Kristiane.org

Sommerlukket

Jeg forlater søkelyset for en stund, til fordel for slaraffenliv langt sør i Europa. Er tilbake i midten av juli. Er det noe presserende, prøv Kristiane, poste restante Korsika, eller send en SMS :)

God sommer alle sammen!

Freedom just around the corner for you

Jeg fikk det plutselig for meg at jeg umulig kunne reise på ferie uten Wilcos' Summerteeth, og det bragte meg til Platekompaniet. Stedet var som alltid fullt av gode tilbud, blant annet fant jeg Bob Dylans Bringing It All Back Home til latterlige 49 spenn.

En av Dylans aller beste plater, spør du meg, og jeg har akkurat laget en virkelig god lasagne mens jeg henrykt lyttet til nyanskaffelsen. Det vellykede kjøpet ansporet meg til å lage en Dylan topp 15:

- One More Cup Of Coffee
- Jokerman
- Hurricane
- Desolation Row
- She Belongs To Me
- It's All Over Now, Baby Blue
- Just Like A Woman
- Don't Think Twice, It's All Right
- Lay Lady Lay
- Señor
- Love Minus Zero
- Sad Eyed Lady Of The Lowlands
- It Ain't Me Babe
- Is Your Love In Vain
- Forever Young

Faktorenes orden er - som vanlig - likegyldig.

Ferieforberedelser

Den siste tiden før jeg skal reise på ferie blir alltid spesielt hektisk; det er mange man vil treffe før man reiser, praktiske ting som må ordnes, regninger som skal betales og ting som må handles inn. Dette går gjerne på bekostning av noe annet, og vanligvis er det husarbeidet som får lide. Jeg reiser som regel fra en leilighet der det ser ut som noen har skjenet rundt med et helikopter, og spesielt rent pleier det heller ikke å være.

En gang så jeg meg faktisk nødt til å legge igjen en beskjed til mine pårørende der jeg unnskyldte rotet. Selv om jeg ikke har direkte flyskrekk er jeg nemlig alltid svært bevisst at en flytur kan bli skjebnesvanger, og jeg tar det slett ikke som noen selvfølge at jeg kommer helskinnet ned på bakken igjen. Den gangen gikk det altså bra, jeg låste meg selv inn i leiligheten etter ferien og måtte trekke på smilebåndet da jeg fant lappen som jeg helt hadde glemt (rablet ned i hui og hast grytidlig om morgenen før jeg løp til flybussen som den var).

Men så deilig det er å for en gangs skyld reise fra en leilighet som er i perfekt stand! Av en eller annen grunn har husvask vært prioritert like høyt som fødselsdager, fredagspils og konserter den siste tiden, og det er mindre enn en uke siden jeg gikk så grundig til verks at selv skapdørene på kjøkkenet nå er nyvaskede.

Men klesvasken kom jeg selvsagt alt for sent i gang med, så tradisjonen for å reise avgårde med sekken full av vått tøy blir i hvert fall ivaretatt. Enkelte ting lærer man åpenbart aldri.

Bøller

Klok av Ulriks skade lot jeg sykkelen stå igjen utenfor jobben i går ettersom vi hadde drukket atskillige øl i bakgården på Asylet.

Da jeg kom for å hente den i dag var den herpet. Begge hjulene var løsnet (men ikke stjålet) og alle wirene hang og slang. Enda mer nedrig enn sykkeltyveri er det å bare ødelegge.

Le Petit Dejeuner

Det var veldig riktig å spise croque monsieur på Bistro Brocante som en oppvarming til ferien. Sommerferien skal nok en gang tilbringes i Frankrike, denne gang på Korsika.

Infame Ine har vært så vennlig å sende meg en fyldig reiseskildring fra sitt tidligere opphold øya, som forøvrig later til å være et perfekt reisemål.

Ny jobb (iiik!)

Jeg hadde tenkt å slutte i jobben min, men fikk i stedet tilbud om å prøve noe nytt. Med arbeidsoppgaver som passer bedre for meg, mer human arbeidstid og bedre betingelser. Og jeg får fortsette å jobbe sammen med verdens beste kolleger (de som er igjen etter nedbemanningen, that is. *sniff*).

Det blir spennende, men også litt skummelt. Men først er det ferie, hurra!

... med halen under hodet

Da jeg hadde min første sommerjobb, som vaskehjelp i Statistisk sentralbyrå, måtte jeg stå opp fryktelig tidlig. Eller, jeg syntes i hvert fall det var uvirkelig tidlig den gang, i min bedagelige skoletilværelse. Siden har livet fart hardt med meg, og det å møte opp på jobb før fanden får sko på har blitt en vane.

Den gang gråt jeg da vekkeklokken ringte, og selv om jeg alltid sov på toget klynket jeg fremdeles da jeg ankom jobben litt før klokken 07. En dag jeg var ekstra trett tok jeg en liten lur i bøttekottet.

Det skulle jeg aldri ha gjort! Jeg ble straks helt avhengig av å ta en høneblund i 10-tiden, og hver eneste dag skottet jeg litt skyldbetynget til høyre og venstre, før jeg smatt inn i bøttekottet og krøllet meg sammen på gulvet med hodet på en ren mopp.

Det dreide seg aldri om mer enn 10-15 minutter, og jeg var svært var for oldfruens klikkende hæler. Hun hadde universalnøkkel, og var stadig innom bøttekottene til oss sommervikarer for å sjekke at vi hang opp klutene på riktg måte. Men det gikk alltid bra, og etter en power nap var jeg som et nytt menneske, moppet korridorer så det sto etter, og tørket støv høyt og lavt.

Jeg skulle i grunnen gjerne hatt et slikt bøttekott i min nåværende jobb også.

It Ain't Me, Babe

Jeg er ganske fornøyd med at jeg fikk anledning til å sitere Bob Dylan i kartleggingssamtalen jeg var til i dag, i anledning i at vi (nok en gang) nedbemanner og omorganiserer på jobben:

"- I'm not the one you want, I'm not the one you need."

På vegne av vanvittig mange

Kjære Bruce Springsteen

Nå er det ikke lenge til vi sees! Jeg gleder meg, det har jeg gjort helt siden jeg kjøpte billett til konserten for mer enn et halvt år siden. Det vil si, kjøpte og kjøpte; jeg lå i sengen med bihulebetennelse og var i hyppig kontakt med en kollega per telefon og SMS. Like etter klokken 08 fikk jeg den gledelige beskjeden at hans strategi som var å oppsøke postkontoret i Fredrikstad idet de åpnet hadde vært en suksess.

Men nok om det, jeg skal ikke kjede deg med trivialiteter. Dette er saken: Jeg har fulgt turneen din på nettet, og ser at du på alle de 80(!) konsertene du har holdt hittil har funnet det tvingende nødvendig å spille nesten hele The Rising. Jeg vil nødig være respektløs, men vi kan vel enes om at dette ikke er din aller beste plate? Når du spiller nesten alle låtene derfra, blir det så liten tid til de gamle, og - la oss nå være ærlige her - det er de gamle låtene publikum aller helst vil høre.

Du skjønner, det er første gang jeg skal se deg live. Jeg liker ikke å tenke på det, men da pappa og Trine reiste til Stockholm for å se deg på Tunnel Of Love-turneen, spurte de om jeg ville være med. Jeg satte opp min mest overbærende tenåringsmine og syntes det var et dødsfjernt spørsmål. Mye jeg gadd, liksom. Jeg var 14 år gammel og hadde nettopp vært i Göteborg sammen med Maria og sett Michael Jackson. Den konserten var verdt bilturen over grensen, mente jeg da, din var det så definitivt ikke.

Når jeg tenker tilbake på episoden nå, oppleves den like fortærende som da jeg var på yndlingsrestauranten min i København, og en kelner kom bort til bordet og lurte på om jeg ville at han skulle rive litt trøffel over maten min, siden det var sesong akkurat da. Jeg ble så forfjamset at jeg svarte nei takk, og lever fortsatt med tapet.

Men nå snakker jeg meg bort igjen. Jeg håper du ikke synes jeg er frekk, som ber deg begrense antall låter fra The Rising på turneen som vitterlig bærer navnet til denne platen. Jeg ser det kan virke som en utidig forespørsel, at det nesten kan sammenliknes med par som vil gifte seg i kirken bare for å få en vakker ramme rundt seremonien. Du vet, de som har nerve til å anmode presten om å tone ned det religiøse budskapet, fordi de egentlig ikke er troende.

Jeg håper du ikke ser denne ydmyke forespørselen på samme måte. Ta den heller som et godt råd. Det er jo ofte slik at artister mener seg geniale på den siste platen de laget, uansett hvor dårlig den er. De har på en måte hørt seg døve på den i løpet av alt arbeidet med produksjonen, og til tross for at hverken publikum eller kritikerne er særlig begeistret, lirer de furtent av seg et usigelig kjedelig sett på konsert, før de – kanskje! – motvillig drar låten alle helst vil høre helt til slutt. Jeg synger selv, og vet hvor lett det er å bli revet med av sin egen fortreffelighet og genialitet når man har fått denne nærheten til musikken.

I tilfelle du ikke er klar over det, er denne låten i dette tilfellet Thunder Road. Jeg vil så gjerne at det skal bli en magisk kveld på Valle Hovin, men er redd jeg, uansett hvor bra konserten ellers blir, vil gå skuffet hjem om jeg ikke får oppleve at du synger ”Roy Orbison singing for the lonely/Hey that's me and I want you only”.

Det er straks ett år siden The Rising kom ut, du begynner vel kanskje å bli litt lei selv?

Jeg håper du ikke synes jeg er for storforlangede – selv synes jeg i grunnen ikke jeg går over streken. Å gå over streken ville for eksempel være å foreslå at jeg setter sammen spillelisten for deg; dét innser jeg ville være å trå inn på dine og bandets enemerker.

Vet du, jeg tror faktisk at selv de som mente at du ble alt for kommersiell da Born In The USA kom ut – jeg tenker på rockerne som den gang grettent mumlet sell out - i dag, nesten 20 år senere ville trampet takten og gitt seg ende over om du fremførte – tja, gjerne fem-seks låter fra denne platen. Mitt forslag: My Hometown, Glory Days, Cover Me og Darlington County. Tittelsporet og Dancing In The Dark ser jeg av spillelistene at du allerede har med under denne turneen. Og så de andre, da: Tidligere nevnte Thunder Road, Hungry Heart, Born To Run, Darkness On The Edge Of Town og The River – ja, du vet hvilke jeg mener.

Det var i grunnen bare dette jeg hadde på hjertet. Som tidligere nevnt: Jeg gleder meg til torsdag!

Din hengivne
Kristiane Dedichen Falck

P.S. Dersom du likevel synes det er en god idé kan du gjerne ta kontakt, så skal jeg sette sammen spillelisten for deg. Jeg vil i så tilfelle konsultere min far, som er født samme år som deg, og er en gammel fan fra helt tilbake til den tiden jeg selv kun hørte på Hakkebakkeskogen, så saken vil være i de beste hender. Du kan selvsagt komme med innsigelser til vårt forslag, og de vil bli hørt. Det eneste jeg vil insistere på er at Tom Waits’ Jersey Girl, fra Live 1975-1985 må være med.

Meta

Heisann! Dagsavisen skriver om blogging i dag:

(...) Finner du først en norsk blogger - som kristiane.org - finner du flere. Den ene weblogg har gjerne en drøss med linker til andre norske bloggere. (...)

Mat med tradisjoner

Mai måned er travel, og etter å ha tilbragt de siste ukene i tidsklemma, med middager bestående av Grandiosa og brødmat som konsekvens, har jeg i dag overgått meg selv: Først bakte jeg boller, og siden laget jeg ordentlig middag med makaronistuing og kjøttkaker av hjort. Jeg må dog innrømme at min svigermor står bak sistnevnte; de ble tatt opp fra fryseren. Men stuingen fikk jeg ideen til - og tilberedte – selv. En anakronisme i vårt vanligvis mer eksotiske og moderne kjøkken!

Det er noe herlig gammelmodig og utrendy over stuing, enten det er kål- eller makaronistuing (ertestuing har jeg aldri hatt sansen for), og tankene mine går straks i retning av forvelling og sagogryn.

Jeg har funnet frem mammas gamle husstellbok, ”Matlære” av Høst og Milberg. Utgaven jeg har er fra 1962, men forordet forteller at førsteopplaget av boken kom ut 40 år tidligere. Den er full av for meg helt ukjente opplysninger om oppbevaring av egg, og merkverdige formaninger som ”puss ikke skotøy i kjøkkenet”.

Etter å ha bladd i boken fabler jeg om kålruletter, skonnerokker og neslesuppe. Mamma pleide å lage dette da jeg var liten. Nå skal jeg prøve meg på egenhånd, og det i nær fremtid! Mens jeg er inne på temaet vil jeg forresten benytte anledningen til å slå et slag for arme riddere [1], pannekakene og rislappenes mer ukjente slektning. Selv lager jeg arme riddere innimellom, og elsker det, men jeg har inntrykk av at retten er i ferd med å dø ut.

[1] Jeg har bestemt meg for ikke å skrive mer om DumDum Boys i dag, så legg merke til hvordan jeg unnlater å lage et poeng av at de faktisk har en låt med samme navn. ”Dagene spiser på ansiktet mitt. Jeg ser det på deg – jeg er ikke som sist.”

Isn't it good, Norwegian Wood?

Det er ikke annet å gjøre enn å fullstendig slutte seg til de panegyriske anmeldelsene DumDum Boys spesielt og Norwegian Wood generelt får i dagens aviser.

Livet er mer enn en pakke tørr kjeks:

Na na na na na

DumDum Boys - fem beste låter var blant temaene vi hadde oppe til debatt på Lorry i går, men bare Lill og Are kom med sine lister før det hele skled ut. Her er min:

Hyler meg hes
Blind
Hagelangs
Lunch i det grønne
En vill en

Tving meg ikke til å rangere dem - det var ille nok å plukke kun fem stykker.

Platekompaniet i Bogstadveien i går:

Kristiane: ... og så kan jeg få med den der... *senker stemmen* .. Idol-singelen.
Ekspeditør: Det er ikke noe å være flau over, 40.000 andre har også kjøpt den.
Kristiane: Ja, nettopp.

Jeg har ikke annet å si til mitt forsvar enn at låten minner meg om den utrolig fine helgen i Moelv, og at den bare kostet 29 spenn.

Small Circles

Under en konsert med Rainmakers [1] på Rockefeller i september 1994 ble jeg svært betatt av en av scenevaktene. Hvilket var litt merkelig fordi 1) jeg var på konserten sammen med min daværende kjæreste som hadde perm fra militæret, og som jeg var utrolig forelsket i og 2) det var allerede da mange år siden jeg hadde opplevd å fatte interesse for noen kun på bakgrunn av utseendet deres.

Jeg kikket litt på ham under konsertens gang, og grep meg i å ergre meg over at jeg ikke hadde rukket hjemom. Jeg var nemlig iført en kjempedøll og ganske sossete genser med seilemotiv, tilhørende kjæresten min.

Det var ikke noe mer enn det, men mellom Maria og meg har det alltid vært slik at ingen sak er for liten, ingen for stor, så jeg fortalte henne om den kjekke scenevakten straks sjansen bød seg.

Et par dager senere skulle Maria og jeg begynne å jobbe som telefonintervjuere hos Norsk Gallup. Alle ettermiddagsjobberne ble samlet til briefing, og jeg ble temmelig paff da kjekkasen fra Rockefeller plutselig entret rommet. Jeg kløp Maria hardt i låret og hveste oppskjørtet inn i øret hennes at hun måtte merke seg ham, så skulle jeg fortelle mer etterpå.

Til min store forbløffelse så jeg imidlertid at han kom gående rett mot oss. Han kom bort, lente seg frem mot meg og sa: "- We move in small circles".

Hele sangen går slik:

She reached out and twist my hand
And made me dance to some local band
But the beat was slow so there we stand
As we move in small circles

We cut out before the night was through
Start my car and we drove the Loop
Talked about the things we were going through
As we move in small circles

She said she didn't know the ways of love
I said "neither do I, I hoped you'd show me some"
We dilly-dallied like that for six or eight months
As we move in small circles

A couple of times she stayed with me
And we worked it out on a single sheet
I can hear every painful squeak
As we move in small circles

Then she grew up, and I grew up
And she got tough, and I got tough
So much for love, so much for love
As we move in small circles

Now we make money, and we're alright
And we drive cars and wield our might
We make love to people that we don't even like
As we move in small circles

And I don't even think about her now
I just said all this to be working my mouth
I wish I cared, but I don't know how
As we move in small circles

Hvem som har laget låten? Rainmakers, selvfølgelig. En så velplassert kommentar er det bare å ta av seg hatten for!

[1] Det er forresten med en viss undring jeg ser at dette bandet har fått status som dølle norgesvenner, og omtales nærmest i samme åndedrag som Smokie og Bonnie Tyler. Da jeg var ung var det helt riktig å like Rainmakers, de var i samme klasse som U2, Waterboys og Pogues. Nå om dagen opplever jeg at musikkpolitisk korrekte mennesker smiler overbærende og later som de aldri har hatt sansen for bandet. Likevel er de gjerne først ut på dansegulvet dersom man setter på "Big Fat Blonde" på en fest.

Present Tense

- Jeg prøver å sette den i mål, men jeg får krampe etter kort tid og må bare tøye ut i 20 minutter. (...) Jeg vet ikke hva som skjer når jeg får ballen mot meg og dommeren blåser (...) Jeg protesterer når vi taper en straffe, men får også et straffespark på en uklar situasjon (...)

John Carew cirka to timer etter Norge-Romania-kampen på Ullevaal

Det er en uting å hele tiden gjenfortelle begivenheter som har funnet sted i presens, og her synder spesielt toppidrettsutøvere ofte. En del av Sembs spillere synes i det hele tatt å være svært lite oppvakte.

På den annen side har åpenbart ikke fotballspillere et like stort behov som langrennsløpere for å snakke om avføringen sin for åpent kamera, og det er en lettelse. I tillegg er de ikke på langt nær så sutrete, og de ser også langt bedre ut enn sine kolleger innen langrenn der de raser elegant og uvørent rundt på banen fremfor å kollapse i målområdet mens allslags uhumske sekreter renner.

This Is Dedicated To The One I Love

Fire år siden i dag! Hvilken god anledning til å lage en gammeldags fotonovelle:

Hvor mange personer med bryllupsnerver trengs det for å knyte et slips?



Champagne muss sein



Leppestift vurderes - og forkastes på grunn av tidsnød



Sol, jo!



På vei til tinghuset i dag...



... kom vi på at vi måtte hente buketten.



Liljekonvall!



Det måtte jo komme en svensketrikk.



Siste finish



- Iiiihhh!



- Yes, yes, YES!

Foto: Katrine Nordli

Malurt i begeret

Folkens, der dere sitter med et tilfreds smil om munnen og grillos i håret, etter den herligste langhelgen i år: Er dere klar over at neste fridag - utenom ferien man tar ut, selvsagt - er 1. juledag?

Det er 197 dager til, pluss dagen i dag, som på langt nær er over. Eller 141 arbeidsdager, om man velger å se optimistisk på det. Tenkte bare jeg skulle nevne det.

Nytt liv med Movable Type

Etter sterkt påtrykk fra flere hold har jeg har frigjort meg fra blogspot-helvete, og er herre i eget hus. Det kostet svette og tårer, men jeg har da lært litt i dag, og hatt god hjelp av Geir Ove i samme rom og Arve per Instant Messenger.

Kommenter i vei, Ine! Takket være Arve har jeg også fått med meg hele arkivet fra blogspot, så jeg er jublende glad, hei fallera!

It´s coming home

(...) No plans for final day
Stay in bed, drift away
It could have been all
songs in the street
It was nearly complete
It was nearly so sweet....

La la la la....

Moro på Lilletorget

Det skjer til stadighet besynderlige ting på parkeringsplassen rett utenfor jobben. Er det ikke hestevrinsk og små franskmenn i hvite ridebukser i forbindelse med Oslo Horse Show, blir vi underholdt av flere tusen uniformsbefengte kreaturer med horninstrumenter, som deltar i Oslo Military Tattoo. For et par uker siden hadde vi et øst-europeisk tivoli skrudd sammen (og siden demontert) på foruroligende kort tid rett utenfor vinduene våre, og mellom arrangementene er det også mye riff raff å skue i Vaterlunden.

Ingenting av dette kan imidlertid måle seg med det som utspiller seg fire etasjer under meg akkurat nå: Scientologer har satt opp et digert, gult telt, og gjør sitt beste for å trenge forbipasserende opp i et hjørne og inn til personlighetstest. Så snart arbeidsdagen er over skal vi ned og sjekke ut forholdene. Jeg har lovet å fike til en kollega og deretter snakke ham til rette hvis han kommer ut igjen med øyne lysende som halogenpærer. Vi regner også med å påtreffe Tom Cruise der nede: En annen kollega truer med å i så fall skyte en giftpil i baken på ham så han segner om, og ta ham med seg hjem. Mannen er jo bare 170 centimeter høy, så hun får antakelig ikke noen problemer med å buksere ham inn på t-banen.

He's blood flesh and bone

Jeg møtte Kurt nå nettopp, der Grensen går over i Kristian IVs gate. Uten livvakt, selv om VG påstår han har det.

And he's so high
high above me
he's so lovely...

(Ja, jeg er velvilig innstillt i dag, og i perlehumør.)

En klassiker til glede for nye lesere

Noen ganger når jeg kommer over gamle skolestiler jeg skrev på videregående blir jeg helt svimeslått av min egen genialitet - også i så ung alder da gitt! Det hender faktisk jeg føler det på samme måte når jeg kikker på gamle mattetentamener (jeg har et par stykker liggende), til tross for at disse er fulle av røde kommentarer fra læreren, og gjerne vurdert til en heller middelmådig karakter. Jeg blir ganske imponert over at jeg i det hele tatt har klart å regne meg frem til en nølende tegnet parabel, og at jeg har forholdsvis utvungen omgang med abc-formelen. Jeg innser dog at det kanskje ikke skal så mye til for å imponere meg på dette feltet.

I dag hadde jeg samme opplevelse med noe jeg skrev et annet sted for snart to år siden, i forbindelse med innflyttingen i den forrige leiligheten jeg bodde i, som jeg fant igjen og herved resirkulerer:

Mussolini i oppgangen

Å flytte er som kjent slitsomt og tidkrevene. Til tross for at det er en
stund siden jeg overtok nøklene til den nye leiligheten min, er det en del
ting jeg ikke har fått gjort, så som å få gravert inn navnet mitt på et
skilt til postkassen. Jeg har heller prioritert å få lyd i stereoanlegget,
få ting på plass i skuffer og skap, sette sammen møbler og å komme på nett,
for å nevne noe.

Her om dagen kom jeg fra IKEA, med en del flatpakkede esker, og påtraff en
nabo i gangen. En riktig solstråle, skulle det vise seg. Det første hun
gjorde var å gå til frontalangrep på grunn av IKEA-eskene jeg bar. Jeg hadde
vel ikke tenkt å legge den tomme embalasjen sammen med alt søppelet fra
håndverkerne som for tiden pusser opp badene her på huset? Det var nemlig
strengt forbudt, og når containeren kom ville den _kun_ ta med seg skrotet
fra håndverkerne.

Nå må jeg innrømme at jeg selvsagt hadde hatt til hensikt
å sette tomembalasjen sammen med rasket fra håndverkerne, jeg trodde jo ikke
at det var så farlig. Snarere lurt, siden jeg da ville unngå å fylle opp den
vanlige søppeldunken, men det sa jeg selvsagt ikke til henne. Så jeg sa
"nei, selvfølgelig ikke", men hun fortsatte og mase så jeg til slutt bare
måtte gå. Stemmen hennes gjallet i oppgangen og og fulgte meg helt til jeg
låste meg inn i fjerde etasje.

Senere på ettermiddagen skulle jeg hente posten, og da oppdaget jeg at
stripen med Dymo-tape med navnet mitt på, som jeg hadde på postkassen, var
revet av. På oppslagstavlen hang det en oppfordring til alle beboerne om å
få seg skikkelige navneskilt til postkassene sine. Jeg ble helt utrolig
forbannet. Hvilken rett har hun (for jeg er ikke i tvil om hvem som hadde
tatt affære) til å gjøre livet surt for både postbud og naboer?

Det som gjør det hele litt komisk er at det ikke akkurat er Notting Hill vi
bor i, det er snarere noe litt simpelt og stusselig over omgivelsene. Og
fordi badene for tiden blir pusset opp, står det utrangerte toaletter
overalt, samt annet søppel og rask. At noen har Dymo-tape på postkassen i
stedet for graverte skilt i messing, fremstår etter min mening som en
himmelropende bagatell.

Da jeg forsøkte å lete opp damen for å fortelle henne dette og mere til,
viste det seg at fuglen var fløyet. Nabo-nazien bor ikke engang her, hun
bare leier ut en leilighet i gården. Det var på en inspeksjonsrunde av
leiligheten (stakkars leietaker) hun hadde gjort disse uhyrlige
oppdagelsene.

Jeg blir faktisk redd av sånne mennesker.

(De av dere som frykter at jeg heretter vil publisere også gamle skolestiler i herværende blog, kan ta det helt med ro. Det vil neppe skje.)

It really, really, really could happen

Hurra: Blur til Rockefeller 10. oktober! Omtrent på samme tid i fjor så jeg Suede samme sted, hva blir det neste? Pulp-gjenforening høsten 2004? Hadde ikke vært meg imot! (Oasis kan for min del gjerne holde seg hjemme).

Øsende regn, pøsende regn

Utrolig unødvendig: Da jeg dro hjemmefra var det kun antydning til regn, det vil si noen få tunge, varme dråper i luften. Midt i Pilestredet, best som jeg tenkte "det er i grunnen deilig med slikt stille sommerregn i moderate mengder" brøt helvete løs, og regnet plasket ned. De få stedene på kroppen regnet ikke traff, ble likevel våte av vannet som sprutet opp igjen grunnet ingen skjermer på sykkelen. Nå har jeg akkurat vært på toalettet og tørket meg med papirhåndklær, men klærne mine er gjennomvåte. Gudsjelov at jeg ikke la på mascara, i hvert fall.

Sommer i Oslo

Lukten av:

- syrin
- asfalt som nesten smelter
- nyslått gress
- avfall fra søppelkassene
- tøy som er tørket ute
- varm t-baneluft
- sjokolade fra Freia

Eksempler på TV-serier jeg aldri har sett så mye som ett minutt av:

- Baywatch
- Akutten
- Chicago Hope
- Sex & Singleliv
- Judging Amy
- Buffy
- Heksen Sabrina
- Livet på Kennedy High
- Twin Peaks
- Våre verste år
- Simpsons

... for å nevne noen. Og jeg mener ikke ett eneste minutt! Frasier, Pacific Blue og Sopranos er serier jeg har sett ett minutt eller to av, kanskje ti minutter til sammen, faktisk.

La meg straks understreke at det ikke ligger noe snobberi bak dette, langt mindre er jeg stolt av det. Tvert imot føler jeg meg litt beklemt når jeg går glipp av poeng i samtaler fordi jeg mangler en del referanser, og jeg skulle gjerne hatt kjennskap til seriene. Dessuten er jeg klar over at en del av de opplistede seriene går for å være meget bra av mennesker hvis dømmekraft jeg stoler fullt og helt på.

Det finnes også en del lite høyverdige serier jeg har sett på, som Beverly Hills 90210, Melrose Place og Syv Søstre, hvilket burde være nok til å bevise at jeg slett ikke er noen kultursnobb. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til mitt forsvar, annet enn at jeg bodde i mange år uten fjernsynsapparat, og at når jeg kjeder meg er TV av en eller annen grunn det siste jeg kommer på å beskjeftige meg med. Ifølge Ulrik har pappa Twin Peaks på videokassetter, så jeg akter å ta igjen litt av det tapte i nær fremtid!

Not that bad hair day

Jeg hater å plage dere med slike prosaiske detaljer, men må bare få dette ut:

I dag bragte jeg i erfaring at jeg faktisk ser bedre ut på håret etter å ha syklet til jobb med hjelm på hodet enn uten, slik jeg pleier. Årsaken er at jeg nesten bare har nedoverbakker på vei til jobben (hu hei!), og luftmotstanden får panneluggen min til å reise seg og bli fluffy på kjerringaktig, 80-talls, svært ukledelig vis. Hjelmen holdt luggen nede, så i dag er frisyren - om jeg selv skal si det - slett ikke verst.

Gamle sanger om igjen

Jeg er støl i magen etter å ha ledd sammenhengende fra vi møttes på toget til Moelv fredag ettermiddag. Har vært 19 år gammel hele helgen. Noen høydepunkter:

- Solformørkelsen, som vi måtte snike oss opp på rektors balkong for å bivåne
- Ellevill hopping på trampoline
- Vill poging til Smells Like Teen Spirit på Café 108, akkurat som i gamle dager: ”Here we are now, entertain us”
- Nattlig oppdagelsesferd i mørkelagte korridorer og kriker og kroker (iiik!)
- Et føll i hamnehagen på Fugleseng gård, som stavret seg på bena akkurat da vi kom forbi
- Stive drinker i solen lørdag ettermiddag, for å komme til hektene igjen etter fredagens utskeielser
- Utagerende dansing til Snows "Informer" og Ace Of Base.