Alnabruhelvete

Smart Club et par dager før nyttårsaften anbefales ikke. Selv ikke tidlig på morgenen, og spesielt ikke hvis man har våknet i et usedvanlig slett humør. Gram i hu vandret jeg mellom stabler med toalettpapir tre ganger min egen høyde, mens jeg lette etter aluminiumsfolie (sikten var naturlig nok dårlig). Da jeg endelig fant det, viste det seg at de kom i KJEMPEruller, og dessuten topakninger. Så nå har jeg aluminiumsfolie så det rekker til 2015, minst. Jeg ble så utrolig sur.

De tidligere nevnte dorullene må forresten kjøpes hundrevis i slengen, og en pakke er omtrent på størrelse med en campingvogn. Det sto heldigvis ikke på handlelisten, men jeg ergret meg likevel. Jeg strittet av uvilje der jeg vandret mellom reoler fulle av dritstygg julepynt og ditto fleecejakker, og var nær en falling down da jeg bare fant femlitersdunker med rapsolje. - Må man ha et hus på 250 kvadratmeter for å kunne handle her, eller?, freste jeg.

Bedre ble det ikke da jeg nærmet meg kassene, og oppdaget en pall med boken til Eli Hagen. En bok som har to titler; Gift med Carl og Elskerinne, sekretær og hustru. Hvorfor dét, egentlig? Mente hun og forlaget at begge var så gode at de ikke klarte å velge bort en? Det er jeg i så fall ikke enig i. Og burde det ikke dessuten vært Gift med Carl I.? Det er jo det vi kjenner ham som.

Like etter oppdaget jeg noen digre og glorete fyrverkeriplakater ved utgangen. Det er klart: Etter å ha fylt handlevognen med skrot som man bare måtte ha fordi det var så billig, og tikilospakker med revet ost, skal man svi av tusenvis av kroner på fyrverkeri. (Jeg snakker ikke om meg selv her.)

På vei ut av butikken gikk jeg med skylapper for ikke å hisse meg ytterligere opp over fyrverkeriet. Jeg passet også godt på å heller ikke se mot høyre, der det pleier å stå utstilt en diger badestamp til sekstentusen kroner eller noe. Sånne badestamper er det dølleste jeg vet. Må man absolutt ha en får man bygge den selv, synes jeg.

Det verste er at leden som fylte meg og dette rasende innlegget er nokså hyklersk av meg. I handlekurven lå det indrefilet, en elektrisk tannbørste og (ufrivillige) femhundre meter aluminiumsfolie. Blant annet. Jeg forbruker og konsumerer helt på det jevne, vil jeg tro. Jeg er nok ikke av de verste, men er heller ingen Steinar Lem (og det er da noe å være glad for, i all elendigheten).

Postet av: Kristiane at Desember 29, 2006 11:47 FM