"Se mitt søte barn" kap. IVXII

(Dette er det siste innlegget i denne uendelige serien på lenge, det lover jeg.)

Ulrikke er svært opptatt av skaut for tiden, ikke minst fordi hennes dyrebare ekorn bærer nettopp dette hodeplagget. Alle skaut på t-banen kommenteres høylytt. Og ikke bare én gang. Skautet kan gjerne være samtaleemne under hele reisen, og hun lar seg bare midlertidig distrahere bort fra temaet.

I dag morges fikk hun øye på to kvinner med skaut diagonalt overfor oss så snart vi hadde satt oss ned. Jeg håpet svakt at ikke de - som oss - skulle være med helt til Smestad. (Den turen tar nesten 25 minutter.) Snakket om skaut avtok imidlertid raskt da det lille matvraket oppdaget at de satt og spiste. - Mat! utbrøt, nei, forlangte hun straks. Med lav stemme sa jeg at hun skulle få mat når vi kom frem til mormor.

Men de hadde hørt henne alt, og en av dem brøt straks en bit av böreken sin, og ga den til Ulrikke. Heldigvis takket hun med høy og klar stemme, både da hun fikk den, og etter at den var fortært.