How bizarre

Da jeg kom til Tveita skole for å levere bøssen etter endt pengeinnsamling, løp jeg rett i armene på et kamerateam fra NRK. Jeg ble iskald av skrekk; jeg hadde ikke akkurat sminket meg for anledningen. (Og vel er jeg en beryktet linselus, men etermedier har aldri vært min greie. I hvert fall ikke fjernsyn. Og spesielt ikke uten maskara.)

Det ble signalisert at jeg skulle holde meg i ro ved døren, og ikke komme frem for å levere innsamlingsbøssen. Heldigvis viste det seg at kamera, mikrofon og all oppmerksomhet var rettet mot en mann som satt i en krok. Jeg sto musestille og fulgte halvveis med. Det var en eldre herre med hes stemme som ble intervjuet. - En nabo?, tenkte jeg først. Men ettersom det krydde av det som lot til å være representanter fra UNICEF Norge i rommet, konkluderte jeg med at det hele måtte være i regi av organisasjonen sentralt.

Det tok sin tid. Kameraredselen gikk gradvis over i mild irritasjon. Jeg var nokså kald etter innsamlingsrunden, og gledet meg til å komme hjem og ligge på sofaen med bena høyt. Mannen snakket og snakket. Hver gang talestrømmen viste tegn til å dabbe av, stilte journalisten et nytt spørsmål. - Han er flink til å snakke for seg, tenkte jeg. Skjønt jeg hadde for lengst sluttet å følge med.

Endelig lot det til at seansen nærmet seg slutten. Det skjønte jeg på de obligatoriske - Hva synes du om Norges rolle...-spørsmålene fra journalisten. - Thank you for coming, Harry, rundet en mann i UNICEF-genser det hele av. Harry?

Jeg måtte jo spørre før jeg leverte innsamlingsbøssen og gikk. Belafonte var etternavnet, viste det seg. På Tveita skole. En grå søndag i oktober. Det er synd jeg ikke samler på autografer.

Oppdatering: Jeg så Dagsrevyen nå, og det viste seg at jeg likevel var festet til film! Heldigvis idet jeg snudde meg for å gå, så for det meste ser man ryggen min på vei ut. Dermed var det ikke så farlig med den manglende maskaraen.

Postet av: Kristiane at Oktober 21, 2007 6:28 EM