Rødnissevotter

En fordel med å ha små hender og føtter, er at jeg kan bruke vinterplagg fra Blåfjell-kolleksjonen. De har nemlig noen utrolig gode og varme ullvotter. Jeg hater å fryse på hendene, og før Blåfjell-vottene kom på markedet sverget jeg til polvotter. Med alle de kommentarene det førte til. De røde, tovede ullvottene er så fine at de bare vekker misunnelse, ikke spydigheter.

(Hvorvidt også hodeplaggene ville passe akter jeg ikke å finne ut. Jeg føler meg alt for gammel til å gå rundt med en tovet ullkjegle på hodet.)

Men tilbake til vottene. Det eneste negative med dem, er at hunder har det med å bli helt elleville av duskene som henger fra håndleddet. Jeg er ikke særlig begeistret for hunder. Det vil si, de fleste av dem er sikkert sympatiske nok, men jeg er rett og slett litt redd dem. Særlig når de blir nærgående. Og det blir de når de får øye på de dinglende ullduskene. Det er ganske nifst når de hopper opp og glefser etter dem. Jeg strekker armene over hodet, og smiler stivt og bønnfallende til hundeeierene.