Den siste tiden har jeg solgt unna saker og ting på Finn.no. Jeg har dermed bragt i erfaring at pruting er helt vanlig. Selv hater jeg pruting (både ordet og handlingen). Jeg pruter ikke engang der det forventes at jeg skal gjøre det - heller ligger jeg langt unna slike steder, og jeg synes skikken er ydmykende for kjøper såvel som for selger.
Men greit nok. Pruting er tydeligvis helt comme il faut blant de som vanker på Finn.no, og man bør vel tute med ulvene. Så selv om jeg kjenner raseriet bruse i blodet når en potensiell kjøper frekt og freidig foreslår å halvere en allerede latterlig lav pris, prøver jeg å ikke la meg merke med noe. Uansett hvor lavt man priser ting, kommer det en idiot eller tre og nærmest forlanger å få varen for en sum omtrent på størrelse med det det koster å sette inn annonsen.
(Selv heller jeg mot den oppfatning at pent brukte IKEA-møbler snarere burde koste mer på Finn.no enn i varehuset. Skjønt ordlyden "Plettfri og god som ny - for ikke å si bedre, ettersom den kom flatpakket, og det var et mareritt å montere den", slo ikke spesielt godt an. Av det slutter jeg at den jevne Finn-kjøper er humørløs, i tillegg til gjerrig.)
Men når avtalen først er gjort, og man skal treffes for overlevering. Da er det i hvert fall for sent å kjøpslå om prisen, synes jeg. Så da dette hendte meg ble jeg både rystet og usedvanlig vrang. Jeg gjorde (til meg å være) høylytt oppmerksom på hva jeg mente om denslags oppførsel, og det ble ikke noe salg. (Etterpå skalv bena mine i mange timer.)
Eller hva med personer som sender mailforespørsel om en TV-benk som er til salgs: Er den solgt?, og jeg svarer at det er den ikke. Og så, dagen etter: Er den solgt nå da? Fortsatt ikke solgt, svarer jeg. Dagen etter det igjen: Er den TV-benken fortsatt til salgs?, og - omsider - gjøres det faktisk en avtale. Hvorpå personen ombestemmer seg dagen etterpå. Når det her er snakk om en kjøpesum som tilsvarer et par øl på byen, kaller jeg dette ekstrem vankelmodighet.
Min tid som telefonintervjuer i Norsk Gallup fikk meg en stund til å konkludere med at folk flest er idioter. (De fleste er sogar uhøflige idioter, så dette var surt ervervet kunnskap.) Det pussige er at de aller fleste jeg noen gang har kommet i kontakt med på annet vis er både oppegående og hyggelige mennesker. (Med enkelte unntak.)
Men min befatning med brukerne av annonsetjenestene til Finn.no, har fått dette gåtefulle gallupsegmentet til å atter stå klart og tydelig for meg. (Kan det være de samme menneskene som kjøper Se & Hør, tro?)
Postet av: Kristiane at Mars 12, 2007 8:02 EMDet er også de samme folka som later som om de ikke er hjemme under tv-aksjonen, og de stemmer Fremskrittspartiet, vøtt.
Postet av: Gnurke Piggfinne at Mars 12, 2007 11:56 EMJeg håper du ikke har kvittet deg med den hvite kommoden med 4 små + 4 store skuffer? Den pløyer jeg jevnlig finn.no etter, og ville gitt meget gode penger for!!
Postet av: marken at Mars 12, 2007 11:58 EMDu finner dem også på campingplassen fra april til oktober - i "vogna" si.
Postet av: fran at Mars 13, 2007 9:15 FMSå sant så sant!
Å selge ting på Finn utvidet min horisont både ang økonomi, folk og beslutningsvegring. Men nå er komfyrjævelen ute av huset! :-)
Bare det å gi bort ting (gratis, jeg stiller faen meg opp i lunsjpausen og bærer kommodehelvete opp i bilen til vedkommende) på finn.no er en livsbeneiende opplevelse. Kast det heller på Brobekk (herlig sted).
Postet av: Kevin at Mars 13, 2007 11:59 FMMan "pruter" (jeg for min del foretrekker "forhandler om pris", men skitt au) på biler, store parti byggevarer, rådyre TV-apparater og den slags by default. Man pruter ikke på IKEA-møbler som selges til spottpris (forbehold om at du ikke er grådig...) på rubrikkmarkedet. Fortsatt pruting ved henting er IKKE akseptabelt okkesom og kvalifiserer til juling med øks. Sånn er det med den saken.
Så var det folk flest og meningsmåling-intervjuere. Jeg regner meg selv for å være som folk flest, sånn noenlunde oppegående og et godt stykke unna idiot (noen av mine bekjente ville nok himle med øynene her...) men likevel; jeg kan nok være uhøflig mot ukjente telefonerende litt avhengig av tilnærmingsmetoden de velger å anvende. Meningsmåling-intervjuere og likesinnede kan fort havne i kategorien ”telefonselgere/møkkamenn” dersom de:
a) ringer etter arbeidstid midt i middagen eller når jeg pusler med bil/sykkel og har olje til langt oppover albuene.
b) innledningsvis opplyser at undersøkelsen ”(…) tar en… tja… 2-3 minutter (…)” og fremdeles graver og spør etter 10 min.
c) med den største selvfølgelighet bruker fornavn som om man skulle være gamle kjente
d) på toppen av alt nekter å akseptere et høflig ”nei takk” som et svar.
Skulle de te seg slik at de havner i nevnte kategori er de autoberettiget til ”verbale vinger” av ymse karakter – noen ganger laaangt over grensen til uhøflig.
Et tilfelle fra forrige uke har vel de fleste elementene i seg: (gjengitt etter hukommelsen)
Scenario: Det er etter arbeidstid, middagen er i boks og far har ruslet ut i kulden for å fikse fremkomstmiddelet. Han har kviet seg lenge til dette, for det er vestlandsvær og garasjen er full av rot slik at mekkingen må foregå ute. Temperaturen ligger rundt 4-5 grader, men den sure vinden får det til å virke kaldere. Bilen er jekket opp og han ligger og småbanner for seg selv under ”den forb&%#% drittkjerren” da….
Sønn: ”Pappa! Det er telefon til deg!
Far: ”Hvem er det?”
Sønn: ”Vet ikke! Han sa ikke hvem! Skulle snakke deg sa han!”
Far: *hrmf… knurr…* ”Kommer!” *forb%¤# typisk…* Han slipper småbannende skruen som nesten er på plass etter at han har brettet fingrene i unevnelige vinkler i et forsøk på å få den til å entre gjengene. Han kryper med stor møye frem fra under bilen, tørker av olje & smuss (hvit telefon+oljesvarte fingre=trøbbel i paradis…), tar telefonen, konstaterer at displayet viser **** og sukker tungt. Blodtrykket stiger – en ”stjernegris”…
Far: ”Hallo, det er [navn]” sier han så høflig som mulig inn i mikrofonen for i neste nå å møte en taleflom med et lydnivå som får ørevoksen til å skrike på rettferdighet og støyen fra en velvoksen jumbojet til å fortone seg som den glade kvitringen til en våryr gråspurv. (Blodtrykk stiger ytterligere….)
Intervjuer: ”Hei, hei, [navn]!!!” – jepp, en slik überhyggelig type - ”Så hyggelig å snakke med deg [navn]! Jeg ringer fra [firmanavn], og vi har for tiden en spørreundersøkelse om [tema] og håper at du [navn] har anledning til å svare på noen spørsmål?”
Far: ”Nei, takk – det passer veldig dårlig….” avbrutt av intervjueren…. (Blodtrykket øker på…)
Intervjuer: ”Jammen det tar jo bare noen få minutter [navn], og du er med i trekn…” Far avbryter… (blodtrykket er nå på rødt nivå og nålen dirrer…)
Far: ”Jeg har bare ikke tid, og er ikke interess …” Avbrutt igjen av intervjuer..
Intervjuer: ”Det tar jo bare noen minutter [navn], og du kan vinne et gav…” Far avbryter – vulkanen har utbrudd.
Far: ” Har du tungt for det fyr?? Det passer ikke!! Jeg svarer ikke på en dritt!! Ha deg av linjen – suppegjøk!! Adjø!!” Hadde far nå hatt en god gammeldags telefon med telefonrør og gaffel ville ”Han slengte på røret med et smell” være beskrivende – i stedet blir det i våre trådløse tider bare et fattigslig trykk på ”Legg på” knappen.
Var jeg uhøflig? Ja. Var det fortjent? Yepp! Følte jeg meg bedre? Ja gjett om! Ren terapi – sånn sett skulle mannen hatt psykologstatus med tilhørende lønn og goder!
Dekerten du - det ble en lang kommentar...
Postet av: svartekatt at Mars 13, 2007 6:48 EMSvartekatt: Her kan du se hvordan det går når jeg skal prute på hvitevarer:
http://www.kristiane.org/archives/000471.html
Akk ja.
Jeg er glad for å se din a) til d) liste, og er enig i alle punktene. (Eller, kanskje ikke punkt a), når jeg tenker meg om. Det kan tross alt være vanskelig å vite når du spiser middag eller mekker.)
Jeg kan ikke fordra folk som helt uten grunn oppfører seg dårlig mot telefonintervjuere (eller -selgere for den saks skyld). Folk som skryter av hvor kjipt de behandler dem. Det er en kjip jobb å ha, en jobb man gjerne tar i situasjoner der man ikke har noe annet valg. Om man har et så miserabelt liv at man går fra konseptene når det ringer en telefonselger (jeg forutsetter at de opplistede punktene b) til d) ikke forekommer fra selgerens side), bør man nesten ta tak i sin egen situasjon og gjøre noe med den. (Og, ikke minst, reservere seg mot telefonsalg.)
Jeg tror ganske sikkert at du med din lange kommentar nå innehar rekorden for denslags på Kristiane.org. Og når vi her attpåtil snakker om kvalitet og kvantitet i ett...! Det er nesten så jeg får lyst til å gjenoppta min gamle hobby å lage utmerkelser i form av jakkemerker, og sende et over fjellet.
Jeg foreslår ellers at du lærer opp sønnen til å gjenkjenne en såkalt stjernegris (glimrende uttrykk).
P.S. Din bruk av ordet "dekerten" var nesten nok til at jeg plasserte deg i kategorien Feathery Stroker. (Heldig for deg at du hadde motorolje på hendene da du sa det, for å si det slik.) Men det er kanskje et vanlig uttrykk på din kant av landet?
Postet av: Kristiane at Mars 13, 2007 9:44 EMKevin: Jeg elsker Brobekk! (Har vi snakket om dette før?) De mange småsjefene, som hersker over hvert sitt domene (elektronikk, trevare, glass og så videre). Morske og strenge, men med hjerter av gull og en hjelpsom hånd hvis man bare oppfører seg skikkelig. (Og det bør man gjøre på Brobekk.)
Postet av: Kristiane at Mars 13, 2007 9:53 EMKristiane: Din erfaring fra "prisforhandling"; ord blir fattige!
Meg i kategorien Feathery Stroker?! For en tanke! "Dekerten" = bergensuttrykk som avhengig av tonefall og situasjon kan bety alt fra å være irritert over noe(n) til å være overrasket. Helt vanlig uttrykk her på mine kanter! Dessuten: drikker kruttsterk kaffe rett fra trakteren jo!
Nå slutt før nok en rekord - blir alt for lett revet med... Henger stolt på meg et virtuelt jakkemerke og skal forsøke å fatte meg i korthet for ettertiden.
Postet av: svartekatt at Mars 14, 2007 2:10 FMSvartekatt: Pussig nok ble jeg akkurat nå oppringt av MMI. Personen som ringte forespeilet meg at undersøkelsen ville ta cirka seks minutter - og da jeg la på røret viste telefondisplayet seks miutter blank! Ikke dårlig.
Der ser man hvor lett det kan være å feilaktig avfeie noen som feathery strokers. "Dekerten" høres for meg ut som noe man sier _i stedet for_ å banne. For å passe munnen sin, liksom. En 4H-leder jeg hadde en gang, prøvde å overbevise oss barn om at det lå like mye kraft i ordet "lampeskjerm" som i "faen". (Hun lyktes selvsagt ikke.)
Postet av: Kristiane at Mars 14, 2007 12:00 EMmeh, jeg blir dritsur hver gang folk prøver å prute på finn.no. det er en annonse, ikke en nettauksjon!! og det sier jeg til de som prøver.
Postet av: M at April 17, 2007 2:05 EMSorry. It is easier to exclude harmful passions than to rule them, and to deny them admittance than to control them after they have been admitted. Help me! There is an urgent need for sites: Annamalai university distance education. I found only this - respiratory therapy distance education. Distance education, similarly the article had called learning through the exploiting methods in their skills, they went into a small interest on the questions. The course of accessible accreditation in the education was set as a financial president, distance education. Thank :-( Marco from Colombia.
Postet av: Marco at Februar 17, 2010 10:22 FM