Natt til i går våknet jeg av at jeg hadde helt utrolig vondt i en tann. Det tok litt tid før jeg var skikkelig våken. Da jeg slo opp øynene, hadde jeg en fornemmelse av at jeg hadde ligget i halvsøvne og lidd en god stund. Jeg så på klokken. Det var da pussig: Det var bare en times tid siden jeg hadde lagt meg.
Jeg hadde gått til sengs uten å ha vondt i det hele tatt. Nå strålte det smerter fra en jeksel ut i kjeven og bakhodet, og helt ned i ryggvirvelen. Jeg vaklet ut på badet og fant frem Paralgin Forte, som jeg har liggende etter en visdomstannhistorie fra noen år tilbake. Omtåket svelget jeg en tablett og krøp sammen i sengen igjen. Der ble jeg liggende og kjenne den hurtige virkningen. - Lykke er smertes opphør, tenkte jeg, før jeg sovnet.
Neste morgen kjente jeg ikke antydning til vondt i tannen. Faktisk hadde jeg ikke husket episoden overhodet, var det ikke for at esken med Paralgin Forte fortsatt lå fremme på badet. Jeg ringte likevel til tannlegen. Med tungt hjerte. Det er delte meninger om hvorvidt det er prisen eller ubehaget som er det verste med tannlegen. Men at kombinasjonen av de to er fantastisk kjip, er de fleste enige om. Likevel så jeg ingen annen råd, ettersom jeg snart skal reise bort. Det hadde vært ille å få ferien ødelagt av tannpine.
Jeg fikk time allerede dagen etter, og i morges dro jeg avgårde. Fortsatt uten å ha kjent så mye som et stikk av ising i tannen. Under det grelle lyset la jeg frem saken for tannlegen. Hun kikket ned i munnen på meg. Pirket og banket. Det gjorde ikke vondt. Videre tok hun et røntgenbilde. Dét var da i hvert fall smertefullt; hvorfor må kantene på det man skal bite sammen om være så utrolig skarpe? Med blødende tannkjøtt og rennende øyne ventet jeg på dommen.
Men det var ingenting galt! Tannen (og tennene rundt) var friske og fine som bare det. Det feilte dem ingenting. Ikke så mye som noe begynnende faenskap (hvilket jeg har inntrykk av at en tannlege alltid kan se, uansett). Det hele er et stort mysterium, og jeg lurer nesten på om det hele var en drøm.
Postet av: Kristiane at Februar 1, 2007 7:22 EMUtrolig pussig historie. Menneskesinnet, vet du. Det arbeider på de merkeligste måter.
Postet av: Kristin at Februar 2, 2007 8:33 FMJeg har vært ute for akkurat det samme. Tror det er bortimot det vondeste jeg har vært med på. Tannlegen fant ikke noe feil, og etter et par runder viste det seg at det "bare" kom fra skikkelige spenninger i kjeven. Da var det jo ikke så rart at det ga seg sånn plutselig. Muskelavslappende og kiropraktor var tingen. Ikke tannlege :o)
Postet av: Cecilium at Februar 2, 2007 2:54 EMJasågitt, så tannpinen kan skyldes indre spenninger? Interessant. Det kan meget vel stemme.
Postet av: Kristiane at Februar 3, 2007 9:59 FMHei, kom over bloggen din helt tilfeldig (ad omveier) og koste meg faktisk med å lese selv om jeg ikke aner hvem du er, altså.
Men, i denne epistelen oppdaget jeg et kjent navn; Valldal, og skjønte at du er gift med Geir Ove som søsteren min gikk i klasse med. Jeg gikk i klasse med søsteren hans.
Og det var litt morsomt, så jeg måtte bare si det.
Likte forresten den kommentaren om menn som ikke drikker kaffe. Må vise den til samboeren min, han drikker bare te. :knegger i postkassen:
Postet av: efios at April 10, 2007 3:26 EMEfios: Så morsomt! Geir Ove ble veldig nysgjerrig på hvem du er nå. :) Vedr. tedrikkende samboer: Får håpe han ikke har for mange andre fjærstryker-vaner, da. ;)
Postet av: Kristiane at April 11, 2007 8:30 FMSer jo nå at jeg klarte å legge kommentaren min i _feil_ epistel.. gaah.
Ok, jeg satt nå i freden og roen og heklet litt på kjolen til minstemor (hun ligger ute og sover), da jeg kom på at jeg tror sannelig vi møttes i lillesøsteren til Geir Oves bryllup!
Og så heter jeg Anette, og søsteren min heter Gudrun. Tror neppe Geir Ove husker meg, men som småjenter så legger vi jo merke til venninnenes eldre brødre. :)
Synes du skriver så utrolig flott, så jeg kommer nok til å stikke innom bloggen din i ny og ne. Og særlig adopsjonsbloggen, selv for en totalt utenforstående så er det veldig spennende å følge med.
Postet av: efios at April 11, 2007 2:14 EMJoda, Geir Ove husker både deg og Gudrun. :) Så hyggelig at du liker bloggen min. Du får kikke innom i ny og ne. Vi håper sterkt på at det skal bli noen riktig glade nyheter i adopsjonsbloggen om ikke så alt for lenge... Ellers sees vi kanskje i Valldalen en gang?
Postet av: Kristiane at April 11, 2007 10:05 EM