Rådyret

Jeg kom inn i drømmen på et tidspunkt hvor rådyret allerede var dødt, så hvordan det hadde gått til vet jeg ikke. Jeg visste bare at det var min skyld. Merkverdig nok, siden jeg hverken betjener bil eller gevær. Men kadaveret var mitt ansvar, og i tillegg til den dårlige samvittigheten var jeg skikkelig i villrede.

Jeg bestemte meg for å slepe det ned i skråningen i haven mens jeg tenkte over saken. Jeg halte og dro i dyreskrotten. Rådyret var stort som en elg, og svært uhåndterlig.

Siden lå jeg og sturet på soveværelset, og viste ikke mine arme råd. Hva fanden skulle jeg gjøre? Neste gang jeg kom inn i stuen, så jeg rådyret ligge på terrassen, med haken hvilende i vinduskarmen. De mørke, blanke øynene stirret blindt inn på meg.

Jeg forsto straks at det måtte være naboen som hadde lagt det der. Han trodde vel jeg hadde forsøkt å unndra meg mine forpliktelser ved å gjemme det døde dyret nede i skråningen. Det nyttet altså ikke å utsette det lenger. Jeg måtte få kappet rådyret i mindre biter, slik at jeg lettere kunne kvitte meg med det.

Fortvilet hentet jeg brødkniven på kjøkkenet. Det er en skarp og flott kniv fra Victorinox. Egentlig en konditorkniv, om jeg ikke husker feil. (En kokk jeg kjenner hevder at konditorknivene er de beste brødknivene.) Jeg begynte å sage formålsløst på et av leggbena, nesten helt nede ved kloven, liksom for å prøve meg frem. Jeg forsøkte å ikke tenke på hvor blodig det ville bli når jeg kom til andre deler av kroppen.

Da ringte telefonen. - Det er vel naboen som skal forsikre seg om at jeg tar meg av det døde rådyret, tenkte jeg irritert. Men så var det Geir Ove! Han ringte fra taxfree-butikken på Gardermoen, og begynte å spørre meg ut om en maskara jeg tidligere hadde sagt jeg trengte. Jeg var fortørnet over at det gikk an å bry seg om maskara i en slik stund, og ble først helt stum.

Sakte men sikkert gikk det opp for meg at jeg lå i sengen, og ikke befant meg ute på terrassen med kniven i hånden og et dødt rådyr ved siden av meg.

Jeg ble så utrolig lettet! Det hadde vært en veldig livaktig drøm, og jeg fortsatte å bable usammenhengende om rådyret en stund til før jeg klarte å omstille meg. Det var et langt sprang fra bedrøvelse og sjokk over det døde rådyret, til overfladisk prat om maskara. Til slutt klarte jeg å samle meg såpass at jeg fikk lagt føringer med hensyn til maskarainnkjøp. (Hypnôse fra Lancôme, svart.) Men jeg var skjelven i mange timer etterpå.