Kristiane.org

Om nøysomhet og en badeball

Mine to barndomshjem var på ingen måte preget av armod. Langt derifra! Men husholdningene ble ført med nøysomhet. Trine skrapte alltid restene av smørpapiret, slik hun hadde lært av sin mor. Dette selv om vi var et godt stykke inn i 80-årenes lettsindige jappetid, der en nyslått tenåring kunne ønske seg en rosa saccosekk til jul - og få den. På mange måter fjernt fra etterkrigstidens varemangel og måtehold, som likevel bare lå en generasjon tilbake.

Å skrape av smørpapiret har ingenting med gnitenhet å gjøre, snarere en sunn innstilling til utnytting av ressurser. Filosofien om at den som ikke sløser, heller ikke skal mangle noe sto sterkt, skjønt mamma gikk kanskje litt langt i sin maniske gjenbruk av brød- og fryseposer. I flere år etter at jeg hadde flyttet hjemmefra oppbevarte jeg brød i vanlige bæreposer, ikke i brødposer, som er langt mer egnet til formålet. Etter å ha observert mammas skylling, tørking og gjenbruk av de nevnte poser, hadde jeg fått inntrykk av at dette var en luksusvare og en ekstravaganse jeg på ingen måte kunne unne meg. Stor var derfor overraskelsen da jeg oppdaget at en tykk rull med sikkert 100 brødposer kostet fem kroner og 90 øre på Rimi.

Men barnelærdommen sitter, og jeg skraper smørpapiret, og rister smuler ut av brødposene og bruker dem om igjen den dag i dag. Dog må det ha vært en foranledning til at pappa en gang gjorde seg morsk og fortalte denne historien:

Da han var barn var ferierte de ofte i Danmark. En dag kom farfar hjem fra butikken med en badeball han hadde kjøpt med til barna. Allerede her tråkket jeg kraftig i baret, da jeg avbrøt med spørsmålet - En til hver? (Pappa har tre søstre og en bror.) - Nei, hveste han forarget, - en på deling, selvfølgelig. Dette understreker nettopp mitt poeng!

Farfar var et lekende menneske, og han hadde gledet seg kolossalt til å forære dem den gilde og farverike badeballen. Da han så barna leke i vannkanten klarte han ikke å dy seg, men sparket ballen alt han kunne ned mot sjøen.

Altfor langt viste det seg; badeballen ble tatt av vinden, og drev raskt til havs på krappe små bølger. Farfar la på svøm etter den, men vendte tomhendt tilbake. Ballen var allerede halvveis over Kattegat, og tapt for alltid.

Og her kom pappas Store Poeng inn i bildet: Det var aldri aktuelt å kjøpe en ny badeball! Temaet var ikke engang oppe til diskusjon, hverken fra barnas side eller de voksnes. Ballen ble kjøpt, svevet et øyeblikk fet og blank i en perfekt bue over de glitrende blå bølgene, før den forsvant. Dette ble akseptert uten gny.

Ekornskjebner

Da jeg syklet langs Østre Gravlund ble jeg oppmerksom på et ekorn som løp oppe på muren i nøyaktig samme tempo som jeg selv holdt. Hun var så nær at jeg kunne høre pusten hennes. Med ett stoppet hun, og blikket mitt møtte såvidt pepperkornøynene, før hun pilte ned på andre siden og forsvant.

Resten av veien hjem sang jeg: Liten ekorn satt/på en mur så glad/pusset snuten sin/med en labb så fin ... Jeg fikk ikke det jeg mente å huske av resten av teksten til å rime med melodien, så da jeg kom hjem googlet jeg strofen.

Aiaiai! Lite ante jeg at denne glade og harmoniske begynnelsen er opptakten til et rystende drama. Sangen har svært mange vers, og vers nummer to, som var det jeg husket bruddstykker av, avsluttes ... Dens små unger tre/hadde ly og le/i det store gamle furutre. (Det med furutreet husket jeg!) Så langt alt vel. Men allerede i neste vers begynner ting å gå på tverke:

En ørn som kretser høyt over furutreet ser solen glimte i den vakre, blanke ekornpelsen nede på grenen. Den stuper ned og hugger tak i vår lille venn. Jeg skal ikke dvele ved de hjerteskjærende detaljene, men ekornmoren blir slukt, "med hud og hår".

Nå begynner en tøff tid for ekornbarna. De er for små til å sanke mat selv, og er i ferd med å sulte ihjel nede i ekornhiet. Men i løpet av de neste fire versene får vi vite at Gud i Himmelrik hører deres rop om hjelp, og blåser opp til en real storm. På intrikat og lykkelig vis brekker furutreets topp, tar med seg et nøttetre i fallet, og sender tusen nøtter ned til de sultne små.

Så følger en periode med lutter velstand:

Og de vokste opp
gjorde glade hopp
ifra gren til gren,
alle tre som en,
Slik fløt høsten hen.
Så kom vinteren.
Da led ekornbarna nød igjen.

Ånei! De var altfor dårlig kledt. Tynn, brun sommerpels er ikke tilstrekelig om vinteren, og de moderløse hutret og frøs i sneen og vinterværet: Folk som går forbi/pleier aldri gi/ekorn klær som de blir varme i. Noe å tenke på for oss alle, vil jeg mene.

Heldigvis kommer Gud i Himmelrik nok en gang på banen når de små lider nød, og forærer dem vinterpels i brunt og grått. Og snipp, snapp, snute; happy ending! Jeg skal hilse og si jeg ble lettet.

Hele teksten her.

Kvinesdal på Vålerenga

Det hender jeg glemmer meg og refererer til "da jeg bodde i Kvinesdal ..." Personen jeg snakker med ser gjerne bestyrtet på meg, og utbryter "har du bodd i Kvinesdal?!". Da må jeg ile til og forklare at det har jeg jo ikke (jeg har ikke engang vært der). Personer i min nærmeste omgangskrets vil derimot vite at jeg sikter til Kvinnehuset på Vålerenga.

I en periode var det en mann som stadig blottet seg utenfor dette hybelhuset med drøyt 50 boenheter. Som navnet tilsier var huset kun for jenter. Blotteren pleide å stå et stykke ned i bakken, i retning endeholdplassen til 20-bussen på Galgeberg. Han var tilsynelatende helt harmløs, og fordi vi som bodde i huset stort sett kunne observere ham på lang avstand, attpåtil mens vi var hjemme i vår egen stue, var det ingen som følte seg særlig truet. Vi fniste kanskje litt, og trakk på skuldrene.

Dog var vi ikke mer blaserte enn at mannen i en periode var et hyppig samtaleemne blant husets beboere, og vi kom frem til at det neppe var tilfeldig at han sto akkurat der. Selv spekulerte jeg i hvordan han hadde fått rede på at dette var et hybelhus bare for jenter, og hadde en teori om at han en dag hadde lett i telefonkatalogen etter en person med navnet Kvinesdal. Pekefingeren nedover kolonnen med etternavn:

Kvina
Kvindammen
Kvinebu
Kvinesdal
Kvinnehuset

...

- Kvinnehuset?!!

Hvorpå han antakelig umiddelbart trakk i lang frakk, men ikke stort mer, og hev seg på 20-bussen.

Perler og juggel og stas

Til de som strikker, hekler eller syr vesker, votter, pulsvarmere eller annet: Det er (faktisk!) mye billigere å kjøpe og klippe opp armbånd fra H&M enn å kjøpe bittesmå, overprisede esker med perler i hobbyforretninger.

Jeg begriper ikke at jeg ikke har kommet på dette før nå.

(Dette var forresten utrolig ukebladtips-aktig av meg.)

Nobody puts Baby in the corner

Skal si det stormer her oppe på toppen! Regnet pisker ned, og rognebærtreet vi har i haven ligger nesten flatt langs bakken. Håret holdt på å blåse av hodet på meg da jeg var ute med søppel nettopp, og vinden uler om hushjørnene.

Men hva gjør vel det når jeg kan vegetere i sofaen og se Dirty Dancing, som TV2 viste som matiné i dag, for kanskje syvogfemtiende gang? Jeg ble gudhjelpe meg fuktig i øynene nok en gang. Og vi har fått fyr i ovnen for aller første gang. Den har vindu så vi kan se flammene danse!

On the top of the world

Uansett hvilken kant jeg kommer fra er det et lite helvete å sykle hjem. Ta for eksempel fra sentrum, der jeg jobber: Grenseveien eller Strømsveien til Helsfyr - bare oppover, men greit nok. Videre stiger det svakt, men jevnt og trutt, til jeg når bunnen av Tveitabakkene, der stigningen begynner for alvor. Bakken er eviglang, tidvis ganske bratt og svingete (antakelig er det derfor den gjerne omtales som Tveitabakkene selv om det i virkeligheten dreier seg om en eneste, lang bakke).

Traseen jeg skissert hittil, er tøff nok; jeg kjenner den godt fra tidligere år. Men nytt er det at når jeg nå når toppen av Tveitabakkene, kan jeg ikke bare trille hjem. Nei, da har det bare så vidt begynt! Det vil si, målt i avstand er jeg nesten hjemme, men det er her klatreetappen begynner. Jeg kan formelig kjenne at luften blir tynnere der jeg tråkker oppover på letteste gir, mens jeg frykter at tyngdekraften skal gripe inn, og jeg med ett skal finne meg selv på rygg med sykkelen over meg nede ved Rimi på Hellerud. Sånn er det å bo på en topp. Men slik ser byen ut her oppe fra:

250 m.o.h

Det er dog ikke mulig å yte utsikten rettferdighet uten vidvinkel, så i virkeligheten er den langt mer formidabel og mye mer vidstrakt.

Et lite utfall av moralsk forargelse

Da temaet gardiner ble bragt på bane under kontraktsmøtet, fortalte eiendomsmegleren en liten anekdote. Det er mulig dette er en vandrehistorie i meglermiljøet, men han hevdet nå at episoden skjedde i forbindelse med et leilighetssalg på Frogner for kort tid siden.

Det var tre vinduer med gardiner i boligen som akkurat var blitt solgt, og kjøperen av leiligheten var interessert i å overta disse. Selgeren mente at dette kunne la seg ordne. Gardinene var halvannet år gamle og gode som nye, og kjøperen skulle få dem til halv pris. Dette var han tilfreds med. Helt til det kom for en dag at gardinene hadde kostet 125.000 kroner. Hundeogfemogtyvetusen kroner. For gardiner!

Historien gjør meg like opprørt som når jeg tenker på hudpleieproduktene fra La Prairie. En liten krukke med fuktighetskrem laget av kaviar koster fem-seks tusen kroner, og parfymeriet som fører produktene i Norge klarer simpelthen ikke å dekke etterspørselen.

Dette vil nok provosere enkelte, men jeg hadde gjerne sett at det ble innført forbud mot slik hemningsløs pengebruk. Jeg ser for meg en person som kunne gripe inn: Du ønsker å bruke hundreogfemogtyvetusen på gardiner, sier du? Det går nok ikke, du kan få bruke femtentusen. De resterende hundreogtitusen som du også planla omsatt i stoff og kapper og lifter har vi tatt hånd om, de vil bli overført kontoen til SOS Barnebyer.

Men aller helst ville jeg at folk skulle oppnå denne innsikten og handle deretter på egenhånd.

Fjern? Ja. Kontroll? Nei.

Tidligere pleide jeg å passe huset og katten når mamma og Bjørn var på ferie. Ofte var Ulrik der også. Vi spilte høy musikk, og drakk Nesquick hver dag. Drev dank i haven, og dro til Lutvann for å bade.

Det var et levende gammelt hus, og rett som det var knirket det i trappen, eller kraslet i kjelleren. Det kunne være nifst, særlig om kvelden når jeg var der alene. Da hendte det jeg måtte ta meg selv i nakken for ikke å bli hysterisk. For eksempel ved å gå ut med søppelposen etter at det var blitt mørkt, og tvinge meg til å ikke springe, men spasere rolig og behersket gjennom den mørke haven.

Livet mitt ble antakelig forkortet med ti år den gangen jeg glemte å koble ut alarmen før jeg sprang ned i kjelleren for å ta opp fisk til katten fra fryseboksen. Da jeg var halvveis nede i trappen startet den opp med et infernalsk bråk, og selv om det ikke var første gang alarmen gikk på grunn av min uaktsomhet, skvatt jeg slik at knoklene ble til gelé. Da de rett etterpå ringte fra vaktselskapet for å sjekke, skalv jeg slik på hendene at jeg nesten ikke klarte å løfte av telefonrøret. Jeg hadde harehjerte i minst en time etterpå.

Likevel var det den langsomme, snikende uhyggen om kvelden jeg fryktet, og forsøkte å unngå. En kveld grep jeg som vanlig etter fjernkontrollen. Men bi litt: Dette var da vitterlig ikke den samme fjernkontrollen som jeg hadde brukt kvelden i forveien, da Ulrik og jeg så på video?!

Den var riktignok ganske lik, både i fasong og farver. Jeg veide den i hånden; den kjentes lik også. Men den nye var mye mer avansert, med minst dobbelt så mange knapper og funksjoner som den gamle hadde hatt. Der og da klarte jeg ikke helt å se for meg hvordan fjernkontrollen jeg hadde lært å kjenne de foregående ukene så ut, men at det ikke var den samme jeg nå stirret intenst på, var jeg overbevist om.

For sikkerhets skyld fant jeg frem fjernkontrollen til videoen, siktet mot fjernsynet og fyrte av. Ingenting skjedde, og det var i grunnen ikke så rart: De to var ikke engang av samme merke. Men fjernkontrollen til videoen så i det minste ut som den hadde gjort dagen før. Det var da noe.

Jeg la fra meg den fremmede fjernkontrollen, og forlot rommet. Gikk ut på kjøkkenet, spiste et halvt rundstykke med prim, og returnerte til stuen. Men nei, den kompliserte og fullstendig ukjente fjernkontrollen lå der fremdeles.

Nå merket jeg at panikken kom snikende. For at det ikke skulle gå helt over styr for meg, besluttet jeg å ikke tenke på det. Jeg nektet rett og slett å forholde meg til forvandlingen, og gikk for å pusse tenner. Med en kraftanstrengelse klarte jeg å skyve tanken fra meg, og jeg sov godt den natten.

Dagen etter skinte solen, og jeg hadde glemt det hele. Verden var igjen trygg og god. Ulrik kom tilbake, men det var først da kvelden falt på jeg husket opptrinnet fra dagen før. - Vet du hva som er rart, sa jeg, og forsøkte å høres tilforlatelig. Da jeg begynte å legge ut, så jeg et frydefullt glis bre seg i Ulriks fjes. Han tok fjernkontrollen ut av hendene mine, og i et grep hadde han forvandlet den igjen.

Det viste seg at når man klemte på et visst punkt på begge sider av fjernkontrollen løsnet den fra understellet. Den kunne da trekkes helt ut og vendes. På denne måten kunne man velge om man ville ha en helt enkel fjernkontroll å forholde seg til, med kun kanalvalg og tekst-TV, eller en med alskens finurlige funksjoner.

Tilståelse

Etter at vi flyttet bor jeg bare et par kilometer fra der jeg trådte mine barnesko. Når jeg skal i skogen kommer jeg rett inn på min barndoms lysløype, med alle de kjente stedene: Rundtjern, Nøklevann, Sarabråten og Mariholtet. Det liker jeg godt; det er som å komme hjem.

Vi handler ofte mat på Tveita, der vi også gjorde innkjøp da jeg var liten. I barnehagen sang vi tjukkebolla feita, hoppet over Tveita, og det gikk mange år før det gikk opp for meg at det egentlig er geita man hopper over i denne reglen. EPA, som matbutikken på Tveita het den gangen, finnes ikke lenger, men senteret har en akseptabel filial av Meny.

Jeg ble gledelig overrasket over at Tveita-senteret har fått en real ansiktsløftning de senere år. Ikke bare er veggene kledt med treverk, slik at den kolossale bygningen ikke lenger ser fullt så trøstesløs ut (Tveita-blokkene rett bak, derimot, ser like deprimerende østeuropeisk drabantby-aktige ut som de alltid har gjort) - senteret har også fått vinmonopol og en rekke andre nyttige butikker. Dagens Tveita-senter fremstår nærmest som Harrods i forhold til slik det var en periode på nittitallet.

Når vi skal til byen eller Majorstuen, eller egentlig alle andre steder enn til Alnabru, kjører vi forbi Bryn brannstasjon, nok et kjent landemerke fra barndommen. Jeg har faktisk vært på omvisning der en gang, med barnehagen. Vi fikk se vaktrommet der brannmennene satt og spiste kjeks og så på fjernsyn mellom utrykkningene. Det var til og med senger der, så de kunne ta en blund, men brannmannantrekket lå klart, slik at det bare var å hoppe i støvlene og tre på seg dressen når alarmen gikk.

Til sist skulle vi ned i garasjen og se på brannbilene. Det var med et bredt smil brannmannen som hadde vist oss rundt kunngjorde at vi kunne få ta brannstangen ned til første etasje. Vi barn jublet, og stilte oss i kø. Vi fikk selvsagt hjelp i begge ender, likevel kilte det i maven, og stemningen var spent. Da det ble min tur nølte jeg plutselig. Bare et øyeblikk, men lenge nok til at den snille brannmannen sa jeg ikke trengte å skli ned stangen hvis jeg ikke hadde lyst. Litt molefonken tok jeg trappen sammen med de andre reddharene.

Etterpå angret jeg så jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn. Jeg hadde ikke egentlig vært så redd for å skli ned stangen, nølingen var først og fremst for å fremprovosere en beroligende det er ikke farlig-forsikring. På vei tilbake til barnehagen gremmet jeg meg, og bebreidet meg selv.

Men neste gang vi kjørte forbi brannstasjonen på vei til byen, lød min egen stemme høyt fra baksetet: Jeg har sklidd ned brannstangen der inne! Det var ingen som betvilte dette, all den tid jeg nettopp hadde vært der med barnehagen, og jeg merket at søskenene mine ble mektig imponert.

Men ikke nok med det: På plagsomt storesøstervis fortsatte jeg å skryte av dette i årevis. Ikke hver eneste gang vi kjørte forbi, men ofte.

Marte, Ulrik og Inger: Jeg har aldri firt meg ned noen brannstang. Jeg skulle ønske jeg hadde gjort det, men det har jeg ikke. Jeg innrømmer det nå, og beklager at jeg førte dere bak lyset.

Den dagen igjen

Ingen fødselsdag uten det obligatoriske diadembildet:

Kristiane (32)

Så langt kunne dagen ikke vært bedre: Jeg har fått en iPod og det renner inn hyggelige SMS og mail i et forrykende tempo :)

The Road Not Taken

Two roads diverged in a yellow wood
and sorry I could not travel both
And be one traveller, long I stood
and looked down one as far as I could
to where it bent in the undergrowth;

Then took the other, as just as fair,
and having perhaps the better claim
because it was grassy and wanted wear;
though as for that, the passing there
had worn them really about the same,

And both that morning equally lay
in leaves no feet had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I --
I took the one less travelled by,
and that has made all the difference.

- Robert Frost -

Salto, salmiakk og kaffe

I dag vil jeg gjerne slå et slag for en gammel husmorklassiker. Jeg må med skam melde at jeg (nesten) rakk å fylle 32 år før jeg ble klar over salmiakkens fortreffeligheter. Ja, virkelig! Jeg har holdt meg unna dette nifse og illeluktende produktet til denne dag, men tok på innskytelse med meg en flaske fra butikken i sted.

Det må jeg si! Jeg blandet, ikke salto, salmiakk og kaffe, men Domestos, salmiakk og vann i en bøtte, og det ble en mikstur som ikke er til å kimse av: Det ble helt hvitt der jeg lot kluten fare over, akkurat som i de dølle Jif-reklamene, dere vet de med surrealistiske små hvite menn som fyker rundt og etterlater seg - heh - skinnende flater.

Sliter du med gjenstridige flekker? Kanskje en fettet kjøkkenvifte? Jeg anbefaler salmiakk! (Men husk å bruke gummihansker.)