In her shoes

Fredag morgen på jobb. Det var en herlig dag - fredag! - som skulle rundes av med middag på fin restaurant på arbeidsgivers regning. Humøret dalte imidlertid flere hakk da den ene kollegaen etter den andre kom klakkende i elegante, høyhælte støvletter.

Selv var jeg min vane tro iført Converse. Jeg hadde faktisk skjenket fottøyet en tanke da jeg dro hjemmefra. På den måten at jeg konstaterte at Conversene kom til å passe fint til toppen jeg hadde med, og aktet å skifte til da arbeidsdagen var ferdig. Og det sto jeg fortsatt ved. - Men videre elegant blir jeg jo ikke, sukket jeg. - Spesielt ikke ved siden av de andre. Hadde det enda vært vinter. Da hadde jeg i hvert fall vært iført Dr. Martens, og ikke de evinnelige fillete turnskoene.

Skoparken kunne i det hele tatt trenge til fornyelse, slo jeg fast, og fyrte avgårde en tekstmelding til en venninne hvis skosamling begynner å nærme seg Imelda Marcos' i omfang. Bare at hun (Elin, ikke Imelda) kjøper pene, buttsnutede sko og støvletter, helt etter mitt hjerte. Jeg fikk svar umiddelbart. Det fantes muligheter. - Ellers, la hun til, kan du få låne mine svarte Fly London-sko med kilehæl. Her måtte jeg le selvironisk i Forden. Temaet kilehæl har vært et stridsspørsmål mellom oss i uminnelige tider. Hun er for, jeg er mot.

På tross av kamelsvelgingsaspektet, tiltalte ideen meg. Å fyke ut i lunsjen for å hastekjøpe sko var i grunnen noe jeg så mørkt på. Alle vet at slike innkjøp sjelden er vellykkede. (Klær og sko bør handles i en tilstand av begjær, ikke i panikk.) - Dessuten, tenkte jeg videre: - Hvor stor er sjansen for at noe slikt er mulig?

Dette fordi: 1) Jeg har svært små føtter. Det finnes ikke mange jeg kan byttelåne sko med. 2) Det finnes ikke mange jeg vil byttelåne sko med. Men Elin har god smak. Jeg visste at skoene ville være fine - kilehæl til tross. Og 3) Våre arbeidsplasser ligger bare noen minutter unna hverandre. Skobyttet [1] ville kunne skje raskt og effektivt. Jeg anslo sjansen som én til tusen.

Vel. Sko ble utvekslet, og jeg gikk kvelden i møte flere centimeter høyere (og langt mer elegant).

[1] Det ble dessverre ikke noe skobytte som sådan. Jeg hadde allerede med en viss fryd sett for meg Elin på bussen hjem med Converse på føttene, men som hun skrev i en melding: - Å, man har da intet mindre enn fire par sko på kontoret.