Kristiane.org

A little place like Kokomo

Alltid når vi skal på ferie, kort eller lang, til by eller land, starter jeg avreisedagen med Beach Boys Kokomo på repeat over stereoanlegget:

Aruba, Jamaica, ooo I wanna take you
Bermuda, Bahama, come on pretty mama
Key Largo, Montego, baby why don't we go
Off the Florida Keys there's a place called Kokomo
That's where you wanna go to get away from it all

Etter mange år og enda flere ferier som har startet på dette viset er det ingenting som kan sette meg mer i feriestemning. Jeg synger med av full hals mens jeg pakker de siste tingene. Så også i dag. Det som imidlertid er nytt, og muligens et tegn på modenhet er at jeg denne gang:

- Har klart å spise ut av kjøleskapet, slik at vi ikke må kaste mat
- Pakker kun nyvaskede og tørre klær i sekken
- Har husket å si fra til Aftenposten at vi reiser, slik at ikke matten fylles opp med aviser

Turen går til Luxembourg, Collioure og Barcelona, og det blir nok ingen oppdateringer her før i begynnelsen av juli. Da er vi hjemme igjen, og jeg håper å finne Oslo generelt og jobben spesielt i langsomt feriemodus og solskinn.

Au revoir!

Led meg ikke inn i fristelse

Dagbladet: Fristelsen ble for stor for kvinnen fra Straume da hun så en deilig pannekake i en Bergens-butikk. Nå må hun betale.

Tidligere jobbet jeg på Kalbakken, og syklet forbi Goman-bakeriet i Lørenveien like etter klokken syv hver morgen. På det tidspunktet hadde bakermesteren vært i sving i mange timer alt, og den liflige duften av fersk gjærbakst fylte luften.

Det var nesten ikke til å holde ut. Hver eneste morgen kjempet jeg en indre kamp for ikke å gi etter for trangen til å kaste fra meg sykkelen og springe inn. Jeg kunne se for meg hvordan bakhjulet på sykkelen fremdeles ville spinne mens jeg sto i resepsjonen og truet til meg nybakte hveteboller. Og det på flyvende flekken!

Vel nede på Østre Aker vei, når lukten var ute av neseborene og jeg begynte å komme til meg selv igjen, fortsatte gjerne tankerekken: Hva ville konsekvensen blitt dersom jeg ikke hadde motstått fristelsen? Kunne jeg i det hele tatt straffes? Handlingen kan man etter min mening vanskelig klandres for.

Kill Bill

Kjære Tele2

Jeg har holdt tann for tunge lenge, og håpet at de skulle forsvinne av seg selv. Når jeg nå ser at dere har kommet med nok en variant av reklamefilmen der det er meningen at vi skal le av dverger, ser jeg meg imidlertid nødsaget til å si fra. Disse reklamefilmene har aldri vært morsomme! Denne siste er intet unntak; snakk om å kryste sitronen.

Så nok! Jeg mener, ideen er jo ikke så artig (snarere plump) - og plottet, om det kan kalles det, får lattertoppene i Mot i brøstet til å fremstå som avanserte og raffinerte.

Kommer det flere Small Bill-filmer, så smeller det. Jeg vil anbefale at dere finner et nytt reklambyrå og starter med blanke drodleark.

På forhånd takk.

mvh,
Kristiane

P.S. Om dere lurer på hvorfor jeg flyttet abonnementet mitt fra Tele2 til NetCom: Javel, da, så skyldtes det først og fremst muligheten til å få meg en T-610 til gunstig pris. Men på grunn av duste-small-Bill-reklamefilmene, var det med lett hjerte jeg skiftet mobilleverandør .

Teddybjørnen

På øverste hylle i lintøyskapet, der jeg oppbevarer de gamle 120 cm-lakenene og hårføneren som sjelden er i bruk, ligger det en teddybjørn. En enøyd, loslitt og trofast følgesvenn fra barndommen, tenker du kanskje nå. Men den er ikke gammel, den er ny.

Den har ikke blitt lekt eller kost med av noen. Det er riktignok flere år siden den ble kjøpt, på impuls, i begeistring over den gylne pelsen, de riktige proposjonene og det sorte blikket.

I bakhodet lå tanken på en venninnes voksende mave, men allerede da jeg bar den hjem fra butikken ante jeg at den var tilegnet et lite menneske som ennå ikke var unnfanget. Ei heller forsøkt unnfanget - på det tidspunktet.

Siden har den ligget i skapet, lik teddyen som blir vunnet på tivoli i Prøysens gamle vise. Jeg kommer over den med jevne mellomrom og tar den frem. Studerer den broderte brune snuten og kjenner hvor god den er å ta i; fast og myk på samme tid.

I begynnelsen var det løfterikt å ta den frem. Jeg kjente sitrende glede og forventning, og grep meg selv i å valse rundt med den på gulvet. En dag ...! Etter som tiden gikk havnet den stadig lenger bak i skapet, men jeg sjekket alltid at ledningen fra hårføneren ikke snodde seg rundt halsen dens.

I perioder har det vært vondt å plutselig kjenne den bløte pelsen under fingrene når jeg egentlig lette etter noe annet. Jeg har forsøkt å ikke fokusere så mye på det, men gang på gang har jeg kjent håpet tennes. Skuffelsene har vært like mange - hver og en litt større enn drømmen som brast.

Og så: Vissheten om at det faktisk ikke ville bli noe av, i hvert fall ikke uten store følelsesmessige og økonomiske investeringer. I den perioden måtte jeg ofte skyve teddybjørnen unna, men det var også dager da jeg tok den frem bare for å kjenne på smerten.

Livet på vent. Tårer og bitterhet. - Hvorfor akkurat jeg? Jeg ønsket det jo mer enn noen! Mismot, melankoli og ensomhet. Men også nye, uventede vennskap, nære samtaler og fellesskap.

Og venting, venting. Først fra måned til måned, deretter på venteliste. Avbrutt forsøk: Ikke denne gang, nei. Men kanskje neste? Mer venting.

I mellomtiden: Alle andre prøver, får det til, gleder seg. Tekstmelding: - En praktfull pike, alt vel! Barselvisitt, senere lunsj på barnevognvennlige kafeer. Blir det ikke min tur snart?

---

Teddybjørn, det skal nok bli bruk for deg! Den som skal ha deg har kanskje startet livet inni meg, kanskje på andre siden av jordkloden. Det vet jeg ikke i dag. Men jeg gleder meg!

Når faktorenes orden ikke er likegyldig

Note to self: Først lokalisere brillene, deretter ta ut kontaktlinsene. Ikke omvendt.

To ting, bare

- De nye kontaktlinsene, som jeg den første uken skal ta av og på hver kveld, men siden kan ha på døgnet rundt i en måneds tid, er svært tykke og solide. Tankene går i retning av små, gjennomsiktige pessar.

- Tannlegebesøk er svinaktig dyrt, uansett hvordan tilstanden er. I dag morges: Litt pirking og noen bilder, før det kunne konstateres null hull. 650 kroner, takk. Jeg må likevel tilbake i neste uke for å skifte en gammel fylling som har gått lekk, og tør ikke tenke på hva dét vil koste. Smertefullt blir det sikkert også, og det ender vel med at jeg ligger bakoverlent og gråter stille, mens ørene sakte fylles av tårer - som vanlig.

Moro eller mareritt?

På Kanal24 reklamerer de i ett sett for "sommerens morsomste flaskepost" som de i Se & Hør-stil skal drysse over landet. Flaskene skal visstnok inneholde gjeve premier.

Den gjeveste av dem alle - selveste hovedgevinsten - er et besøk i fem norske fornøyelsesparker i løpet av to dager. Til alt overmål skal man skysses mellom Tusenfryd, Kongeparken, Dyreparken i Kristiansand, Hunderfossen og Sommarland i Bø med helikopter.

Jeg synes oppriktig synd på de foreldrene hvis avkom gledesstrålende kommer løpende med denne førstepremien.

Bevar Bislett

... for sent.

I don't let them play (no way!)

Jeg må ta meg en bolle: Fra tenåringsvorspielet to etasjer under meg skråles det 'cause we are living in a material world/and I am a material girl - høyt, høyt! - lyden bærer ekstra godt på grunn av åpne verandadører. Jeg innser at det burde glede mitt hjerte at disse pikebarna, som antakelig ikke var født da Like A Virgin kom ut, faktisk hører på (og synger!) Material Girl fremfor Toxic eller noe av Sugarbabes.

Men jeg er rasende. Over midnatt er det også. Jeg klamrer meg til at forargelsen muligens skyldes at jeg ikke kan noe med disse vestkantungdommene, og ikke bare at jeg har blitt gammel og gretten.

Fredags-

Ved å sette forbetegnelsen fredags- til enkelte ord, blir de liksom enda mer frydefulle. Fredagspils, fredagsvaffel, fredagsstemning. Fredagssigg og fredagslunch.

Fredagsfryd!

Fredagsknippe var imidlertid ukjent for meg, og krevde sin forklaring: Straks helgen kommer lager Ulrik og hans kamerat Sigbjørn seg et fredagsnøkkelknippe, som kjennetegnes ved at det er mindre og lettere enn det de bærer rundt på til vanlig. Alle nøkler som tilhører jobb træs av nøkkelringen, og blir etterlatt hjemme.

Formålet med dette er selvsagt å kunne travel light ute på byen; gutter bruker jo sjelden veske. Fredagsknippet blir enda mer aktuelt når sommeren kommer, og man ikke lenger bruker jakke (med lommer). Ja, i sommerhalvåret dropper visst guttene glatt å låse ekstralåsen hjemme i helgene. Sigbjørn betrodde meg dessuten at han den senere tid har tydd til ekstremiteten å ikke låse sykkelen - han bare later som ved å sette bøylen inntil låsen.

For noen uker siden var Sigbjørn på besøk hos sin mor utenbys, mens Ulrik var hjemme hos seg selv og klar for en tur ut. Bildet han knipset med mobiltelefonen sin og fyrte av gårde til Sigbjørn, sa mer enn tusen ord: Et vaskeekte fredagskippe, bestående av to små nøkler på en ring. Snakk om å strø salt i såret.

Overdrivelser

Ulempen ved å være viden kjent for overdrivelser, er at jeg innimellom må understreke at jeg ikke overdriver når jeg skal fortelle noe drøyt.

Jeg overdriver ikke når jeg forteller at vi kjørte rundt i mer enn 20 minutter før vi fant en ledig parkeringsplass da vi kom hjem for litt siden. Polly står nå parkert cirka en kilometer unna der vi bor.