Hm

Jeg opplevde nettopp noe uvanlig da jeg skulle ta matebussen fra Tveita. Som den ofte gjør, ble bussen stående et stykke fra holdeplassen uten å kjøre frem, slik at vi som hadde kommet med t-banen måtte stå ute i kulden og vente. Dette finner jeg litt irriterende, spesielt på kveldstid og om vinteren. Men egentlig unner jeg bussjåføren en stille stund. Og hvordan skal de få det om de ikke benytter seg av de små hullene i rutetabellen?

De fleste bussjåførene virker likevel litt brydd over at de gjør dette, og pleier å skru av alt lyset i bussen. Antakelig for å unngå i beste fall bebreidende, i verste fall lynende blikk fra de hutrende passasjerene på holdeplassen. Men ikke slik i kveld. Sjåføren satt i full flombelysning og slappet av i førersetet. Med ett tente han seg en røyk. Fremdeles sittende i førersetet. Han sveivet langsomt ned vinduet, og tok et nytt trekk av sigaretten.

Min første reaksjon var forargelse. - Sitter han der og røyker inne i bussen?! Jeg trodde ikke mine egne øyne. Så gikk jeg litt i meg selv: - Bi litt. Hvorfor hisset jeg meg opp, i grunnen? Sjåføren var en eldre mann. Kanskje har han bak seg et langt yrkesliv i Sporveien, funderte jeg. I så fall har han nok vært gjennom utallige omstruktureringer og reorganiseringer. Stadig nye og unge jyplinger av noen sjefer, og stadig større krav til effektivitet.

Hans stille protest består i at han, på enkelte sene og kalde vinterkvelder, og på lite trafikkerte ruter, ikke gidder å gå ut av bussen for å ta røykepause. I stedet sveiver han ned vinduet. Og hvorfor ikke, egentlig? Jeg hadde også sansen for at han ikke forsøkte å skjule hva han gjorde. Med lyset på og et blikk som ikke vek, røkte han ferdig sin sigarett. Hvorpå han kjørte frem til holdeplassen og lot passasjerene stige på. I oppløftet stemning over hans dristighet og min egen raushet, entret jeg bussen med et stort smil. Sjåføren smilte bredt tilbake. Det luktet overhodet ikke røyk der inne.