Oslo Sporveier revisited

Når været står på slik det har gjort de siste dagene, er det første man må gjøre å jekke sine forventninger til Oslo Sporveier ytterligere ned. (Og da snakker vi lavt ned - gudene skal vite at forventningene holdes på edruelig nivå året gjennom, for egen sjelefreds skyld.) I går morges, for eksempel, kunne jeg ikke tro min lykke da jeg kom meg til sentrum via en buss og t-bane som var i rute. Det var nærmest så jeg risset sporveiens logo med hjerte rundt inn i hver eneste lyktestolpe jeg passerte. (Senere ble balansen gjenopprettet, da jeg først ventet på trikken, som skal ha 5 minuttersavgang, i godt og vel 20 minutter, og om ettermiddagen brukte nesten to timer på å komme meg hjem fra jobb.)

I dag tidlig forventet jeg igjen det verste, og ble ikke engang overrasket da matebussen var forsinket, slik at t-banen gikk rett for nesen på meg. Irritert ble jeg selvfølgelig, men det var fordi t-baneføreren, som utmerket godt så at vi var 7-8 stykker som kom løpende fra bussen, smekket dørene og kjørte da vi var bare tre meter unna. Dette har jeg dog opplevd så mange ganger at jeg nesten ikke lar meg affisere.

Det som gjorde det ekstra kjedelig denne morgenen, var at det snødde sidelengs. Haugerud stasjon har et leskur uten vegger (det er med andre ord ingen grunn til å bruke forstavelsen "le"). Jeg var i følge med tenåringsnaboen, og det var ikke fritt for at vi beklaget oss litt over Oslo Sporveier, der vi sto i blåsten. Etter en stund sa jeg til ham at - ... nå skal du bare se at neste t-bane er forsinket i tillegg. Rett etterpå spraket det i høyttalerene: - Linje 2 i retning Østerås er FORELØPIG ti minutter forsinket. Vi brøt ut i en litt matt latter (hva annet kan man gjøre?), etterfulgt av sukk og stønn.

Da kom en dame bort til oss. Opprørt pekte hun på snøen som falt, og sa at det var da slett ikke noe rart det ble forsinkelser når været var så dårlig. Det var ingen grunn til å klage, mente hun. Dette kunne Oslo Sporveier rett og slett ikke noe for. Det måtte hun jo gjerne mene, men å gi seg til å kjefte på fremmede mennesker som er av en annen oppfatning, og gir uttrykk for det, synes jeg er litt vel drøyt.

Vi var hverken høyrøstede eller aggressive, og tiraden var, om ikke raffinert, så i hvert fall med en viss snert og humor. Det er godt mulig denne damen bevarer sin harmoni og sinnsro i hverdagen ved å saktmodig alltid vende det andre kinnet til når sporveien svikter. Min strategi er stikk motsatt; med galgenhumor og raseri bevarer jeg min likevekt.

Vanligvis går det fort over også, når jeg minner meg selv på at jeg hverken skal operere dødssyke barn eller ro i land fredsforhandlinger i løpet av arbeidsdagen.

Da tidspunktet for at neste bane skulle ankomme nærmet seg, brøt skurringen fra høyttalerene løs igjen: - Linje 2 mot Østerås som skulle gått fra Ellingsrudåsen nullnitolv er dessverre innstilt. Og en stund etter: - Neste avgang mot Østerås er foreløpig fire minutter forsinket.

Da de hardest rammede av oss hadde stått på perrongen i en drøy halvtime, begynte det endelig å lyse grønt. Sukk av lettelse bredte seg i den etter hvert så tettpakkede forsamlingen. De mest listige ringrevene begynte å mykgjøre stivfrosne ledd og kvesse albuene, klare for Kampen Om Sitteplassene, som er tøffere jo mer forsinket banen er.

De vantro ansiktene (mitt eget innbefattet) da t-banen som kom bare suste rett forbi oss uten å stoppe, med Ikke i trafikk-skiltet tent, skulle jeg gjerne festet til film. Det var allerede en jovial tone i skuret, og denne hendelsen bandt oss enda tettere sammen. Stemningen ble rent lystig, enda så kalde vi var. Da det noen minutter senere lyste grønt igjen, var vi noe mer avventende. En eldre kvinne spurte ut i luften om banen kom nå, og en lystiggjøk svarte at dét kunne vi jo ikke vite. Det kunne jo være nok et vognsett som skulle kjøre forbi uten passasjerer.

Men denne gang var det en t-bane i trafikk, etter 40 minutters venting. Pollyanna på perrongen var dessverre ikke lenger å se. Jeg er nesten sikker på at hennes skinnhellige ferniss må ha krakelert kraftig i kulden.

Postet av: Kristiane at Januar 20, 2009 10:00 EM