Jeg, et persilleblad

Jeg hadde dårlig tid til bussen, og småløp nedover fortauet. Med ett hørte jeg den kraftige bussmotoren oppe i bakken, og satte opp tempoet ytterligere. Da jeg kom rundt svingen så jeg at det sto mennesker på holdeplassen. Jeg pustet lettet ut; da ville bussen uansett stoppe, og jeg ville fint rekke den.

Fortauet ligger på motsatt side av veien for der bussen kjører, og min plan var å smette inn bak bussen og krysse veien da den hadde passert meg. Men så valgte bussjåføren bremse opp før holdeplassen, antakelig for å slippe meg forbi foran bussen. En hyggelig gest. Jeg nølte imidlertid. "Gå ikke over veien før bussen har kjørt" sitter liksom i ryggmargen. Dessuten var det glatt. Så jeg ble stående på fortauet, ubesluttsom. Sjåføren satte opp en oppgitt mine, slo ut med armene, og kjørte de siste meterene frem til holdeplassen. Jeg smatt inn bak bussen, og stilte meg i kø bak de andre passasjerene.

Da jeg kom inn på bussen, smilte jeg til sjåføren og beklaget. Jeg prøvde i korte trekk å gjøre rede for min usikkerhet. Men det var han ikke villig til å høre på. I stedet kjeftet han på meg. Dermed surnet jo jeg også, og det endte med at jeg beskyldte ham for å være morgengretten.

Etterpå angret jeg kolossalt. Jeg kunne bitt av meg tungen. Vel hadde han vært urimelig, men det burde jeg være i stand til å heve meg over. Som yrkessjåfør opplever han antakelig trafikale fortredeligheter flere ganger i timen. Samt håpløse passasjerer (selv om jeg ikke følte meg som en av dem). Jeg gremmet meg.

Jeg satt helt bakerst i bussen, men kunne likevel føle de negative vibrasjonene fra sjåføren. Jeg følte at de andre passasjerene, som ikke hadde fått med seg hva som skjedde, men bare at sjåføren skjelte meg ut, stirret. Selv da jeg gikk av t-banen i sentrum en halv time senere, hadde jeg en mørk sky over hodet. Det var litt sånn: - Hvorfor er jeg lei meg, igjen? Åja, bussjåføren hater meg.

Som alle forstår er jeg helt latterlig nærtagende. Jeg er konfliktsky, og blir kjempenervøs av ufred, krangel og dramaqueens (samt deres mannlige motstykker). Jeg hater å være delaktig i den minste lille krangel [1], på nett eller i RL. Humørsyke eller morgengretne personer er et mareritt for meg; jeg går straks i meg selv og grubler over hva jeg har gjort galt, selv om jeg innerst inne vet at det dårlige humøret ikke har noe med meg å gjøre.

[1] Ordentlige krangler, altså. Tullekrangling liker jeg godt.