Symaskinhelvete

Symaskinen og jeg ble uvenner tidlig i høst. Nære har vi aldri vært, men i løpet av de par årene som er gått siden jeg fikk den, har vi kommet frem til en slags forståelse oss imellom. For et halvt års tid siden ble det imidlertid full skjæring. Maskinen nektet å sy, og drev bare og floket til tråden og bet seg fast i stoffet. Gang på gang satte jeg undertråden i på nytt, og glattet ut stoffet. Men straks jeg tråkket på gasspedalen gikk det galt igjen.

Ubehagelige minner fra formingstimene på skolen trengte seg på. Da man kunne sitte nesten hele timen med tungen ut av munnviken og forsøke å fiske opp undertråden. Uten hell. Siden måtte man vente og vente på at læreren skulle komme og hjelpe til. Men dette var verre; det fantes ingen formingslærer som kunne komme meg til unnsetning. Jeg måtte rett og slett gi opp, og symaskinen har siden fristet tilværelsen i et mørkt kott.

Jeg har gått og skult på den siden. I dag fant jeg ut at det var på tide at vi skværet opp. Jeg hadde et lite håp om at på mirakuløst vis var blitt mer samarbeidsvillig. Men nei. Den var akkurat like vrang som for et halvt år siden. Denne gang var imidlertid jeg mer tålmodig. I hvert fall til å begynne med. Jeg konsentrerte meg om å puste rolig og ikke være for hardhendt. Jeg trakk og dro i hjul og spaker, uten å ane hva jeg drev med. Trædde maskinen igjen og igjen. Ingenting nyttet. En symaskins oppbygning har alltid vært like gåtefull for meg som det som befinner seg under panseret på en bil. Jeg tror nesten jeg hadde følt meg mer på hjemmebane i maskinrommet til en oljetanker eller inni en harddisk.

Til slutt så jeg ingen annen råd enn å ta frem manualen. (Jeg hater å måtte forholde meg til teorien bak praktiske oppgaver.) Jeg lysnet opp da jeg oppdaget at siste side handlet om feilsøking. Den var delt i to kolonner, tilstand og årsak. Ivrig lot jeg fingeren løpe nedover siden. Der! "Maskinen virker ikke" het et punkt i tilstandskolonnen. Dette var lovende.

Straks etter holdt jeg på å gå ut av mitt gode skinn. Forslaget til løsning var "Maskinens stik er ikke sat i". Selv ikke det at bruksanvisningen var skrevet på dansk, som jeg elsker, kunne blidgjøre meg. - Selvsagt har jeg satt i stikkontakten, hveste jeg. - Jeg er da ikke idiot heller. Frustrert ga jeg hjulet på siden av maskinen et slag. Da hørte jeg et løfterikt klikk! Med skjelvende hender trædde jeg maskinen for syvognittiende gang, og tråkket forsiktig på pedalen. Nå gikk den faktisk! Bare flaks, selvfølgelig, og tilstanden som nå råder mellom meg og symaskinen minner mer om våpenhvile enn harmoni.