Kristiane.org

Til salgs

Leilighet selges til høystbydende.

(Og mulighet for å se bilde av det tidligere omtalte lurvelekre sengeteppet!)

Den første

Innerst i en skuff, under brødformer og fryseposer, finner jeg en gammel fyrstikkeske. En slik man får gratis på enkelte kafeer - litt lengre og smalere enn de velkjente eskene med nittedalsstikker. Jeg rister på den, konstaterer at den er tom, og smiler litt av teksten som er trykket utenpå: Café au lait står det med røde og blå bokstaver, og under, med litt mindre skrift: Kaffe med varm melk.

Fyrstikkesken stammer fra tiden bare en håndfull avanserte og hippe kafeer (med c) serverte denne kaffedrikken. Lenge før man tok i bruk navnet caffe latte, som etterhvert har blitt mer utbredt her til lands. En tid uten kaffebarer. En tid da det nå dagligdagse synet av mennesker som står i kø før klokken 08 om morgenen, for å skaffe seg et beger med glohet væske som de siden må balansere med seg på overfylte trikker og trange fortau, var like utenkelig som internett var i 1986.

Smilet blir bredere da jeg kjenner igjen min egen skrift, med sprittusj langs den ene siden av fyrstikkesken: VAFLER! står det med vaklende versaler. Og jeg vet med ett hva jeg vil finne når jeg skyver ut innmaten.

Vi hadde fire pinnestoler som vi hadde skaffet på loppemarked. Stolene hadde vi malt med fet og blank oljemaling i fire forskjellige farver: En gul, en rød, en blå og en grønn. Vi ble ikke lei av å beundre dem - eller ideen med å ha en stol i hver farve - eller hverandre - eller i det hele tatt vårt nye hjem!

Her skulle vi bo - sammen hele tiden, ikke bare når det militære ga permisjon. Jeg husker det som en lykkelig, ja nærmest ekstatisk periode. Jeg - nei,vi - var lallende idioter fra vi våknet om morgenen til vi sovnet om kvelden.

- Vi har en leilighet! Dette var det første vi sa til hverandre om morgenen. Hver eneste dag.

Alt var gøyalt, vi var fulle av overskudd. Vi lo hele tiden. Spisebord hadde vi ikke foreløpig, men vi hadde arvet et gammelt vaffeljern, og nå ville vi lage vafler! Frem med bakebolle, sukker, egg og mel - ikke glem kardemomme! Men hvor mange egg og hvor mange desiliter melk? En mor ble oppringt. Jeg dikterte, og han noterte oppskriften på innmaten av en fyrstikkeske.

Min første kjærestes gutteskrift, falmet men umiskjennelig, på innsiden av en fyrstikkeske. Det er ikke fritt for at jeg blir litt melankolsk. Inger Hagerup sier det (alltid) bedre enn meg:

Bak alle de menn som siden
satte mitt sinn i brann
skimter jeg undertiden
noe som kanskje er han -
en hemmelig, bitter viten
om utslettet skrift i sand.

- De har geiter her!

... og andre vestlandsbilder.

Av grådighet gror det ingenting

Ryktet sier at dersom man handler flere store ting på en gang i en hvitevareforretning - for eksempel Elkjøp - kan man be om rabatt. Vi skulle ha både oppvaskmaskin og fryseboks, og hadde planlagt på forhånd at vi ville forsøke å prute på sluttsummen. Jeg gruet meg.

Det gikk tilsynelatende strålende. Selgeren ville nødig slippe oss av syne, og da vi sa at vi ville henge litt rundt og tenke oss om, tok det ikke lang tid før han seilte opp bak ryggen på oss, der vi sto og slamret med hvitevaredører og tellet på knappene. Kremt, liksom.

På grunn av hans påfallende interesse for oss, slo jeg allerede da frempå om muligheten til å få avslag, og tanken virket slett ikke fremmed på den sultne selgeren. Det ville nok la seg gjøre, mente han. Vi får se hva vi får til!

Da vi til slutt landet på en oppvaskmaskin som var på tilbud, og dermed i nedre sjikt prismessig ble han riktignok en smule avvisende. Men han ble raskt blidgjort da vi avslørte at vi derimot ville gå for en riktig Rolls Royce av et fryseskap.

Det kunne imidlertid bli vanskelig med rabatt, mente han, siden oppvaskmaskinen allerede var sterkt nedsatt. Ikke så mye å gå på når det gjelder salgsvarene. Det gikk raskt opp for oss at vi hadde nådd Den Kritiske Fasen, og vi stålsatte oss.

Begge avskyr vi å prute [1]. Jeg kan simpelthen ikke fordra markeder der kramkarer slenger ut en ublu pris, med det påfølgende spillet der varen prutes ned til et akseptabelt nivå - eller et virkelig kupp - avhengig av kjøperens forhandlingsevne. Jeg blir stiv og avmålt, og engstelig for å fornærme selgeren.

Men vi gjorde det slett ikke verst! Selv stirret jeg stivt fremfor meg, mens Geir Ove mumlet noe om at det forsåvidt ikke hastet slik med kjøpet, at vi kanskje skulle sjekke prisene på Expert på Alnabru også. God idé, sa jeg, og tok et skritt mot utgangen. Men da fikk pipen en annen lyd, og selgeren fant det mulig å innvilge en rabatt på 478 kroner.

Vi slo til på dette, dro kortet, avtalte levering og kom oss ut. Så langt alt vel. Men ute på parkeringsplassen oppdaget vi et illevarslende plastinnpakket brev under vindusviskeren. Vi hadde pådratt oss en parkeringsbot på 500 kroner, fordi vi ikke hadde trukket en gratis parkeringslapp da vi kom!

På klokkeslettet så vi at boten var skrevet ut bare et par minutter i forveien. Hadde vi ikke brukt tid på å presse selgeren på pris, hadde vi vært ute i bilen før parkeringsvakten fakket oss. Jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn! På vei hjem ble vi enige om å aldri nevne episoden med ett ord.

(Men allerede nå ler vi av historien, og jeg har fått Geir Oves velsignelse til å skrive den ned.)

[1] Jeg misliker også sterkt ordet prute. Prute, prute, prute. Det er skrekkelig!

Javel?

Gram i hu logget jeg på nettbanken for å betale tidenes restskatt. Da jeg fikk spørsmål om jeg ville lagre kontonummeret til senere bruk, svarte jeg ja med et oppgitt sukk; det er bare en måned til neste (og heldigvis siste) avdrag skal betales.

Jeg klukket inni meg da jeg lagret forbindelsen som Kongens fogd. Men da jeg skulle legge inn neste innbetaling med frist i slutten av september, fant jeg ikke kontonummeret på listen. Mystisk, tenkte jeg, og var i ferd med å legge det til manuelt nok en gang, før jeg med ett fant det igjen: Det hadde automagisk blitt lagret som Oslo kemnerkontor, mot min vilje!

Første strøk ferdig

Det eneste som er kjedeligere enn å se maling tørke, er å male selv.

I dette tilfellet kan man ikke si at selvgjort er spesielt velgjort heller (men det blir nok mye bedre når vi får på et strøk til).

Jeg sparker inn åpne dører (igjen)

I serien "hva verden ikke trenger" setter vi i dag søkelys på VGs nye spalte: Pias blikk på glam-livet. Såvidt jeg forstår skal Pia Haraldsen gi oss et ukentlig innblikk i det glamorøse partylivet hun lever blant europas jetsettere. Det blir raskt klart at dronning Sonjas niese ikke innehar den skarpeste pennen i skuffen.

Dagens bidrag handler om årets party i Marbella. Pia har feriert i Marbella siden hun var syv, og kommer med flere skarpsindige betraktninger, som for eksempel at nattklubbmiljøet i ferieparadiset er overflatisk og latterlig.

No shit, Sherlock! Og:

"Venninnen min sukker oppgitt og himler med øyene. Jetsettfaktoren er tilsynelatende litt for høy for henne. - Ting er ikke så perfekte som det ser ut som, hvisker jeg til venninnen min."

Videre kan Pia fortelle oss at i Dior-veskene til flere av kvinnene ligger det kokain - og at "våpenhandel er big business".

Oi da! Dette får virkelig Enron-avsløringene til å blekne.

Saken avrundes med en historie om hvordan Pia reddes av venninnen sin, så hun unngår å bli avbildet sammen med "en nyskilt avdanket filmskuespiller som ikke gjør annet enn å bli avbildet i de spanske tabloidene med nye skjønnheter ved sin side", og leseren kan dermed trekke et lettelsens sukk. Det var da enda godt, liksom.

Fromme ønsker

Inspirert av bursdagsbarnet publiserer også jeg en ønskeliste i anledning fødselsdagen min den 6. september:

- iPod (etter et halvt år i tenkeboksen har jeg fremdeles ikke klart å finne ut om jeg ønsker meg en rosa mini eller den vanlige. Så nå lar jeg skjebnen råde.

- Symaskinen Lena (eller en annen symaskin)

- Gavekort på Tulip & Tatamo

- Diverse produkter fra Dermalogica: Special Cleansing Gel, Skin Smoothing Cream, Soothing Eye Make-Up Remover, Multivitamin Power Recovery Masque, Toxin Relief Treatment Oil. For å nevne noen. Ønsker å melde overgang fra Clinique til Dermalogica, nemlig.

- Vipp-søppelbøtte til badet (her sliter jeg selvsagt med den voldsomme hypen Vipp har vært utsatt for det siste året, samt det idiotiske i å ha en designsøppelbøtte. Men jeg liker så godt å omgi meg med pene ting.)

- Poncho (har vært på jakt etter den rette i mange år. På et tidspunkt vurderte jeg nesten å forsøke og strikke meg en selv, men nå leste jeg nettopp at den er tilbake i motebildet i høst - dermed vil det nok bli et rikholdig utvalg i butikkene fremover).

- Bøker: Good In Bed og In Her Shoes, begge av Jennifer Weiner. (Listen hadde vært mye lenger var det ikke for at jeg for tiden tilbringer ettermiddagene med å støvsuge og pakke altfor mange bøker i eske etter eske i forbindelse med flyttingen.)

- CDer: Utrolig nok ikke (Årsak: Se parantesen til punktet over (likevel kjøpte jeg Buck 65 i går fordi den var så billig))

- Billett til Åge Aleksandersens konsert på Rockefeller 17. september (I kid you not (men tror kanskje presangen alt er i boks ...?))

- Villeroy & Boch rødvinsglass, Bordeaux nr. 2

- Middagstallerkener: Ostindia fra Rørstrand

- En bok til, forresten: Basic Hage (en grunnbok i havestell - plutselig svært aktuell)

- Skruekasse (dere vet en sånn med mange små skuffer) - hvit eller lyseblå (farven er litt viktig fordi den skal stå på badet og fungere som smykkeskrin).

- Pride and Prejudice på DVD.

Bekjennelse

Jeg har alltid kokettert med at jeg, når det kommer til vesker og sko, er nærmest for et naturbarn å regne. I motsetning til andre, som har fullstendig dilla på en av delene (eller begge!), og med frydefulle grøss drar kredittkort som allerede er tøyet til den ytterste grense, har jeg hevdet til meg selv (og andre) at dette er en last jeg ikke ligger under.

Dette stemmer ikke i det hele tatt, viser det seg. Jeg har kvalmende mange par sko, og også sjokkerende mange vesker. Dette har kommet for en dag nå da jeg driver og pakker før flyttingen.

At garderobeskapet i gangen var temmelig overfylt kom ikke som noen overraskelse (og hovedsakelig av mine sko, selv om et av Geir Oves par tar omtrent dobbelt så stor plass som et av mine). Jeg var også klar over at nederste hylle i skapet på soveværelset var i ferd med å gå over sine bredder.

Men jeg ble helt uvel og dessuten lei meg da jeg gikk gjennom skapet på loftet, og det også der veltet ut sko. Jeg skiller meg riktignok fra Imelda Marcos og Carrie Bradshaw, men først og fremst fordi min skosamling i stor grad består av joggesko i alle mulige varianter, og ikke elegante og rådyre selskapssko.

Til mitt forsvar kan jeg si at det er ekstra ille fordi jeg i liten grad er i stand til å kvitte meg med gamle og slitte sko. Jeg fant flere par sko som er over ti år gamle, men som jeg nødig vil skille meg av med fordi jeg husker i hvilken ellevill begeistring de ble kjøpt.

Likevel skammer jeg meg dypt over det svimlende antall sko som er avdekket her i dag, og lover herved å ikke kjøpe ett eneste par sko før vi skriver 2005. Ja, selv det obligatoriske paret høstsko, gjerne med såler som klikker, skal jeg avstå fra. Forslag til botsøvelser mottas også.

Lurvelekkert!

Jeg ser - uten at jeg er det spor forbauset - at også IKEA har slengt seg på shabby chic-bølgen. I nabolaget popper butikkene opp som paddehatter: Shabby i Niels Juelsgate, Shabby Chic i Vibesgate, og (med et mer originalt navnevalg) Änglagård i Holtegaten. På Åhlens har romantiske stoffer og gammelmønstret servise vært i salg lenge, og nå har altså (tydeligvis) mer tungrodde IKEA kommet på banen. Den nye katalogen er lutter smijernssenger fylt opp av myke puter i yndige stoffer.

Jeg må innrømme at jeg selv er svak for stilen, som i min verden riktignok ikke hadde noe navn før for omlag et halvt år siden. De siste årene har jeg kjøpt en og annen gjenstand for å myke opp den til dels minimalistiske linjen; en brødkurv i provancestoff med sløyfer på, et dørslag i blikk med naive, runde former. Men alt med måte! Her, som ellers i livet, gjelder det å ikke overdrive.

Da jeg var i Frankrike i sommer klarte jeg ikke å dy meg da jeg fant et digert, vattert og småblomstret sengeteppe - jeg bare måtte ha det. Dette bakset jeg rundt med gjennom smale togkorridorer, langs Barcelonas lange og brede Passeig de Garcia, og inn på flyet da vi skulle hjem. Men det ligger perfekt på, og gjør det verdt å re opp sengen, så jeg har ikke angret et øyeblikk.

Jeg har imidlertid full forståelse for at man kan bli lei av begrepet. Interiør er den nye matlagingen; stadig nye magasiner dukker opp, og den kulørte dagspresse fornekter seg heller ikke. Heldigvis har mamma kommet opp med et nytt begrep som jeg gjerne tar i bruk: Lurvelekkert!

Jeg selv? Jeg er nok mer chubby chic, dessverre. Akkja.

Tilbake på jobb

It's always better on holiday
So much better on holiday
That's why we only work when
we need the money

(Franz Ferdinand)

Sukk.

Go West

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg tar i hvert fall ferie en ukes tid nå. Skal oppholde meg blant atter slike fjell og daler, så det spørs om det blir noen oppdateringer her.

(Med mindre det skjer noe oppsiktsvekkende jeg finner det presserende å formidle straks da; det har hendt på disse kanter før.)

So long!

Ute!

Noen kvelder er magiske: Idet den varme sommerkvelden begynte å skumre, spaserte vi et par kvartaler til den mye omtalte nye restauranten Ute i Schultzgate.

Dagens treretters-overraskelse viste seg å bestå av gåselever [1] [2] på toast med ruccola, steinbit med grønnsaker og en vidunderlig sjy, og til slutt hjemmelaget is som kjentes som fløyel i munnen, med vaniljeolje og en konsentrert bringebærsuppe.

Den lumre kvelden, mørket som snek seg på, blid servitør, kjekk ektemann og en kjølig Chablis: Jeg ber ikke om mer. Dette må gjerne sees på som dagens anbefaling, også for personer som bor på en annen kant av byen.

[1] Den faste leser vil ha fått med seg at gåselever er det beste jeg vet, men at jeg har visse moralske kvaler med hensyn til å spise det. Hva er vel da bedre enn å få det servert i en overraskelsesmeny? Jeg kunne ikke sende tallerkenen ut igjen, kunne jeg vel?

[2] Hører du, Ine! Hva nøler du etter? :)

Bare må ha det

Rekk opp hånden de som ikke bruker IKEAs gule eller blå (les: stjålne eller kjøpte) handlenett til klesvasken.

I dag: Kjeks!

Er det noen som husker Mariekjeks? Dere vet den runde, søte (men ikke klissete) kjeksen vi fikk som barn, når vi skulle kose oss litt (men ikke så mye som lørdagskosen, der det vanket godteri og brus). For eksempel den lille hyggestunden som gjerne fulgte et uventet besøk. Kaffe til de voksne, Mariekjeks og saftogvann til barna.

Ja, og så var den populær til selskapsleken der man skal spise ti kjeks uten å drikke noe, og plystre Mikkel Rev på kortest mulig tid. Selv elsket jeg å blande mange kjeks med saft i munnen, og tygge det hele sammen til en grøt.

For alt jeg vet er Mariekjeks fremdeles å få, i likhet med de fleste andre kjeksslagerene fra barndommen, men jeg glemmer alltid å sjekke når jeg er i butikken.