Kristiane.org

Mer om navn

Det er ikke ofte jeg kjøper en bok jeg tviler på at er lesverdig, men da jeg så at Trude Teiges "Havet syng" var kommet i billigutgave klinte jeg til. Boken har fått ganske dårlige anmeldelser, hør bare: "En ukebladsføljetong i stive permer. Bak et omslag som minner mer om Amalie Skram enn om May Grete Lerum". En fornøyelig karakteristikk, men ikke akkurat noe jeg anser som en kjøpsanbefaling.

Hvorfor jeg kjøpte den? Da boken kom ut i høst fikk jeg en lett bekymret mail fra mamma. Hun hadde hørt omtale av boken på radio, og til sin forbauselse oppfattet at hovedpersonen heter Kristiane. Med K. Dette syntes hun var dels morsomt, og dels urovekkende ettersom hun fryktet at hvis boken ble en kioskvelter, ville navnet få en oppsving i populariteten på linje med Thea, Vilde og Ida.

Da jeg var liten var jeg litt lei meg for at jeg ikke het noe helt vanlig. Ikke bare fordi jeg aldri fikk klistremerker eller hårbørster med navnet mitt trykket på (jeg kan huske at jeg en gang kjøpte et brett klistremerker med navnet Kristian, med tanke på å føye til en "e" men det var ikke særlig vellykket på grunn av metallisk overflate). Jeg tror også at det var et ønske om å være helt vanlig, på grunn av min noe farverike og utradisjonelle familie.

Da jeg ble eldre begynte jeg imidlertid å sette pris på navnet mitt, både fordi jeg synes det er ganske pent og fordi det er ualminnelig. Såpass sjeldent at jeg rykker til når jeg oppdager det på trykk; ikke minst fordi det da som regel er i en dødsannonse. Kristiane er ikke helt Olga eller Petrine, men like fullt - tydeligvis! - et "gammel dame"-navn.

Jeg er besnæret av tanken på å lese en bok (sogar en kjærlighetsroman!) der heltinnen bærer mitt navn, og "Havet syng" egner seg sikkert utmerket som strandlektyre i sommer.

Navn som skjemmer

Det skal han ha, Ari Behn, at han etter å ha blitt far for første gang fremsto som sympatisk i media. Sympatisk som i ikke fullt så affektert og pompøs som vi pleier å se ham, that is. Han var varm og glad, og så ut til å for en gangs skyld glemme seg selv litt.

Navnet, derimot, var like ille som ventet. Angelica høres ut som en person som betjener servicetelefoner av det dyrere slaget. Sammen med Maud blir det enda verre.

La tusen blomster blomstre!

I det siste har jeg flere ganger stusset når mennesker med militærgrønne hodeplagg jeg mener å kjenne igjen, kommer mot meg på gaten: "Du verden, Mao-lue på den streite sossen".

... inntil jeg kommer så nær at jeg ser at det som på avstand likner en rød stjerne i virkeligheten er en døll Polo-logo. Dét tenkte de ikke på, designerne til Ralph Lauren, da de pønsket ut farvene til årets kolleksjon av capser.

Why does it always rain on me?

AKA (...) jeg har min egen tordensky som følger meg.

Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er alene om å føle meg spesielt hardt rammet av Murphys lov. Likevel: Det er en kjensgjerning at min bagasje alltid kommer sist på rullebåndet. Mer enn en gang har jeg fått kastet til meg et nøkkelknippe på Fornebu, med beskjed om å slukke lyset og låse etter meg. [1]

Jeg stiller meg alltid i feil kø, og får bestandig flest grønne seigmenn i posen. Loven om alle tings iboende faenskap sørget for at det ikke var CD-spiller i leiebilen vi hadde i påsken, slik at vi forgjeves hadde dratt med oss nesten 30 CDer. (De gangene jeg har hatt med kassetter, har det uten unntak vært CD-spiller i leiebilen).

Og nå sist: Samme dag som vi kom hjem til Oslo etter påsken, var det slutt på det deilige sommerværet alle har skrytt slik av. Nå trommer regnet på rutene for andre dag på rad, og det er surt og kaldt. Kan det virkelig være nødvendig?

[1] Det vil si, de siste årene har skjebnen hatt en ny vri på lur: Etter å ha ventet så lenge at det blir lengre og lengre mellom koffertene på båndet, og den bagen som tydeligvis ingen eier passerer for fjortende gang, går det opp for en at kofferten rett og slett ikke var med flyet. Hardest rammet ble jeg i julen i fjor. Den skulle feires i Luxembourg. Ombord i flyet fra Charles de Gaulle fikk jeg omgangssyke. Da vi landet, rakk jeg akkurat å komme meg inn på toalettet før jeg begynte å kaste opp. Jeg ble der lenge og vel, og da jeg skjelvende kom opp i ankomsthallen hadde Inger og Ulrik fått sin bagasje for lengst. Jeg var så dårlig at jeg måtte løpe på toalettet og kaste opp flere ganger under ”melde bagasjen savnet”-prosedyren, og klarte ikke helt å ta katastrofen innover meg. Men det ble en litt stusselig jul. Foruten de vanlige tingene man har i bagasjen, inneholdt den nemlig pinnekjøttet vi spise på julaften, samt alle julepresangene mine. Når kofferen kom til rette? Dagen før jeg skulle reise hjem. Den var i min varetekt i under et døgn, før jeg motvillig sjekket den inn igjen da vi skulle dra. Min vegring mot å slippe den av syne igjen viste seg å være berettiget: Såpekokerne på Charles de Gaulle klarte nok en gang å rote bort bagasjen min.

Barndom

Ulrik og Kristiane 1977

Russehumor, nå

En av de siste dagene i ferien satt vi på Weinstube i en liten by i Moseldalen. Vi hadde tatt godt for oss av den friske, perlende hvitvinen området har å by på, og hadde det svært morsomt.

Jeg drodlet i notatboken min, og vi la store planer for fremtiden, alt fra ferier via innredning til tatoveringer. Vi kom også til å snakke om min favorittreklame for tiden, den med han som lar en seigmann betale drosjeturen ( - "Han bak betaler"). Jeg fikk ideen om å gjøre dette selv ved første anledning, et påfunn jeg lo godt og lenge av.

Jeg ble derfor både overrasket og gretten da jeg leste om årets russefeiring i Dagsavisen, og fant Seigmann-trikset blant knutereglene. Faen.

En annen ting: Er det jeg som er snerpete, eller er årets knuteregler ganske drøye? Ha sex med 17 forskjellige personer i løpet av russetiden, det var da ganske voldsomt?

Iiik!

Det er hyggelig å motta bilder av venninners nyfødte nurk, men viktigheten av å forminske høyoppløselige fotografier før man fyrer dem avgårde per mail kan ikke understrekes nok. Dette var ikke første gang jeg forventningsfull åpnet et slikt vedlegg, for så å oppleve at skjermen sakte men sikkert fylles opp av et gedigent nesebor.

Dårlig lydisolert buss

Det er mange ting jeg irriterer meg over her i verden, men folk som snakker i mobiltelefon på offentlige transportmidler er ikke en av dem. En fyr på flybussen fra Torp i ettermiddag fikk meg derimot til å le. Han så ut som en sleip selger av noe slag, en slik som i Donald-blader heter L. Uresen eller S. Vindel.

Reven satt uavlatelig i telefonen; når han avsluttet en samtale var det for å ta inn en innkommende. Han snakket ganske høyt, og jeg fikk med meg hvert ord. Plutselig senket han stemmen og sa: "... du skjønner, jeg sitter på flybussen og det er ganske lytt her".

Lytt! Det var nå også en måte å si det på. Allmenn munterhet spredte seg blant passasjerene, til tross for at turen i den stappfulle bussen som alltid var et helvete. Et langdrygt sådan.

Luxembourg deux points?

Nei, dix points!

Det var som å komme hjem da vi kjørte inn i den lille landsbyen rett utenfor Luxembourg by. Jeg fant nøklene i tulipanbedet som avtalt, og vi låste oss inn og laget super lunch med baguetter så ferske at smulene sprutet utover, gåseleverpaté [1], Ardenne-skinke og ost.

Mandeltreet blomstrer og kuene gresser i skråningen. Geir Ove og jeg breier oss over fire etasjer, og i morgen kommer Håkon, mamma og Bjørn hjem fra Provence.

Jeg hører klokken i den gamle kirken slå hver time, og har funnet roen.

[1] Også jeg har en brist i min politisk korrekthet. Foie gras er det beste jeg vet.

Paupiette de Ris de Veau au Chou Vert

Maken til pingler, har jeg tenkt når deltakerne i Robinson-ekspedisjonen brekker seg i vemmelse under den sedvanlige "hvem kan spise flest biller/larver/maur uten å kaste opp"-seansen. Ærlig talt, det er da bare å svelge det ned mens man tenker på noe annet. Da jeg var i Kina spiste jeg både slange, hund, brennmanet og andre spektakulære matretter, og selv om det ofte ikke var spesielt godt, var det heller ikke noe å skrike opp om.

Jeg hadde tysk b-språk på skolen, så fransken min består utelukkende av ord og vendinger jeg har snappet opp under ferier i Frankrike. Ikke så rent lite, om jeg selv skal si det, skjønt jeg sliter med uttalen. Men å lese menyer på fransk behersker jeg etter hvert ganske godt, og det er sjelden jeg går på en smell i den forbindelse.

Paupiette de Ris de Veau au Chou Vert var imidlertid ikke noe jeg dro kjensel på, men jeg skjønte det hadde noe med kalv å gjøre, og tok sjansen. Retten kom på bordet og så spennende ut. Kjøttstykket var pakket inn i krydrede kålblader, og ble presentert i skiver på en seng av grønnsaker. Maten var grei nok, men hadde en litt emmen bismak jeg ikke helt fikk taket på. Likevel var jeg ganske fornøyd, særlig med konsistensen. Jeg fikk rett og slett ikke fullrost det møre kjøttet.

Da jeg vendte den siste skiven for å dele den opp, oppdaget jeg plutselig hva det var: Kalvehjerne. Kaldsvetten piplet frem på pannen, og jeg ble utrolig kvalm. Det er vel unødvendig å nevne at jeg resolutt la fra meg bestikket, og jeg fikk Geir Ove til å dekke til restene av det barbariske måltidet. Jeg ble ikke meg selv igjen før jeg hadde inntatt en diger crème brulée og flere belgiske øl.

... historien kunne endt her, var det ikke for at jeg ville være sikker på at jeg hadde kommet til bunns i saken. I dag fikk jeg atter tilgang på Google, og klarte etterhvert å søke meg frem til hva retten virkelig besto av. Ris de Veau viser seg å være sweetbread på engelsk, kalvbräss på svensk og - til sist - kalvebrissel på norsk. Ja, det høres jo ikke så ille ut, tenker du sikkert nå, men bi litt: Etter å ha søkt videre bragte jeg i erfaring at kalvebrissel er kalvens sugekjertel. Ikke fullt så ekkelt som hjerne, men heller ikke noe jeg frivillig ville satt til livs.

Kalvebrissel! Brissel høres jo faktisk ut som et kjøttstykke, på linje med ytrefilet og mørbrad, og jeg kunne faktisk ha kommet til å bestille det på restaurant i Norge også. Min nye fanesak er dermed å få gjennomslag for en innvolls-alarm på menyer verden over. Eventuelt at kelneren vennlig gjør oppmerksom på hva gjesten er i ferd med å innlate seg på. En standard a la Microsofts evinnelige "er du helt sikker på at du vil avslutte"-spørsmål.

Innsjekkingsskranken på Torp lufthavn i Sandefjord 15. april 2003:

Serviceperson i skranken: ... men dette passet er jo ugyldig.
Kristiane: (tilsynelatende svært overrasket) Hva er det du sier?!
Serviceperson i skranken: Ja, det gikk ut 22. mars, bare se her.
Kristiane: (fremdeles liksom-sjokkert) Nei, noe så fryktelig osv osv...
Serviceperson i skranken: Men har du førerkort?
Kristiane: (nølende, nå) Ja, jeg har førerkort for moped...
Serviceperson i skranken: Hm, jeg er ikke sikker på om det er gyldig legitimasjon... (kaster et blikk på mopedførerbeviset, gapskratter) ... jeg er ganske sikker på at det ikke går, dessverre, men for sikkerhets skyld skal jeg ta en telefon og sjekke.
Kristiane: (ser for seg 700 kroner til nødpass samt kritisk tidsnød ettersom avgang er 35 minutter unna) Tusen takk.
Serviceperson i skranken: (legger på røret) Joda, det var visst greit det.
Kristiane: (vurderer tiden for knapp til å gullforgylle personen foran seg) Å, tusen, tusen takk, hei fallera, god påske.

Jeg har krysset landegrenser med mitt legendariske mopedførerbevis som eneste gyldige legitimasjon. Ufaenmegtrolig.

God påske

De neste ti dagene skal vi blant annet:

- kjøre leiebil i Moseldalen og på den belgiske landsbygden
- besøke en dryppstensgrotte (kanskje jeg endelig klarer lære hva som er stalakitter og hva som er stalagmitter)
- lese bøker, slappe av, sole oss og gå turer
- drikke belgisk øl, Mosel- og rhinskvin og Orangina
- overnatte på tyske Gasthaus med tykke dundyner og gjeskjeftige bestyrerinner
- besøke Håkon, mamma og Bjørn i Luxembourg
- gå på rulleskøyter med Håkon

Glad påsk alle sammen!

Blood on the dancefloor

Maria hadde levert hjemmeeksamen den dagen, og ringte meg fra en telefonkiosk på Blindern like etter at jeg hadde kommet hjem fra jobb. Jeg kunne høre at hun var ganske brisen, og hun innrømmet da også at hun hadde drukket en del øl i solen. Planen var at vi samme dag skulle sparke av hvitvinssesongen, og jeg hadde vært innom polet og kjøpt med meg to Marques de Tariquet. Da jeg hørte hvor lystig hun allerede var, foreslo jeg å – bokstavelig talt - legge flaskene på is til en annen dag, slik at hun kunne fortsette å feire sin innlevering sammen med medstudenter. Eventuelt kunne vi møtes ute senere. Men nei, det ville hun ikke høre snakk om. Hvitvin var planen, og hvitvin skulle det bli!

Hun skulle straks sette seg på t-banen og komme hjem til hybelhuset der vi begge huserte. Mens jeg ventet sminket jeg meg og drakk øl. Jeg drakk ganske fort, i håp om å nå igjen Maria i hennes stadium av beruselsen. Det lyktes jeg ganske godt med, og da hun kom fant vi hverandre straks på samme nivå. Vi skålte i tørr, gyllen vin, skravlet, sang og lo. På et eller annet tidspunkt begynner imidlertid kvelden å fremstå som noe uklar og fragmentert. Jeg husker høy musikk, og dans på den mikroskopiske gulvplassen vi hadde til rådighet. Samt en ulykke da jeg spaserte rett inn i bokhyllen med ganske stor kraft. Like etter må jeg ha falt sammen i en gedigen rus.

Da jeg kom til meg selv igjen, lå jeg fullt påkledd på sengen. Det var grytidlig om morgenen, men jeg var duggfrisk og opplagt. Dog kjentes tungen litt hoven og øm, og da jeg konsulterte med speilet oppdaget jeg et dypt kutt omtrent midt på. Samtidig oppdaget jeg en ganske stor, blå kul i pannen, og jeg konkluderte med at skrammene måtte stamme fra uhellet med bokhyllen.

I det samme banket det på døren. Utenfor sto Maria, fresh as a daisy. Vi fant det uhyre komisk at vi begge var i full vigør klokken syv en lørdag morgen. Det var til alt overmål 17. mai, og nede på Jordal Amfi så vi en enslig jogger løpe runde etter runde i morgensolen. Det hele var svært surrealistisk.

Vi ga oss til å rekonstruere kvelden, og kom blant annet frem til at ballet måtte ha vært over forholdsvis tidlig. Maria hadde nemlig 11 pølsepapir i sengen da hun våknet, et klart indisium på at hun hadde raidet kiosken i første etasje før den stengte klokken 22. Dette var jo for så vidt også en god forklaring på hvorfor vi følte oss så uthvilte. Da vi fant en blodflekk på gulvet ble vi først ganske forferdet, men vi slo oss til ro med at den nok stammet fra bittet jeg hadde i tungen.

Da klokken ble så mye at det gikk an, ringte jeg til pappa og Trine i Ski for å høre om Maria var velkommen til 17. mai-frokosten. Noe hun selvfølgelig var, og noen timer senere satt vi benket rundt bordet i lystig passiar. Vi var dog noe vage i beskrivelsen av hva vi hadde foretatt oss kvelden i forveien, og penset heller samtalen inn på pappa og Trines bryllup, som skulle finne sted noe uker senere. - Jo, kunne Trine fortelle, de hadde bestemt seg for hvitvin til maten. Maria og jeg tikket av innestengt latter da hun la til: ”- Det blir alltid så lystig stemning av det”.

Pakkeliste

7 t-skjorter
3 skjørt
1 kjole
2 bukser
hettejakke
treningsbukse
undertøy
joggesko
rulleskøyter
NY-caps
fotoapparat
solbriller
notatblokk
toalettsaker
solkrem
legitimasjon av ymse slag [1]

Musikk:
Placebo – Sleeping With Ghosts
Placebo – Without You I’m Nothing
Tom Waits – Bone Machine
White Stripes – Elephant
Eels – Daisies of the Galaxy
Texas – Greatest Hits
Withnail and I – filmmusikk
David Bowie – The Singles Collection 2 CD
Margarets – What Kept You?
Poosr Rich Ones – Joe Maynard’s Favourites
Travis – The Invisible Band
Beck – Mutations
Beck – Sea Change
Nick Cave and the Bad Seeds – Kicking Against the Pricks
DumDumBoys – Schlägers 2 CD
Kent – Isola
Tracey Ullman - Yoy Broke My Heart In 17 Places
Mercury Rev - All Is Dream
Diverse samlinger signert DJ Kri

Bøker:
To kill a mocking bird – Harper Lee
Populærmusikk fra Vittula – Mikael Niemi
Gutten i graven ved siden av – Katarina Mazetti
Fox – Minette Walters

Til familien i utlendighet:
fluorskyll
gjetost
Firkløver til lillebror

[1] Mer om dette senere

”... vi kunde lika gärna aldrig nånsin mötts”

Fredag 22. august 1997 var en lang og travel aften. Den startet med at jeg hadde besøk av en ekskjæreste hjemme på Vålerenga, før vi dro ned på Ett Glass for å treffe (faktisk) en annen forhenværende kjæreste av meg. Deretter reiste jeg videre til puben på Blindern, der Maria med flere holdt hoff. Da de stengte der dro vi på Last Train hvor det vrimlet av kjente. Likevel - og heldigvis! - fortsatte vi videre til So What! Det var stappfullt og hektisk i kjelleren, og Maria og jeg banet oss vei til baren for å kjøpe øl.

Dette var før jeg fikk kontaktlinser, og nærsynt som jeg er, ble jeg stående å myse rundt meg. Det er ganske skummelt å være på byen med svekket syn; man ser ikke gamle spøkelser som nærmer seg, og er alt annet enn på høyden. Når alternativet var briller var valget likevel enkelt, og jeg gikk halvblind omkring. Denne kvelden kunne mitt dårlige syn blitt fatalt.

Plutselig så jeg Geir Ove, den gang kjent som ”han kjekke i kantinen” gå rett forbi meg. Vi hadde tidligere jobbet på samme sted, men hadde knapt nok snakket sammen. Jeg pleide altså å smugkikke på ham i kantinen, men var for sjenert til å ta kontakt. Da avdelingen han jobbet i flyttet ut av våre lokaler sørget jeg, og angret bittert på at jeg ikke hadde vært litt mer frempå.

Nå grep jeg imidlertid sjansen med begge hender, og i et sprang var jeg borte hos ham. Han hadde sorte Levis, drakk Newcastle Brown Ale, var sommerbrun og kjekkere enn noen gang. Jeg kunne ikke begripe mitt hell, og spurte om vi skulle sette oss i den litt roligere kafeen oppe for å prate.

Han fortalte at han hadde sett meg med en gang jeg kom, og forsøkt å hilse. Da jeg ikke responderte trodde han jeg var overlegen og uinteressert, og bestemte seg for å ignorere meg tilbake. Å, min forfengelighet kunne blitt skjebnesvanger!

Vi hadde masse å snakke om, men jeg var likevel redd for at han plutselig skulle si takk for seg. Jeg ble stiv av skrekk da kameratene hans fant oss. De skulle hjem, og en av dem var til og med taktløs nok til å spørre om Geir Ove ville dele en drosje. Til min store lettelse avslo han, og ble værende igjen sammen med meg. En stund etterpå kom Maria bort og ville snakke, men jeg snubbet henne av. Jeg fikk det for meg at Geir Ove ville stikke av hvis Maria og jeg begynte å prate, så i stedet for å presentere dem for hverandre, føyset jeg henne vekk.

Da de begynte å blinke med lysene spurte jeg om han ville være med meg hjem. Det ville han gjerne, og vi fant en drosje. Da bilen passerte Narvesenkiosken på Jernbanetorget klinte vi for første gang. To år senere var vi gift.

Bok-svin?

Hjernen min begynte straks å jobbe på høygir da jeg åpnet denne linken jeg fikk fra min kjære. Her er de beste bok-svinene, leste jeg, og tankene mine gikk straks til en person som leser så mange bøker hele tiden at det ikke blir tid til å vaske hus og klær. Før jeg altså så at det var boks-vin det var snakk om, bedre kjent som pappvin. Vel, linken kan jo være praktisk for noen og enhver før påsken setter inn for fullt. Hvitvinssesongen ser ut til å være utsatt på ubestemt tid.

Et par timer senere: Grrr. Nå har selvfølgelig svinepelsene i Nettavisen endret overskriften til "Her er de beste påskevinene". Da falt jo mildt sagt poenget i innlegget bort. Men jeg forsikrer dere om at tittelen på saken opprinnelig var "Her er de beste boksvinene".

:sterke meninger

Jeg ruler spalten :sterke meninger i Dagbladet Fredag. Og kan innkassere nok en CD-premie. Hurra!

Uforutsette utgifter del II

Jeg har alltid inntatt en tombola-aktig holdning til skatteoppgjøret. Og må medgi at jeg ofte har vært heldig; særlig etter at vi kjøpte leilighet var det ikke måte på hvor mye penger likningskontoret mente jeg hadde tilgode hvert eneste år. Vel, i år er det slutt på flaksen, og i et brev jeg mottok i dag påstår de at jeg skylder en ganske anselig sum.

Faen.

Uforutsette utgifter del I

Jeg ble i grunnen ganske glad da jeg i går kveld kom på at passet mitt nettopp har gått ut. Glad fordi jeg ikke reiser før tirsdag, og således mente jeg hadde all verdens tid til å skaffe meg et nytt. Så jeg troppet opp på sentrum politistasjon klokken 09 i morges. Der gjennomgikk jeg først en selsom seanse i en moderne fotoboks, der jeg ble veiledet trinn for trinn av en kvinnestemme. Ikke bare kunne man velge om man ville ha bildene i farger eller svart/hvit, man fikk også tre forsøk. Det var imidlertid ikke mulig å gå tilbake dersom man bestemte seg for et forsøk til, og jeg så mer og mer fårete ut for hver runde. Dette skulle dog ganske snart vise seg å være mitt minste problem.

Da jeg oppsøkte skranken fikk jeg vite at fremstillingen av pass er langt mer komplisert enn tidligere. Før fikk man nytt pass på dagen, nå tar det fra syv til 12 dager. Kom ikke å si at verden går fremover! Jeg ble generøst tilbudt å kjøpe et nødpass til 700 kroner, men avslo. Jeg skal tross alt reise innen Schengen, der pass ikke er påkrevet (jeg hadde nær skrevet påskrevet).

Etter å ha tatt et par telefoner bragte jeg imidlertid i erfaring at 1) eneste gyldige legitimasjon foruten pass er førerkort (hvilket jeg ikke har) og 2) et pass som gikk ut 22. mars 2003 er ikke i nærheten av å være gyldig legitimasjon. Bankkort? Glem det! Og gyldig legitimasjon må man altså ha for å få fly.

Slik saken nå står må jeg altså enten svi av 700 kroner på et pass jeg må levere fra meg igjen straks jeg er tilbake i Norge (og deretter nye 700 for et permanent pass), eller satse på at de ikke sjekker datoen i kontrollen på flyplassen. Jeg heller mot det siste alternativet.

Fløy en liten blåfugl

Jeg lå utmattet og fyllesyk i sengen på hybelen min på Vålerenga. Det var en varm sommerdag, men jeg hadde åpnet vinduet på vid vegg, så det gikk en mild bris gjennom rommet. Rommet mitt lå i fjerde etasje og vendte ut mot Jordal Amfi, og jeg kunne skimte noen tretopper, det øverste av lysmastene på stadion og masse blå himmel fra der jeg lå.

Med ett hørte jeg lyden av vinger som slo. Det var en liten fugl som hadde forvillet seg inn det åpne vinduet. Under normale omstendigheter ville jeg nok ha blitt forkavet og forsøkt å hjelpe den ut, noe som sikkert ville skremt hjertet ut av brystet på den. Svak og medtatt som jeg var, ble jeg imidlertid liggende urørlig. Den fløy et par runder oppe under taket, før den elegant stupte ned mot meg der jeg lå som på lit de parade. Fuglevingen streifet kinnet mitt, og jeg møtte såvidt det sorte pepperkorn-blikket før den fikk øye på vinduet og seilte ut i det fri.

Tenk litt på dét neste gang du får en fugl inn av vinduet, og begynner å bakse og herje for å hjelpe den ut.

Provokasjon

Fint å se en statue av Saddam Hussein bli revet ned i Bagdad. Men var det virkelig nødvendig å svøpe hodet på statuen i et amerikansk flagg i prosessen?

DJ Kri

Noen ganger lykkes jeg så til de grader med å fylle opp spilleren med låter som er perfekte å løpe til. Sammensetningen gjorde turen Marienlyst - Blindern - Ullevål Haveby - Sagene - Lindern - Adamstuen - Fagerborg rent magisk:

Wuthering Heights – Kate Bush
[Heathcliff!]

Good Riddance – Green Day
[I hope you had the time of your life]

Sunchyme – Dario G.
[Det er noe med rytmen, og den stigende intensiteten som egner seg svært godt til å akkompagnere lett jogging]

Maniac – Michael Sembello
[Fra Flashdance! (...) she's dancing like she's never danced before]

Blind – DumDum Boys
[Jeg røyker sigaretter i tåken
og lurer på om du ligger våken]

Asereje – Las Ketchup
[Fungerer bra både til trening og julebord, og jeg er ikke flau for å si det engang]

Big in Japan – Alphaville
[Here’s my comeback on the road again]

Lyckliga Gatan – Anna-Lena Löfgren
[Nostalgi: Borta är huset där murgrönan klängde
borta är grinden där vi stod och hängde]

The State I Am In – Belle & Sebastian
[I gave myself to sin
And I've been there and back again
I gave myself to providence
The state that I am in]

Kiss Off – Violent Femmes
[I take one one one 'cause you left me
And two two two for my family
And 3 3 3 for my heartache
And 4 4 4 for my headaches
And 5 5 5 for my lonely
And 6 6 6 for my sorrow
And 7 7 7 for no tomorrow
And 8 8 8 - I forget what 8 was for
And 9 9 9 for a lost god
And 10 10 10 for everything everything everything everything]

Girl From Mars - Ash
[Den fine sommeren 1996, med Ash på Roskilde:
Do you remember the time I knew a Girl From Mars?
I don't know if you knew that
Oh we'd stay up late playing cards,
Henri Winterman Cigars
Though she never told me her name
I still love you, Girl From Mars]

Nå vil jeg ikke leke med teitinger mer – Kjøtt
[Tøff norsk punk fra min spede ungdom: Trafikklysa lever sitt eget liv]

Här kommer lyckan for hundar som oss - Håkan Hellström
[Jag känner pojken här i fönstret mittemot
Han samlar drömmar i fickan]

Live It Up - Mental As Anything
[Mer 80-tallsfilm: Crocodile Dundee denne gang]

Nineteen Years – Kung Fu Girls
[In nineteen years or in this afternoon – jeg begriper ikke at dette ikke er en klassiker]

Three Lions - The Lightning Seeds
[It's coming home, it's coming home, it's coming,
Football's coming home. Klarer aldri å bestemme meg for om denne eller Bønda fra nord er beste fotball-låt]

Hyler meg hes – DumDum Boys
[Kommer snart til et frognerbad nær meg. Hurra!]

Änglamark – Evert Taube
[Perfekt for uttøying]

Noen observasjoner

Chai er den nye caffe latte, Kent er det nye Bo Kaspers Orkester, Teddys på kveldstid er nye Bar Robinet, og blogging har etter alt å dømme overtatt funksjonen til Pusurs skoledagbok.

/me sund

Stavekontrollen grep meg akkurat i å skrive Kristianesund. To ganger! Stresset, nå.

Elsker deg for evig

Filmen går fremdeles (enn så lenge) på Klingenberg. Anbefales på det varmeste, av en som til nå ikke har latt seg begeistre nevneverdig av dogmefilmer.

Lakrisbåter

Inspirert av mitt eget innlegg fra i går, kjøpte jeg lakrisbåter i sted. Rett fra fabrikken, tydeligvis; myke, sorte og nesten litt oljete. (I motsetning til harde, grå og litt tørre, slik de blir når de har ligget i butikkhyllen en stund). De var helt vidunderlige.

Apropos lakris: Jeg kan bare ikke fatte at noen (mange!) setter til livs store mengder salt lakris når de skal kose seg. Eller enda mer ubegripelig: Snop med salmiakksmak. Salmiakk var noe vi gjerne narret hverandre til å lukte på da jeg var liten - den som ble utsatt for dette fór bakover med tårer i øynene. Og gikk gjerne til motangrep en stund etterpå, bevæpnet med hjortetakksalt.

Ideen om salmiakk i godteri burde være like uhyrlig som å fylle deilig bakverk med sammenpresset, beskt fruktskall, AKA sukat.

Slikkerier

AKA lørdagsgodteri, snop, Barne-TV-godt. Ingen tvil om at dette var ukens høydepunkt da jeg var liten. Jeg har alltid vært en slikkmunn, og hadde såpass strenge foreldre at godteri kun forekom på lørdager, til Barne-TV (eventuelt Barnetimen når vi var på hytta, der vi bare hadde radio). Selv om foreldrene mine er gamle 68-ere hadde vi det ikke helt som i filmen Tilsammans, der barna blant annet blir nektet å drikke imperialist-drikken Coca Cola.

Likevel var det utvilsomt to kategorier snop; ja-godteri og nei-godteri, hvorav bare førstnevnte ble servert hjemme hos oss. Ja-godteri var for eksempel seigmenn, ruter av melkesjokolade, lakrisbåter, Smørbukk og Fox. Nei-godteri som Stjernepose, Hubba Bubba, Sure føtter, Dundersalt og speidersnus fikk vi aldri, hverken hos pappa og Trine eller hos mamma og Bjørn.

Eller, jeg kan huske at vi én eneste gang klarte å overtale pappa og Trine til å kjøpe Hubba Bubba til oss. Tyggegummiprodusenten markedsførte seg på den tiden som ”tyggegummien som ikke klistrer”. Hvilket forsåvidt var riktig, inntil man blandet den med sjokolade i munnen. Da forvandlet materien seg til å bli like klissete som kvae. Resultat: En ødelagt pysjamas og en t-skjorte, en sofapute som aldri ble seg selv igjen, og Marte måtte klippe håret. En klassisk ”hva var det vi sa”-situasjon, og vi maste aldri mer om å få Hubba Bubba.

En annen gang hadde vi bearbeidet pappa og Trine til å la oss få kjøpe Stjerneposer for våre egne penger. Det var siste dag på hytta for sommeren, og vi hadde litt igjen av feriepengene. På vei hjem skulle vi kjøre innom en bensinstasjon der disse pengene skulle omsettes i de mytiske og sagnomsuste Stjerneposene, forhåpentligvis med Kiss-kort. Marte, Ulrik og jeg var utrolig oppspilte ved disse utsikter. [1] Jeg hadde av en eller annen grunn myntene mine i en brødpose som jeg bar med meg hele dagen. Mens pappa og Trine vasket ut av hytta, satt jeg på bryggen og kikket ned i vannet. Posen med pengene hadde jeg plassert mellom tennene; jeg bet sammen om den ene enden, slik at pengene pendlet som et lodd over vannflaten. Det var kanskje ikke så lurt, for da Ulrik ropte på meg, og jeg åpnet munnen for å svare, gikk det som det måtte gå.

Å, det ble gråt og tenners gnissel! Tårene spratt, og i ren frustrasjon la jeg skylden på Ulrik - det var tross alt han som hadde ropt på meg. Det var stor oppstandelse, og Trine tilbød seg etter hvert å dykke etter posen med penger. Hun fant den imidlertid ikke, men mistet derimot en kontaktlinse. Hvilket på den tiden var alt annet enn bagatellmessig, da det var en kostbar affære å kjøpe ny.

Jeg kan huske at stemningen i bilen på vei hjem var ganske dyster. Men Stjerneposer ble det, pappa tro til med økonomisk bistand. Jeg er den dag i dag litt usikker på om jeg egentlig fortjente det.

[1] Litt ubegripelig i dag at dette kunne avstedkomme såpass mye oppstyr, men slik var det den gang.

Pasjon

Den nye pasjonsfrukt-Soloen er ganske god, men jeg tror likevel den blir en døgnflue på leskedrikkmarkedet.

Sånn

Straks stiger jeg på 20-bussen og reiser til Maria. Vi skal se på Idol, sminke oss og drikke Chablis. Deretter på konsert med The Bangles. Hurra!

I already walk like an Egyptian.

Midt i trafikken

Dét var kanske den kjipeste sykkelturen noen sinne. Det var såvidt jeg klarte å tråkke opp Toftesgate på grunn av den sterke motvinden. Sand og støv og gammelt løv føk rundt ørene på meg, og gjorde halsen tørr. Øynene måtte jeg knipe igjen det meste av veien, dels på grunn av virvlende partikler i luften, dels på grunn av den sterke solen. Sistnevnte virkelig stekte på ryggen og bakhodet mitt på vei opp Waldemar Thransegate, der jeg hadde vindkast i orkan styrke inn fra siden. I krysset ved Ullevålsveien ble jeg nesten feid inn under en diger kranbil. Samt generelt fredagsrush og utålmodige IDIOTbilister.

Omsider flyktet jeg inn på fortauet, sakte opp Norabakken med handlepose på styret, bare for å oppleve at en degenerert tenåring la fra seg et snowboard på tvers og dermed sperret hele veien da han stoppet opp for å knyte skolissen.

Jeg tror sannelig jeg må legge meg nedpå litt.

Stemplet

- ... og du var ute en tur i går, eller?, spurte en kollega da vi kom på jobb i morges. Dette fant jeg svært urovekkende siden det 1) stemmer at jeg var ute på konsert, men 2) jeg drakk kun et par øl og syklet pent og pyntelig hjem idet konserten var ferdig. Javel, tenkte jeg sørgmodig, jeg har blitt såpass gammel at jeg ser herjet ut selv etter en særdeles rolig kveld på byen etterfulgt av hele seks timers søvn.

Jeg gikk litt i meg selv, men etter en stund spurte jeg forsiktig hvordan han trakk den slutningen. - Du har konsert-stempel på hånden, svarte han.

*puh*

Stiff upper lip

Først nå kom jeg på en gøyal episode som inntraff da den (på alle måter) fjernere delen av famlien min møttes i forrige uke. Anledningen var den årlige generalforsamlingen som alltid holdes i mondene omgivelser på Continental. Sammen med disse usedvanlig konservative og snobbete menneskene blir jeg ganske trassig og infantil [1].

Jeg kan huske at jeg i 16 årsalderen tegnet opp igjen et nesten bortvasket konsert-stempel fra Blitz jeg hadde på hånden med sprittusj, bare for å få aristokratiske øyenbryn til å skyte i været idet jeg strakte meg etter sausen. I år gikk jeg i garderoben, hentet "Nei til krig i Irak"-buttonen fra ytterjakken min, og satte den på dressjakkekraven. Demonstrativt, ja vel, men disse innsnødde individene har godt av å se at noen mener noe. Sterkt, og avvikende fra deres egen norm.

Etter å ha spist et vidunderlig måltid (skalldyrsymfoni, rensdyrfilet, stuede morkler og det legendariske dessertbordet til salig konditormester Bruun, i følge med viner tappet på flaske omtrent da jeg begynte på ungdomsskolen), var det tid for kaffe avec og small talk. Under middagen sørger vi alltid for å kapre et ungdomsbord der det råder en lystig og uformell tone; etter maten må det mingles.

Ettersom mamma og Bjørn bor i Luxembourg for tiden, var det Inger, Ulrik og jeg som representerte familien, og vi var oss vårt ansvar bevisst. På et eller annet tidspunkt satt vi i en silkesofa og snakket om familietreet vårt. Slektens aner fra 1835 til en stund etter at jeg ble født, trykket på tykt, gulnet papir. Mammas kusine uttrykte sin begeistring for at også vi pleide å ha et eksemplar hengende i vårt barndomshjem. - Åja, utbrøt Inger, - det hang på do. Damen satte sherryen i halsen, og det var like før luktesaltet, som hun sikkert hadde i vesken, måtte frem. Deretter summet hun seg: - På toalettet, du. Virkelig! Ja, Ellen har jo alltid vært eksentrisk. Straks etter unnskyldte hun seg og gikk.

[1] Det gjelder forøvrig ikke bare meg; i godt voksen alder fant Ulrik det betimelig å ribbe lysekronene i lokalet for prismer.

Aprilsnarr

Etter å ha pløyd gjennom mesteparten av dagens aviser, er vi i medieovervåkningsbransjen ganske skuffet over pressens aprilsspøker i år. Herregud, hvor naive tror de at folk er? Dessuten er det alarmerende at vi ikke har klart å finne aprilsnarr i Dagbladet eller VG.

Har i grunnen mer sansen for vår egen IT-avdelings aprilsnarr. Følgende beskjed står å lese på intranettet:

"Nye epostadresser

I et forsøk på å redusere skadene ved den stadig økende bruken av spam (søppelepost) har konsernet bestemt at alle må få nye (eksterne) e-postadresser.

Noe av poenget er at de nye adressene ikke på noen måte må kunne henledes fra personens virkelige navn. Fordelen er at du selv kan bestemme mye av hvordan e-postadressen din skal bli.

Din nye e-postadressen kan lages ved f eks DinFavirorittBlomst.DinFavorittTegneserieHelt@observer.no.

Kom innom allerede i dag og få registrert din nye e-postadresse, så er det ingen andre som får tatt den før deg!

ps: Husk å informere dine venner om den nye e-postadressen. Legg gjerne ved denne teksten, så forstår de hvorfor du må endre adresse.

Lykke til!"

Hehe. Jeg har allerede bedt om (og fått!) tigerlily.foxburr.of.fairdowns@observer.no, etter å ha kjørt navnet mitt gjennom The Hobbit Name Generator.

Forøvrig har jeg også sendt ut familiens 1. april-klassiker per SMS til søsknene mine: - Kosen har fått kattunger! Mamma pleide å narre oss med dette da vi var små. Vi kom alltid løpende - hvinende av fryd - til tross for at Kosen var en gammel, kastrert hannkatt. Nå har han i tillegg vært død i 11 år.