Drama Prince

Jeg har aldri vært noen stor Prince-fan. Selv som ganske ung hadde jeg en velutviklet bulldetektor, og Prince [1] har alltid hatt så mye rart for seg. For ikke å snakke om hans pasjonerte fans, som mente å finne dypere mening i de (for meg) platteste, mest meningsløse strofer. Det var en grunn til at jeg aldri så filmen Purple Rain. Men platen hadde jeg, og den hørte jeg mye på i min ungdom. Da jeg spilte den igjen nå nylig, var det mange år siden sist, og jeg var spent på om jeg ville få en Salme ved reisens slutt-opplevelse [2].

Det begynte bra. Da jeg hørte starten på Let's Go Crazy, fikk jeg straks lyst til å være på klassefest og danse i noens kjellerstue. Fortsettelsen var heller ikke verst. Ikke minst vekket gjennomlyttingen mange gamle minner. Et sentimentalt hjerte som mitt, setter stor pris på å bli hensatt til en svunnen tid. Teksten til Darling Nikki fremsto som mindre drøy og sjokkerende enn da jeg var tidlig i tenårene, men låten satt fortsatt. Sådär, i hvert fall. - Dette er da en meget god poplåt, tenkte jeg om When Doves Cry.

De anmassende I Would Die 4 U og Baby I'm A Star har jeg i grunnen aldri likt, så gjennom de låtene gledet jeg meg bare til avslutningen av platen, tittellåten Purple Rain. Den var en favoritt i lang tid, antakelig mest fordi jeg en gang danset siste dansen til den med en jeg var vilt forelsket i på en skolefest. Og joda. Låten er jo ikke ille, tenkte jeg, selv om jeg måtte smile for meg selv av den pompøse åpningen.

Men så. Jeg hadde helt glemt hvor lang den låten er. Mot slutten er det mye emosjonelt hyl og skrik. Og det tar aldri slutt. Låten nekter simpelthen å dø. Den er en musikalsk ekvivalent til badekarscenen i Fatal Attraction, der Glenn Close reiser seg for å drepe, igjen og igjen. Hver gang du tror låten omsider har tonet ut, blusser den opp igjen. - Uh-uh-uh, hulker drama-Prince i flere minutter, og gitarene vrenger seg. Det er nesten ikke til å holde ut.

[1] Det er trygt å kalle ham Prince igjen nå, er det ikke? Jeg har aldri orket å forholde meg til tøvet med The Artist Formerly Known as Prince. Men dette understreker jo nettopp at mannen har mye rart for seg.

[2] Da jeg leste boken som 17-åring elsket jeg den, og følte jeg oppnådde en ny og dypere innsikt. Som 23-åring leste jeg den igjen, og kunne ikke skjønne hva som hadde grepet meg slik første gang.