Fordi jeg bor 17 minutters rask gange i nærmest loddrett terreng unna t-banen, hender det ofte jeg tar matebussen når jeg skal hjem. Særlig hvis jeg har løpt rundt på jobb hele dagen. T-banen ankommer Tveita syv minutter før bussen går. Den faste leser vil være klar over at syv minutters formålsløs venting er nok til å få meg til å gå ut av mitt gode skinn.
Så jeg har funnet ut at hvis jeg er effektiv og målrettet, kan jeg rekke å handle i løpet av denne tiden. Man kan derfor ofte se meg i fullt firsprang gjennom Tveitasenteret. Rutinert feier jeg i store buer rundt rullatorbrukere og andre som ser skrøpelige ut, og i hårnålsvinger rundt yngre og førlige mennesker som later til å somle og breie seg med vilje (bevisst eller ubevisst; jeg vet nesten ikke hva som er verst).
Videre inn på Meny, der jeg er godt kjent, og fyker mellom reolene i krappe sløyfer. I et minutt eller to rasker jeg med meg basale matvarer, før tiden er ute og jeg går mot kassen med raske skritt. Sa jeg effektiv og målrettet? Det er jeg som kjent, men en tredje faktor spiller også inn: Jeg må i tillegg ha litt flaks. For noen ganger er det kø, og da sprekker selvsagt det knappe tidsskjemaet big time.
Da har jeg to muligheter. Jeg kan enten foreta en enda hurtigere revers. (Omtrent som i den gamle Halvsju-introen, der jeg følger samme spor tilbake og setter på plass varene, før jeg fyker baklengs ut av butikken.) Eller jeg kan innstille meg på å ta neste buss, som går et kvarter senere. Da har jeg plutselig all verdens tid. Alt for god tid, og observante medhandlere vil muligens stusse over at personen som minutter tidligere jaget rundt, med ett snegler seg avgårde. Faller i staver over frossenfiskdisken, saktmodig klemmer på avokado, og står og vender små glass med artisjokk for å finne de som ser mest perfekte ut.
I dag følte jeg at det hastet slik med å komme hjem at jeg valgte førstnevnte løsning.
Nå lurer jeg litt på hvorfor ettersom jeg er alene hjemme for tiden, og dermed har degenerert til mitt sjuskete og uvirksomme alter ego. Jeg ligger inne på sofaen i det fine været, og ser på DVD. Jeg tørker ikke over kjøkkenbenken, jeg ignorerer klesvasken på badegulvet, og hver dag spiser jeg brødskiver til middag (og brødskiver til dessert), fra den samme tallerkenen.
Postet av: Kristiane at August 7, 2007 6:38 EMSelv går jeg ofte til neste busstopp dersom alternativet er ørkesløs venting på holdeplassen. Eller neste der igjen. Et fint alternativ til å stå og tråkke på stedet hvil, synes jeg. Men det skal jo innrømmes at det har hendt at jeg har feilberegnet og dermed blitt forbikjørt av bussen på veien, utenfor stoppested.
Postet av: marken at August 8, 2007 2:12 EMDu er neppe alene om å mislike å vente. Det ser man for eksempel på hvor mye mer slitt knappene for å lukke dørene er i en heis, i forhold til etasjeknappene. Et annet eksempel er hvor ivrige folk blir etter å krysse et lyskryss når lysene er på vei til å skifte, for å unngå å måtte vente på det neste grønne lyset. Disse sekundene med venting er jo ikke viktige sammenlignet med livets totale varighet, men de føles likevel lange.
Jeg gjør det samme når jeg skal besøke IKEA. Og jeg har vært på IKEA en del etter at jeg flyttet, må jeg innrømme. For å rekke å handle det jeg skal i løpet av de tjue minuttene det er til den første bussen kjører tilbake til byen, løper jeg sikksakk mellom de andre kundene og plukker med det jeg skal ha av varer, for så å forsøke å gjette hvilken kassekø som er raskest. Av og til blir jeg grepet av en usikkerhet omkring hva jeg skal kjøpe, og må innse at jeg ikke rekker den første bussen. Da blir det tid til å faktisk se på varene, og ikke bare raske med meg de jeg har valgt ut på forhånd.
Postet av: Et aktuarliv at August 8, 2007 4:46 EMSå var det løpe-etter-bussen-problematikken. Om jeg ser bussen på holdeplassen i det den siste passasjeren stige ombord, vurderer jeg alltid om jeg skal løpe eller ikke. For om jeg løper og bussen ikke stopper og plukker meg med (veldig typisk SL), vil jeg alltid føle meg litt teit. Gudene vet hvorfor. Da er det bedre å gå saaakte så man har litt å bedrive tiden med til neste går.
Det som er enda rarere er at jeg løper over gangfelt på rødt lys. Jeg har jo ikke tid til å stå å vente i opptil flere sekunder på grønn mann. (!) Allikevel må jeg som regel stå å vente lenge (og flere grønne menn) på bussen jeg løp for å rekke.
Ja dette med venting er sørgelige greier enten den er formålsløs eller faktisk har et formål. Som når man venter på noe. Bussen eller trikken for eksempel. Ikke at vi har trikk på mine kanter, den siste gikk i 1965 og de fleste har vel slutte å vente noe mer på den.
Okkesom, jeg kjenner altså venteproblemet. Husker en gang - jeg tror det må ha vært i 1982 - da jeg ventet i samfulle 20 minutter på bussen til Khronegården! Og det uten en eneste butikk i nærheten å handle i! Unødvendig å si kanskje, men den opplevelsen brant seg inn i et ungdomssinn.
Skal man unngå venting er mc løsningen! Man kaster seg på rokken rett etter jobb, kjører lanesplitting med livet som innsats gjennom rushtrafikken, peiser innom butikken der man føyser unna gamle tanter og barnevogner for deretter å rope til seg betjening som kan fyre i gang kassen som står ubrukt eller subsidiært dropper varene der man står og brøyter seg forbi kassekøen. Fornøyd med å ha sluppet den vederstyggelige ventingen fortsettes hjemturen i minst 20 over fartsgrensen. Fartsdumpene uten for barneskolen merkes knapt på mc, her er det bare å gje på - drittungene får flytte seg, heimen kaller! Så - sliten etter en lang stressende dag - kan man dumpe ned i sofaen og kvele noe tid med en god film stappet til randen av kvalmende overdrevet romantikk eller ditto rå underholdende vold. Jepp, det gjelder å få noe ut av livet og unngå denne ventingen...
Hmmm. Hvorfor får jeg assosiasjoner til den (IKEA?) reklamen med hun damen sitter på kino og legger sammen klær, strikker og "har seg" samtidig osv. tro?
Postet av: svartekatt at August 9, 2007 1:49 FMMarken: Apropos å gå mellom holdeplassene. Jeg hadde en gang en dumdristig kjæreste. Kameraten hans bodde ett stopp lenger unna sentrum enn ham, og når de skulle møtes på en bestemt t-bane og min ekskjæreste oppdaget at han hadde beregnet litt for god tid, hoppet han like godt ned i sporet og gikk en holdeplass i feil retning gjennom tunnelen for å treffe kameraten på hans stasjon. (Jeg er ganske sikker på at det var overraskelsesmomentet ved å med ett hoppe opp på perrongen fra t-banesporet, snarere enn tanken på å tilbringe to minutter ekstra tid sammen med kompisen som var drivkraften. Men likevel.)
Aktuaren: Det IKEA-trikset har også jeg benyttet meg av en gang. Jeg kjøpte 10 Ivar-hylleplater i en fei, og spurtet fra kassen og tvers over parkeringsplassen til bussholdeplassen. Så innbitt og oppsatt på å rekke bussen var jeg at det var først da jeg gikk av på Universitetsplassen jeg oppdaget at fem Ivar-hylleplater under hver arm var alt for tungt å bære for (selv en ganske sterk) pike. Da jeg kom frem til 37-bussens holdeplass på Stortorget gråt jeg nesten.
Elisa: Litt teit?! Det der er en ydmykelse på linje med når man velter på sykkel mens noen ser på. Da jeg bodde på Sofienberg var det ekstra ille. Ca 30 meter etter holdeplassen var det et lyskryss, der trikken ofte måtte stoppe for rødt. Dermed følte man at man fikk en ny sjanse, og løp etter og banket på døren mens man så føreren bedende inn i øynene gjennom ruten. De som ikke åpnet da - og det hendte - må ha hatt hjerter av sten. Ekstra pinlig var det fordi det alltid krydde av folk i Trondheimsveien. Det eneste som hjalp (litt) var å banne det groveste man kunne.
Postet av: Kristiane at August 9, 2007 8:37 EMSvartekatt: 20 minutter på Khronegården i 1982, sier du? Jeg ser deg og høyner med nesten tre timer på Kråkstad stasjon en søndag formiddag, det kan vel ha vært i 1985. Å være prisgitt østre linjes sjeldne avganger var ingen spøk, og antakelig er det denne opplevelsen som har gjort meg til den tidsreven jeg er i dag. Jeg husker jeg rakk å gå opp og ned hver eneste tjærede planke som utgjorde perrongen utallige ganger.
MC høres ut som en sann fryd, og jeg elsker å sitte på. Hadde jeg hatt noe å gjøre i trafikale omgivelser skulle jeg vurdert en scooter.
Postet av: Kristiane at August 9, 2007 8:45 EM