - Vi skrur ut lyspærene! Først brant hun seg på fingrene. Jeg satt imidlertid som en durkdreven sekundant dypt i sofaen: - Trekk genserermet over hånden, da vel. Der, ja! Vi lente oss tilbake, og fortsatte å svinge begerne. Det var selvsagt kun snakk om en midlertidig utsettelse; ikke lenge etter ble vi spadd ut på gaten. Slik endte den kinoturen.

Postet av: Kristiane at September 26, 2006 1:11 EM