I dag har vi vært på svenskehandel i Strömstad! Selv om Polly nå er i nesten daglig bruk, glemmer vi lett at vi kan gjøre sånne ting som vi lengtet etter da vi ikke hadde bil. Som turer til Son, Strömstad eller Åsgårdstrand.
Men i dag hadde vi fri fra jobb, og dro avgårde litt utpå formiddagen, for å handle belgisk øl og kyllingfileter. DJ Kri sang av full hals etter egen musikk, der vi for avgårde i retning Østfold. Solen skinte, og vi kjørte innom vakre Hølen, et av mine favorittsteder på linje med Moelv og Vestlandet.
Men rett før Halden var det full stopp. Og jeg mener full stopp, en lang stund sto vi faktisk bom stille. Jeg skrudde frenetisk på radioen for å finne en kanal der det kunne tenkes å komme trafikkmeldinger, men både P1, Kanal 24 og P4 var heseblesende og støyende inne fra Oberstdorf. Vi sneglet oss avgårde på tomgang, og spekulerte på hva som kunne ha hendt. En ulykke? Eller veiarbeid, vi la jo merke til at det bygges et nytt kjørefelt langs E6. Med ett begynte bensinlampen å lyse illevarslende, og vi ble virkelig nervøse.
Etter langt om lenge kom vi utrolig nok til en bensinstasjon. Mens Geir Ove tanket opp, gikk jeg inn på stasjonen, der jeg gestikulerte ut mot køen som stadig sneglet seg forbi, og spurte om de hadde hørt noe om hva som var på ferde. De ansatte bare lo, og fortalte at slik er det hver eneste dag. Eller, det var kanskje litt ekstra trafikk på grunn av vinterferien, men daglig står bilene i stillestående kø de siste fem kilometrene før grensen. !!!
Jeg kan ikke begripe at folk vil seg selv så vondt. Og kom ikke og fortell meg at det er armod som driver folk over grensen for å handle. Ja, jeg er opprørt (og litt skamfull over å ha vært en del av dette).
Da vi flyttet til Majorstuen, så vi plutselig kjente fjes overalt. NRK-, idretts- og realitykjendiser. Skuespillere og en og annen popsanger. Vi påtraff dem på Centra, i Majorstukrysset og på Marienlyst Frukt & Grønt, eller så dem sitte tett i tett på uteserveringen til Café M.
Etter kort tid utviklet vi et hemmelig tegn, som særlig var praktisk for meg som sjelden kjenner igjen folk: Kjente jeg et rykk i lillefingeren, gjorde jeg meg straks langnakket og kikket rundt meg etter en kjendis. Diskret, selvsagt; ingen blasert osloboer ville finne på å la seg merke med et kjent ansikt, om det så hoppet opp og bet henne i låret. (De tilreisende sunnmøringene, derimot ...)
Dog fikk vi øyne så store som tinntallerkener da Geir Ove opphisset ristet lillefingeren min på havnen i Calvi. Rett etterpå spaserte Richard Branson forbi oss, ut på bryggen og over i verdens største yacht.
Etter at vi flyttet har vi ikke hatt like god bruk for tegnet; det er ikke akkurat tett mellom kjendisene på denne kanten av byen. Vi har derfor utvidet betydningen av den tidligere kjendisalarmen. Kjenner jeg det velkjente rykket i lillefingeren nå for tiden, vet jeg at det er større sjanse for at vi har støtt på en nabo enn Thomas Giertsen. Jeg kikker opp, smiler og nikker vennlig.
Jeg har blitt Jan Erik Vold! Når jeg leser om de nye, freshe t-banevognene som kommer i løpet av de nærmeste årene, blir jeg snarere litt sørgmodig enn oppglødd. Jeg kommer til å savne de røde, buttsnutede vognene som har vært i drift i hele mitt liv og vel så det. (Da jeg var liten, gikk det en stang fra gulv til tak ved dørene. Den kunne man klatre opp i, for deretter å fire seg ned på brannmannvis.)
Jeg minnes forresten en episode fra minst ti år tilbake, som etter hvert mer og mer fremstår som noe jeg har drømt. Jeg ventet på t-banen på Haugerud. Da den kom, viste det seg å være et vognsett ingen hadde sett maken til: Setene var satt på skrå, med en polstret støtte for leggene, og en horisontal stang man kunne holde seg fast i. Der ble man sittende som høner på vagle! Men det morsomste var å studere folks vantro ansikter idet de kom inn på banen. De færreste behersket situasjonen, og flere turde ikke sette seg, men ble stående og skule i midtgangen, med pannen rynket av skepsis og misnøye.
Det er med stor forbauselse jeg registrerer at jeg ved flere anledninger den siste tiden har observert brosjer på jakkeslag, og har tenkt det er fint. Dette er en besynderlig reaksjon fra et menneske som aldri bruker ringer, og som føler seg utmaiet med øredobber eller halskjede (begge deler på en gang er selvfølgelig helt uaktuelt).
Glitrende brosjer i strass er i skuddet for tiden, og i en alder av 32 er det skremmende å erfare at man som en annen værhane vender seg etter motens flaue bris. (La meg ile til og gjøre det helt klart at jeg selvsagt ikke akter å skaffe meg en brosje selv. Dette strekker seg dog ikke lenger enn til å bifalle pynten på andre.)
Et øyeblikk vurderte jeg å se License To Kill som NRK1 viser senere i kveld. Jeg har aldri sett en eneste James Bond-film, og da dette kom enkelte i min omgangskrets for øre, fant de det så oppsiktsvekkende at jeg nesten måtte gå litt i meg selv:
Jeg har ikke bevisst unngått filmene, og jeg har ingenting imot figuren James Bond. Jeg vet hvordan han liker martinien sin, og kan nevne navnet på de fleste skuespillerene som har gestaltet ham på lerretet. Filmene er såvidt jeg har forstått heller ikke spesielt voldelige eller brutale (som jeg hater).
At jeg ikke har fått med meg en eneste James Bond-film skyldes utelukkende tilfeldigheter. Men etter å ha blitt gjort oppmerksom på hvor sært og spesielt dette er, har jeg nesten fått en vegring mot å se dem. Ikke fordi jeg ønsker å være sær og spesiell, men fordi det føles som jeg nå, etter så lang tid, ikke bare kan gjøre det sånn helt uten videre.
Jeg har opp gjennom årene hatt det litt på samme måte når det gjelder å koke poteter. Det har jeg heller aldri gjort, og da jeg en gang nevnte dette ved kantinebordet som 25-åring, var bestyrtelsen stor. Dermed fikk jeg det for meg at det å koke poteter ville bli et vendepunkt i livet mitt. Heldigvis traff jeg Geir Ove, som klarte å jekke handlingen ned til riktige proposjoner en gang jeg var i ferd med å forkaste en aïoli-oppskrift som inneholdt potet.
Jeg har fremdeles ikke kokt poteter på egenhånd, men jeg har vært delaktig i prosessen så mange ganger at jeg ikke lenger kan kokettere med å være helt uten erfaring på området.
Men når jeg nå kjenner etter, merker jeg at tiden ennå ikke er moden for James Bond.
P.S. Karaoke-dyden røk til min store ergrelse en gang jeg på ingen måte var tilregnelig. Etter et 10-timers sjøslag med jobben, som startet på Hovedøya og involverte lite mat, store mengder hvitvin, samt et ydmykende og stygt fall på sykkel, kunne jeg observeres på scenen med mikrofonen i hånden, i et forsøk på å synge den tyske teksten til Nenas 99 Red Balloons. I ettertid har jeg innsett at dette nok var langt styggere enn sykkelfallet.
Etter alt oppstyret omkring gårsdagens håndballkamp trodde jeg minst det var VM-finalen som gikk av stabelen. Men nei, nå er de forsyne meg i gang igjen, og jeg ble nettopp fortalt at det er mange kamper igjen før mesterskapet er over. Jeg vil derfor be både de eksalterte kommentatorene og det frastøtende publikummet om å jekke seg ned et par hakk, og ikke skrike så fælt.
Håndballspillende menn forekommer meg av en eller annen grunn å være enda mer avskyelig og unødvendig enn håndballspillende kvinner, og spillerne på laget som nå er i aksjon virker enda mer enfoldige enn landslaget i langrenn.
... som om ikke dette var nok: Frustrert ble fruen da hun oppdaget at den nye favorittserien var tatt av programmet i anledning kveldens kamp.