- Det er noen som har spyttet på Smilla! Geir Ove lød både fortørnet og indignert. - Hva er det du sier? Oppskjørtet kom jeg ilende til. Jeg måtte smile da han viste meg litt spyttaktig skum i den blanke kattepelsen. Dette var noe jeg godt kjente igjen fra barndommens vandring i kløvereng. Særlig på hytta i Åsgårdstrand så vi ofte slike spyttklyser blant gress, blomster og strå.
Dette er muligens ikke like vanlig på Vestlandet, for Geir Ove påsto han aldri hadde sett fenomenet før. Han var skeptisk til forklaringen min, ikke minst fordi jeg ikke kunne forklare hvilket dyr som sto bak (jeg forsøkte meg først med huggorm, men innrømmet etter hvert at jeg ikke visste). Jeg merket at han ikke var helt overbevist, men tok det helt med ro: - Dette skal vi nok finne ut av neste gang vi treffer Onkelsulliken, hvisket jeg til meg selv.
Og ganske riktig: I helgens familieselskap kunne min kjære onkelsullik og ekspert på nesten alt, og særlig insekter, fortelle at spyttet kommer fra skumsikaden. Denne likner ikke den vanlige gresshoppen; den er mindre, pansret, og uten de lange og kraftige lårene (men hopper gjør den likevel!). Motvillig måtte Geir Ove gå med på at jeg hadde hatt rett (bortsett fra det med huggormen) - og innerst inne var han nok lettet over at det ikke var naboen som hadde spyttet på frøken Smilla.
Jeg ble påminnet Hazell Dean i dag, og resten av dagen har jeg sunget på den kanskje aller beste låten fra 1980-tallet: They Say It's Gonna Rain. Jeg hadde ingen forventninger da jeg søkte etter sangen i iTunes; så langt har jeg slett ikke blitt imponert av utvalget der.
Hjertet mitt hoppet over et slag av glede da jeg bragte i erfaring at mange av Hazell Deans sanger var tilgjengelige, og at They Say It's Gonna Rain var en av dem. Men bi litt! I stedet for å etterfølges av det vanlige "Buy song"-symbolet, het det for denne låten "View album". Det hadde jeg i grunnen ingen interesse av, men jeg trykket meg likevel videre i håp om at jeg ville finne et tilbud om å kjøpe sangen der.
Men nei. Her fikk jeg beskjed om at hele albumet måtte kjøpes om jeg ville ha denne låten. 80 kroner, takk! Jeg skjønner jo at det har gjort dette for å ikke hindre det sikkert forrykende [1] salget av platen Hazell Dean: Greatest Hits fra 1996. Sleipinger!
[1] Not.
Akkurat når huden har begynt å venne seg til solen, og maven til blåskjellene. Når hodet endelig har forstått at solen kommer til å skinne i morgen også, og at varmen vil vare ved. Når man har kommet inn i rytmen; le petit dejeuner med varme croissanter om morgenen, rosévin til lunsj, og ristede mandler og emmentaler-ost på verandaen om kvelden.
Ubegrenset tid til å lese bøker, stirre utover havet, eller opp i fjellsiden med vinranker i etasjer. De lange og uavbrutte samtalene. Om egne og felles yndlingsbøker, eller vidløftige fremtidsplaner. Og ikke minst vårt nye favorittema: Når lille Ull kommer til oss.
Når du har blitt vant til alt dette, da er det at alt sammen brutalt rykkes fra deg, og du finner deg selv på et somletog tilbake til Barcelona. I neste nu bedriver du lett berserkergang i taxfree-butikken, før du med ett sitter beltet til et flysete, og klemmes fast når personen i flysetet foran deg legger seteryggen sin helt bakover. Og så er du plutselig hjemme igjen. Hverdag. Sukk, og sukk igjen.
Med det samme vi ankom Ålesund begynte regnet å plaske ned. Det var ikke annet å gjøre enn å finne en kafé, og for en gangs skyld var vi heldige: Den første kafeen vi nådde, etter å ha sprunget gjennom regnet, viste seg å være riktig hyggelig. Unggutten som jobbet der var riktignok svært treg i alle bevegelser, og det gikk ganske lang tid før maten kom på bordet. Men da den kom, viste den seg å være førsteklasses. Kaffelatten var også meget god.
Lite lystne på å gå ut igjen i regnet, ble vi sittende en stund etter at maten var fortært. Geir Ove leste Sunnmørsposten, og jeg hadde heldigvis vært forutseende nok til å legge en bok i vesken. Etter en stund ble nabobordet okkupert av en venninnegjeng i 50-årene. De bestilte mat og vin uten at jeg fulgte særlig nøye med, men da rødvinsglassene ankom ble min oppmerksomhet vekket.
Glassene var enorme, type burgund. Og de var fyllt til randen med vin. Regelen som synes å være jo større glass, desto mindre vin/cognac ble fullstendig gjort til skamme. Øynene mine var store som tinntallerkener, og jeg utbrøt straks: - Jeg tror jeg bestiller et glass vin. Det er tross alt over lunsjtid, og ferie attpåtil. Ved disken trippet jeg spent, og lurte på om jeg ville være like heldig med målet, eller om damene rett og slett hadde bestilt dobbel rødvin.
Gleden var stor da også jeg fikk et breddfullt burgund-glass satt foran meg. Det må ha vært langt over en halv vinflaske i glasset - kanskje nærmere en hel. Vinen var utmerket, og Geir Ove forbannet at han måtte kjøre bil senere på dagen. Selv kjente jeg varmen bre seg i kroppen. Jeg nøt regnet som trommet på ruten, og nippet til glasset, der vinen tilsynelatende ikke minket i det hele tatt.
Med ett slo det meg: Jeg hadde jo ikke sjekket prisen på vinen! For alt jeg visste kunne et glass vin på stedet koste 360 kroner. Lite sannsynlig, men likevel. Det var derfor med en viss spenning jeg gikk til disken og sa jeg gjerne ville betale. Jeg fikk ikke med meg prisen unggutten mumlet frem, og leverte nølende en hundrelapp. Det lot til å være tilstrekkelig, og da jeg som i sakte film fikk tilbake 50 kroner samt noen mynter klarte jeg nesten ikke å holde latteren tilbake. Etter å ha tellet etter, konstaterte jeg at vinen kostet 44 kroner. Og så sier de at ålesundere er gjerrige og gnitne!
Jordbær, sol, regn, regn, regn, fjell, rømmegrøt, grønne fjorder, olsokfeiring, sauer, seter, (potet-) ball, ananasbrus, myrull, sveler, kuer, ferist, sjokolade, gamle ukeblader, stenovnsbrød, kløvereng, trampoline og rødvin.
Nå pakkes kofferten om for del II, som kommer til å preges av tapas, rosévin, pastis, badeliv og sol, sol, sol.
Hasta!