Prinsipper, boots og smale bukser

I morges brøt jeg et prinsipp, og det fikk jeg svi for. Hele dagen har jeg gått rundt utilpass og fremmedgjort i eget legeme. Det begynte med at jeg skulle forsøke å være litt elegant fordi jeg skulle i et møte. Jeg gjør egentlig ikke elegant, men det hender jeg trekker i skjørt når situasjonen krever det. I morges var det imidlertid så kaldt at jeg ikke orket tanken på strømpekledte ben. Det måtte bli bukser.

Av benklær har jeg to varianter: Ola- og militærbukser. Ingen av delene særlig ladylike. Rådvill og i tidsnød grep jeg etter de "peneste" jeansene mine (som på ingen måte er de fineste). De er ganske nye, sorte og smale. Da jeg skulle ta på meg yttertøy, flere minutter etter at jeg burde vært ute av huset, slo det meg at jeg kanskje burde gi de gamle og slitte Dr. Martensene en velfortjent fridag. Både fordi jeg ellers var såpass pen i tøyet, og fordi jeg har et par splitternye boots.

Langt etter skjema, og halvveis hysterisk, oppdaget jeg at de sorte, elegante buksene var alt for smale i leggen til at jeg kunne ha bootsene inni. Det ville se rart ut. Og her kommer omsider prinsippet inn i bildet. For det er jo i hvert fall ikke noe som ser verre ut enn det motsatte. Jeg har båret Nei til støvletter utenpå buksen-fanen høyt siden fenomenet kom tilbake i motebildet for et par år siden. Overalt har jeg sett insektben i pinetrange bukser stappet ned i knehøye støvletter av brunt skinn. Spesielt da jeg jobbet på feil side av Slottsparken påtraff jeg horder av dem hver dag, men fenomenet er godt spredt over hele byen.

Situasjonen var imidlertid kritisk, og jeg hadde ikke annet valg enn å stikke buksebena ned i bootsene og løpe. Allerede da jeg kom frem til jobb merket jeg hvor feil det var. Jeg kikket ned på bena mine, og kunne ikke tro det var meg. Det føltes nesten som den gangen jeg kom til meg selv etter en særdeles fuktig sommerfest, og langsomt erindret at karaokedyden, inntil da godt bevart i nesten 30 år, hadde røket kvelden i forveien. (Og det foran mennesker jeg for lengst skulle vært på jobb sammen med på det tidspunktet jeg våknet.) Jeg var rystet over meg selv. Det at de nye bootsene lager klikkelyd når jeg går, gjorde ikke akkurat saken bedre. Jeg turde knapt bevege meg til kjøkkenet for å hente kaffe.

Både lyd fra sko og støvletter utenpå buksene var forresten noe jeg og mine tidligere kolleger kun hadde forakt til overs for. Når vi hørte lyden av klikkende hæler, forsto vi straks at en person fra salgsavdelingen var kommet inn i redaksjonen. Og vi bifalt det ikke. Vi snakket uforholdsmessig mye om uskikken buksene-nedi-støvlettene over kantinebordet (i hvert fall i perioder hvor utbudet på TV var dårlig). - Nå skulle de sett meg, måtte jeg fnise for meg selv, enda så i ulage jeg var. Og i neste øyeblikk: - Å, bare denne dagen snart er over. Skosnutene var begynt å klemme litt også, uvant som jeg er med spisse sko.

En stund etter lunsj var jeg på vei til møtet som var årsaken til dagens traumer. Jeg sprang ned trappene fra åttende etasje (taktfaste klikk-klikk-klikk nedover stentrinnene), og ut på gaten. Og der løp jeg jammen rett på en gammel kollega. En person hvis stemme klang høyt i koret hver gang vi gjorde narr av støvlettene utenpå buksen-trenden. Det var et hyggelig gjensyn, men jeg følte øynene hans på leggene mine. Vantro. Ikke hadde jeg tid til å forklare heller, sent ute som jeg var. Jeg tror jeg må sende ham en mail.