Bekjennelser om barnslighet

Jeg er også umoden og barnslig på andre måter. For eksempel er mitt hjerte stort og åpent for college punk. Dette en type musikk jeg for det første er alt for gammel for. Jeg burde dessuten uansett ikke like den, av den grunn at jeg også liker god, gammel og kredgivende punk. Dermed er man jo egentlig programforpliktet til å fnyse av kvisete tenåringer fra USA, som spiller melodiøs, iørefallende, lettvint og (som oftest) apolitisk musikk. Musikk som gjerne blir brukt i tenåringsfilmer.

Men jeg digger det. Det er særlig når jeg løper jeg hører på denslags musikk. Eller på fest. Hvis jeg er i form og finner en Offspring-CD i hyllen, er det store sjanser for at jeg kort tid etter befinner meg på dansegulvet mens jeg skråler My friend's got a boyfriend/Man she hates that dick. Er jeg blant riktig dannede mennesker blir det gjerne litt sånn - Hysj, barn-stemning, men er jeg heldig får jeg med meg flere.

Green Day blir jo nesten stuerent i denne sammenheng, men hva gir dere meg for et fjortisband som Blink-182? Jeg har riktignok bare én plate med dem, men den inneholder til gjengjeld låter som What's My Age Again? og Going Away To College. Wheatus' Teenage Dirtbag kan jeg utenatt.

Men det blir verre. Dette innlegget skal nemlig først og fremst handle om avføring. Som tidligere nevnt synes jeg denslags er morsomt. Jeg får meg riktignok ikke til å skrive b-ordet rett ut, men de av dere som har fine fornemmelser bør nok likevel hoppe over resten av innlegget. Jeg skal skrive noen ord om arbeidsplasstoalettproblematikk.

Alle har vel opplevd det. Du er på jobb, skal på do, og finner toalettet i dårlig forfatning. Det vil si, det stinker der. Det er forsåvidt greit nok; jeg er flink til å ikke puste gjennom nesen, når det er påkrevet. Men når man så (i en fei) har gjort seg ferdig, og skal forlate toalettet. Da gjelder det å ikke bli sett. Det verste er hvis det står noen utenfor og venter i kø [1]. De vil jo selvsagt straks tro at det er du som er opphavet til stanken. Og man kan jo ikke si noe om det heller. For det første virker man da passe nevrotisk og gal. I tillegg har vi den gamle reglen Den som fisen først oppdager... og så videre.

Det vil si, jeg trodde man ikke kunne gjøre det. Inntil nylig, da jeg fikk erfare noe annet. Og jeg sto ikke engang i dokø. Nei, jeg satt inne på mitt kontor, da en person stakk hodet inn for å fortelle at dersom jeg skulle på do, og syntes det luktet vondt der, så skulle jeg vite at det i hvert fall ikke var ham/henne som sto bak. Først holdt jeg på å falle av stolen, men siden lo jeg inni meg resten av dagen.

(Og så, en fotnote nesten like lang som innlegget, gitt.)

[1] Et sted jeg jobbet før hadde vi alt for få toaletter. Ofte sto jeg rett og slett i dokø i arbeidstiden. Dette burde selvsagt fått direktøren i en bedrift som sliter med lønnsomheten til å iverksette tiltak. Men nei.

Jeg sto ikke i dokø på jobb på samme måte som jeg gjør på et utested. På jobb handlet det mer om å sveve tilsynelatende formålsløst rundt i nærheten av toalettene, mens jeg med spisse ører forsøkte å fange opp lyden fra dørlåsen eller rennende vann i kranen. Når dette skjedde, var det bare å smette rundt et hjørne, og vente til personen var kommet ut og forsvunnet. Deretter kunne jeg - omsider - gå på do.

Dette fordi jeg 1) ikke liker å bli sett når jeg går inn på do og 2) helst ikke ville vite hvem av kollegene mine som eventuelt hadde laget gasskammer på toalettet (i tilfelle det skulle få meg til å synes dårlig om dem).

Nåvel. Dette forsvinningsmomentet gjorde selvsagt at det innimellom kom en jævel og snek i køen (riktignok uten å vite om det).

Det var forøvrig snakk om to toaletter - unisex - og et lite rom med en vask imellom. Jeg elsker mine gamle kolleger for den stilltiende overenskomsten vi hadde. Dersom to (eller flere) personer møttes i det lille rommet med vasken - vi ble jo dermed stående i kø også for å vaske hender - praktiserte vi ignoreringstaktikken. Vi lot rett og slett som om vi ikke la merke til hverandre.

Like etterpå kunne vi møtes ved kaffetrakteren i kantinen, med joviale smil og hilsener. - Hva gjorde du i helgen, 'a? Men på do rådet taushet og unnvikende blikk. En dyd av nødvendighet.