Effektivitet, sendrektighet eller midt imellom

Apropos effektivitet. (Eller snarere det motsatte.) For en stund siden jobbet jeg på et sted med svært rolig atmosfære. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at mine kolleger var arbeidsjern, som fikk gjort det som skulle gjøres. Og mere til, sikkert, de utstrålte seriøsitet og faglig dyktighet. Det ble jobbet med langsiktige og viktige prosjekter. Men alt foregikk på dempet, nærmest kontemplerende vis.

Folk samtalte lavmælt og saklig. Vennlig. Aldri fikk noen den lille knekken i stemmen, det anstrøket av hysteri, som gjerne oppstår når man er presset på tid (eller annet). Ingen brukte munn eller bannet. Aldri hørte jeg lyden av raske skritt over linoleumen, ingen løp noen gang etter en kimende telefon. (- De ringer vel tilbake, var omkvedet.)

I lunsjpausen, som like gjerne kunne starte 11:27 som 11:43, ble det smurt brødskiver og tygget mat i et bedagelig tempo. Det ble tilberedt langsomme kopper te. Ikke sjelden trakk folk seg omhyggelig en tekopp nummer to i løpet av lunsjpausen. (Jeg fikk øyne så store som - heh - tekopper de første gangene det skjedde, og ikke bare på grunn av fjærstryker-momentet.)

Selv slukte jeg min vane tro to brødskiver i en viss fart, og ble sittende pinlig uvirksom under resten av måltidet. (Ikke drikker jeg te heller.) Når jeg omsider trodde de andres spising var i ferd med å ebbe ut, begynte folk å strekke seg etter knekkebrødpakken og gjetosten, for liksom å runde av måltidet.

Bygningen vi jobbet i hadde en usedvanlig saktegående heis. Allerede da jeg var inne til intervju la jeg merke til dette. Vi holdt til øverst, i 7. etasje, og på heisers vis befant gjerne heisen seg der, lengst mulig unna, når man kom inn fra gateplan og trykket på hit-knappen. Via en tallskive kunne man følge den langsomme ferden nedover etasjene. Jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn hver eneste morgen. Ofte var heisen på vei opp når jeg kom også, slik at det ut fra min indre, hektiske klokke virket som det tok 25-30 minutter fra jeg gikk inn døren nede til jeg satt på kontoret. Det begynte å prikke helt ut i fingertuppene når jeg måtte stå slik og vente. (Motsatt oppførte jeg meg som jeg hadde vunnet i lotto de ytterst få gangene jeg fant heisen i første etasje.)

Det tok derfor ikke lang tid før jeg gjorde mine første spede forsøk på å oppdra mine kolleger på heisfronten. - Alt man trenger å gjøre er å trykke på 1. etasje-knappen når man selv forlater heisen i syvende. Jeg forsøkte å la det falle lett og tilforlatelig, ja, nærmest litt spøkefullt. Siden, da jeg ble mer husvarm, ble jeg mer insisterende. Ikke at det hjalp. De fleste så på meg med blanke blikk, og de som i det hele tatt forsto hva jeg mente, trodde at jeg tullet. (Og jeg er ikke sikker på at det er dem det var noe galt med, bare så det er sagt.)

Jeg vil ikke egentlig si jeg forventer effektivitet. Det hender riktignok jeg forlanger det, men det går mest utover meg selv, for det er jeg som blir frustrert og hysterisk. Jeg blir stresset av å bivåne (det jeg kaller) sendrektighet. For ikke å snakke om når det forventes at jeg skal delta i den. Høyt tempo, mas og kjas og evinnelig kimende telefoner gjør meg faktisk mer harmonisk, mindre stresset. Det kan jeg lettere takle. Spørsmålet er om jeg er yrkesskadet eller om jeg er slik fra naturens side.

Før hadde jeg en jobb der jeg begynte utrolig tidlig om morgenen. De første timene var en evig og hektisk kamp, med deadlines hvert 30. minutt. Der jeg jobbet før det igjen, løp jeg mer enn jeg gikk i løpet av en arbeidsdag. (Satt gjorde jeg uhyre sjelden.) Jeg er vant til litt mer sånn «- Faen, det er kø på printeren!»- og «- Slett utskriftene, ellers går alt til helvete!»-stemning (hvis noen husker Drapsavsnittet fra Åpen Post). På langsomjobben min var internett nede en hel formiddag uten at stemningen ble det minste amper eller panisk. Folk satt saktmodige på sine kontorer og ventet på den eksterne supporttjenesten. Uten å purre, selv flere timer etter at vi var lovet hjelp.

Såvidt jeg kan huske har jeg bestandig vært sånn. Effektiv, på grensen til det ekstreme. (Når jeg først skal gjøre noe, altså. Ellers kan jeg gjerne ligge med bena høyt i flere dager.) Jeg er en beinhard planlegger, og i tankene ligger jeg som regel minst en handling foran det jeg egentlig driver med. Jeg fyker hit og dit hele tiden, kutter hjørner, og legger opp et detaljert løp for de mest prosaiske gjøremål. Når jeg sitter på bussen finner jeg frem husnøkkelen flere holdeplasser før jeg skal av. Uten at jeg kan hjelpe for det, sitter jeg og bestemmer i hvilken rekkefølge jeg skal foreta meg ting når jeg kommer hjem. Mens jeg leser avisen, kan jeg fare opp for å sette på en vaskemaskin, slik at den er ferdig til telefonsamtalen jeg har planlagt å ta senere.

Alt dette uten noen som helst grunn. Jeg har ikke spesielt travle dager, og skal på ingen måte påberope meg å ha havnet i den såkalte tidsklemmen. Så det er meget mulig det er meg det er noe galt med. Etter å ha skrevet dette blir jeg bare mer og mer sikker på at det er slik. Jeg kunne sikkert ha noe å lære av mine tidligere kolleger.

Postet av: Kristiane at Mai 15, 2007 3:56 EM