VKM

I dag påtraff jeg Verdens Kjipeste Mann. En åndelig bror av Verdens Største Idiot fra noen år tilbake.

Jeg ventet på en sterkt forsinket 37-buss på Jernbanetorget, sammen med en hel del andre forhutlede sjeler. De minst heldige av oss fikk ikke plass under taket på leskuret, men sto ute i friluft, der de lette men intense snøfnuggene stadig fant veien inn i hetter og andre glipper i klærne. Og den aller uheldigste, tenkte jeg i mitt stille sinn, hadde på forhånd buksert en barnevogn flere kilometer langs ubrøytede gangveier oppe i høyden.

Nettopp da kom det en tynnkledt tigger gående med pappbegeret sitt, og jeg fikk en velplassert påminnelse om at det nok ikke var jeg som hadde det verst i byen i dag. Så langt derifra.

De som ikke gravde frem noen mynter til mannen, var alle kultiverte nok til å smile beklagende, eller i det minste kikke beskjemmet i bakken. Alle bortsett fra én. Mannen som sto ved siden av meg (og således var en av dem som ikke hadde fått plass under taket, men det er ingen unnskyldning) ble sterkt provosert. På en stillferdig og høflig forespørsel om han hadde noen småpenger syntes han det var betimelig å rope ut: - Nehei! Du kan ha det så godt! Og så, etter en liten pause: - Ta deg en avvisjobb!

Både han og hans kvinnelige følge var orangebrune i huden, trillet på hver sin koffert, og var nokså tynnkledte under fargesprakende allværsjakker. Jeg har en sterk mistanke om at dersom jeg hadde filleristet mannen slik han fortjente, ville det være pesetas [1] som trillet ut av lommene hans. Direkte fra Carl Ivars solkyst.

[1] Billedlig talt, altså. Jeg har fått med meg at euroen er innført i Spania.