Kristiane.org

Om hundre år er allting glemt

Heldigvis.

Sent i går ettermiddag kikket jeg ned i vesken jeg hadde hatt med meg på julebordet kvelden i forveien. På veskebunnen blinket det i et gyllent slips! Straks jeg fikk øye på det, satt erindringen som et nakkeskudd: Med ett husket jeg hvordan jeg brukte slipset som en slags lasso i kampens hete på dansegulvet, for å hanke inn dansepartnere. Akk, akk og ve.

Hvorfor må jeg alltid glemme mine intensjoner om å opptre lavmælt og grasiøst på fest?

Yrkesliv

Tidlig på 1990-tallet jobbet jeg et år som rengjøringshjelp i Statistisk sentralbyrå. Jeg hadde hatt sommerjobb der flere år på rad, og siden jeg ikke hadde noen planer høsten etter videregående, fikk jeg fortsette da den avtalte sommerjobbperioden var over.

Etter å ha sommervikariert i alle etasjer, var jeg lommekjent i SSBs gamle lokaler i Skippergaten. Jeg hentet tørkepapir i den mørke kjelleren, som forøvrig kunne vært passende location for en skrekkfilm, og snuste rundt i kott og baktrapper. Jeg hadde polert det store blanke møtebordet til administrerende direktør, og tørket støv i det langt mer beskjedne kontoret til vår nåværende statsminister.

Jeg hadde moppet gulvene nede i det aller helligste, selve hjertet av SSB der det sto noen kolossale datamaskiner, med spesielle støv- og lo-frie kluter. Jeg hadde sittet fast i vareheisen, og gjemt meg bort i funksjonærbiblioteket.

Jeg tok meg en lur i bøttekottet, eller en stille stund i en bortgjemt, dyp vinduskarm med utsikt. Daglig sprang jeg gjennom gangene med et gedigent vaktmester-nøkkelknippe, og jeg hang opp strenge lapper til de som griset til drikkevannfontenene med kaffeslanter. Alt under overoppsyn av en myndig, men godhjertet oldfrue.

SSB hadde de underligste kreaturer på lønningslisten. Eksentriske forskere og eiendommelige typer med et unaturlig høyt forbruk av frukt-te. Nesten alle hadde de sine merkverdige og sære vaner. Og det sier jeg deg: Vaskehjelpen lærer dine særegenheter å kjenne, så pass på hva du gjør på kontoret ditt!

Vaskekollegene mine utgjorde også en temmelig aparte gjeng, men jeg ble raskt glad i dem alle sammen. Vi hadde mye moro på pauserommet, som var plassert aller øverst i bygningen, i en nærmest skjult Being John Malkovich-aktig etasje, med adkomst via en hemmelig trapp. Derfra kunne man jumpe rett ut på taket gjennom vinduet, noe jeg gjorde titt og ofte, for å nyte Oslo i soloppgang fra fugleperspektiv.

Det var et flott år. Jeg har siden ment at alle en eller annen gang burde ha en vaskejobb, i beste da mannen skulle stelle hjemme-ånd. Da ville nok de fleste lært seg to gyldne regler: 1) Erkjenn vaskehjelpens nærvær. Du trenger ikke smile (selv om det er hyggelig), men se i hvert fall ikke tvers gjennom personen som vasker kontoret ditt. Og 2) Flytt deg når gulvet skal moppes eller støvsuges.

Jeg var trist og vemodig da jeg skulle slutte for å begynne på folkehøgskole. Samtidig var jeg usigelig lettet over at det ikke var meg som skulle fortsette å bone gulv og tømme søppelbøtter til kroppen var utkjørt og uførepensjon eneste mulighet.

Mine vaskekolleger stelte i stand en flott avslutning for meg. Det var kake, og jeg fikk en mappe med hyggelige hilsner, og på forsiden et bilde av meg der jeg poserer med en mopp over hodet, som en dommerparykk:

Med på veien fikk jeg også et dikt, etter sigende skrevet av en viss Nadine Starr, 85 år gammel:

If I had my life to live over, I’d try to make more mistakes next time. I would relax, I would limber up, I’d be sillier than I have been on this trip. I would take fewer things seriously. I would be less hygienic. I would take more chances. I would take more trips. I would climb more mountains, swim more rivers, and watch more sunsets. I would burn more gasoline. I would eat more ice cream and less beans. I would have more actual troubles and fewer imaginary ones.

If I had my life to live over I would start barefoot earlier in the spring & stay that way later in the fall. I would play hooky more. I wouldn’t make such good grades, except by accident. I’d ride more merry-go-rounds. I’d pick more daisies.

Jeg var den gang litt ambivalent i forhold til diktet, som jeg anså som temmelig lettbent og klisjéaktig. Men da jeg nylig fant mappen igjen, ga det meg likevel noe å tenke på. Ikke at jeg generelt føler jeg har tatt for få sjanser i livet. Bare på ett eneste område har jeg vært alt, alt for trygghetssøkende: I yrkeslivet. Dette har jeg tenkt mye på den siste tiden. Jeg burde nok lagt meg ordene jeg fikk med fra min første arbeidsplass på minnet.

Lurt, igjen

Jeg var i mange år støttemedlem hos SATS, og hadde sverget at jeg aldri skulle la meg friste til å inngå noen avtale med dem igjen. Særlig ikke nå, som jeg har mil på mil med lysløyper rett utenfor stuedøren. Men da nettene ble lange og regnet satte inn - for ikke å snakke om at min treningsvenninne snublet i en rot og vrikket foten dypt inne i skogen - skjønte vi at vi måtte finne på noe annet.

Jeg lot meg presse til å bli med på en prøvetime på SATS. Etter å ha frekventert SATS på Ila og i Spektrum, om ikke hyppig, så i hvert fall over en ganske lang periode, ble jeg umiddelbart begeistret over SATS Helleruds romslige lokaler og tilsynelatende upretensiøse miljø.

Etter en sykkeltime ble vi tatt med på omvisning på senteret. Henrykt merket jeg meg alle syklene og tredemøllene foran rekken med fjernsynsapparater. Aiai - her hadde jeg faktisk muligheten til å snu min nye last til min soleklare fordel.

Tenk å kunne følge livet på West Beverly High fra hvit-mus-i-tredemølle-positur! Uten et fnugg av dårlig samvittighet, snarere tvert imot! Snakk om gulrot for å dra på trening.

Jeg følte meg både heldig og lur da jeg besteg møllen klokken 15:59 i går. Forventningsfull rigget jeg meg til, med ørepropper og vannflaske, og løp i gang gummibåndet.

Etter kort tid måtte jeg imidlertid stanse det igjen; ingen av skjermene viste jo TV3! Litt rød i ansiktet (men det er man jo gjerne på SATS) gikk jeg ut i resepsjonen og la frem saken. Kunne jeg kanskje få låne en fjernkontroll? Svaret jeg fikk sendte bøtter av kaldt vann inn i blodomløpet mitt: - Dessverre, vi har ikke TV3 her.

Stas og fornøyelse

I embets medfør går jeg daglig gjennom landets tre største aviser, og tar for meg alle artikler som handler om politikk. Jeg registrerer blant annet tema, enkeltsak, partitilhørighet, samt statsråd - navn og tittel.

En gjenganger på tastefeil-fronten er stasminister. Jeg lo litt for meg selv i begynnelsen, men etter hvert ble det bare irriterende. Riktignok er denne tittelen langt mer passende etter at vi fikk ny regjering, men på den annen side havner jeg etter regjeringsskiftet stadig i en ny fallgruve: Fornøyelsesminister Heidi Grande Røys.

Finn dått enno

Hva er det med folk som ikke engang klarer å rotere bildene i annonsene de legger ut på Finn.no? En liggende furuseksjon er om mulig enda mindre tiltalende enn en som står oppreist.

Alt kommer til den som kan vente

I sommer en gang ble jeg oppmerksom på et nydelig, gammelt og spesielt bord, som sto henslengt utenfor et litt lurvete hus et stykke ned i veien for der vi bor. Det sto på skjeve i en sandhaug, og ble tilsynelatende ikke brukt til noe. Jeg holdt det under nøye oppsikt, men det var først da høststormene satte inn jeg følte for å handle.

Jeg hadde lyst til å ta det med meg hjem. Det ville snarere vært en redningsaksjon enn et tyveri, likevel visste jeg ikke helt om jeg turte. Jeg måtte dessuten ha en medsammensvoren; jeg ville ikke greie å bære bordet opp alle bakkene alene. Det ville også være marginalt mindre pinlig å bli tatt dersom man var to om det. Men Geir Ove lot seg ikke overtale, selv ikke en gang vi kom fra fest sent på natten.

Tiden gikk, og det ble åpenbart at bordet var satt ut for å dø. Jeg begynte å leke med tanken på å ringe på døren og spørre om jeg kunne få eller kjøpe bordet. Eller skulle jeg legge en lapp i postkassen? Da ville jeg ikke risikere å bli avvist ansikt til ansikt. På den annen side ville jeg miste muligheten til å kidnappe bordet etterpå, dersom forsøket ikke førte frem.

Disse tankene balet jeg med lenge, og jeg plaget omgivelsene mine med lange argumentasjonsrekker for og imot. En dag jeg var på vei hjem fra jobb, gikk jeg nølende inn på tomten. Stoppet opp litt, før jeg gikk besluttsomt videre. Jo, jeg ville ringe på, nå med det samme. Men da jeg bøyde meg over bordet for å ta det nærmere i øyesyn, viste det seg at det var blitt helt ødelagt. Det hadde stått ute så lenge at platen var blitt morken og vablete. I tillegg hadde det slått seg, og den lille skuffen lot seg ikke rikke.

Jeg var både lettet og skuffet. Nå slapp jeg i hvert fall å tigge huseieren om å få bordet. Samtidig var det stor synd og skam at et så fint bord var vandalisert av vær og vind.

Siden har jeg skåret tenner av ergrelse hver gang jeg har passert dette huset. Det var nesten befriende da jeg en dag fant bordet oppned på en tilhenger i oppkjørselen. Det var halvveis skjult under søppel og skrot, og helt tydelig på vei til Brobekk. Ute av øye, ute av sinn, tenkte jeg lettet.

Men da jeg i går oppdaget et nesten helt likt bord hjemme hos min tante og onkel, kom alt tilbake til meg. Med fete typer fortalte jeg historien om bordet. Om Geir Ove som nektet å gjøre seg til tyv, og om tilhengeren og alt. Tanten min fortalte en ganske fantastisk historie om hvordan bordet hadde havnet i hennes varetekt: Hun hadde kommet forbi en gjeng på gaten, som holdt på å bære et flyttelass inn i enn varebil. Idet hun passerte dem, konstaterte de at bilen var smekkfull, mens bordet fortsatt sto igjen på fortauet. De klødde seg i hodet, og fikk med ett øye på henne. - Vil du ha det, kanskje?, spurte de. Det ville hun selvfølgelig svært gjerne.

I ettermiddag ringte telefonen. Det var en annen tante, som også var til stede i går. Familien holder på å rydde i huset til en eldre slektning, de hadde funnet et bord nøyaktig makent til det som på lykkelig vis var blitt min tantes, og som jeg hadde beundret dagen før. Nå spurte de om jeg ville ha det. Svømmer en enbent and i ring?! Selvsagt ville jeg det! Det er allerede på plass i et hjørne av stuen, og jeg er så glad.

Påskeharer og julereinsdyr

Da mamma og Bjørn bodde i Luxembourg, fikk jeg hvert år en stor Lindt-påskehare. Ikke bare er den laget av verdens beste sjokolade; den er også delikat og eksklusiv, har det helt riktige harepusblikket, og rundt halsen: En yndig liten bjelle.

Det blir vel ikke flere påskeharer på meg nå som de har flyttet hjem til Norge. Desto gladere ble jeg da en venninne kom hjem fra New York med et Lindt-reinsdyr til meg! Det er helt likt gullharen, men altså utformet som en rein. Jeg tviler på at jeg klarer å spare den til jul.

Jeg har forgjeves gjennomsøkt internettet etter et
bilde av reinsdyret.

I my geek

For en stund siden var jeg i en jentemiddag der jeg ikke kjente så mange av de andre gjestene. Praten gikk om løst og fast; jobb, bøker, været og kjærester. På en eller annen måte kom jeg inn på at jeg er gift med en nerd, og umiddelbart etter la jeg merke til at flere rundt bordet stirret litt sjokkert på meg. Jeg skyndte meg å legge til at jeg har en forkjærlighet for nerder, og at ordet for meg er positivt ladet.

- Jeg ser sånn på det, forklarte jeg lattermildt, - at en nerd er en person som er veldig dedikert det han eller hun driver med. Det trenger ikke nødvendigvis være data, han jeg bor sammen med er nesten like mye ølnerd som han er datanerd. For sikkerhets skyld la jeg til at han også er sosialt oppegående, morsom, og dessuten kjekk. Mange vil mene at dette diskvalifiserer ham fra nerdestatusen, men jeg er altså ikke enig.

Vi snakket om dette ved frokostbordet i dag, og Geir Ove hentet Hacker's Dictionary, som selvsagt står i bokhyllen. Her er det to definisjoner av uttrykket nerd:

nerd 1. [mainstream slang] Pejorative applied to anyone with an above-average IQ and few gifts at small talk and ordinary social rituals. 2. [jargon] Term of praise applied (in conscious ironic reference to sense 1) to someone who knows what's really important and interesting and doesn't care to be distracted by trivial chatter and silly status games.

Nemlig!

De siste ukene har Tufte IL fått konge og fedreland til å bli helt tussete etter et fotballag med nerder. Fire av guttene var i Redaksjon EN hos Wiggo Johansen torsdag, og det slo meg hvor selvsikre og rolige de fremstår. Det er jo ikke så lenge de har vært i medias søkelys, men selv lagets tilsynelatende erkenerd, Bjørn Tore, snakket og førte seg fritt og ledig og med den største selvfølge. (Jeg hadde for eksempel aldri turt å være på Redaksjon EN.)

Det fikk meg til å tenke på at mange av nerdene jeg kjenner, faktisk har denne selvsikkerheten. De går sine egne veier, bryr seg ikke om hva folk måtte mene, og har en trygghet i seg selv mange andre mangler.

For meg som alltid har likt nerder, er det forresten litt irriterende at nerdene er de nye popstjernene. Jeg reagerer litt som gretne, gamle REM-fans: - Jeg likte dem best før Green, mens de spilte på små klubber.

Mitt møte med internett

Midt på 1990-tallet jobbet jeg som resepsjonist i et motefirma. Stikk i strid med hva jeg hadde trodd på forhånd, var det å lage lunsj den beste delen av jobben. På kjøkkenet kunne jeg nemlig høre på radio. Jeg pleide å sende fakser til Herreavdelingen og Karate. Det virker både tungvint og rart nå, men den gang var det fantastisk: Tenk at man kunne kommunisere så enkelt og så hurtig - og få sine egne morsomheter lest opp på luften straks! Jeg elsket det.

Først da jeg begynte å jobbe i grafisk bransje i 1996, fikk jeg e-post. I de kretser jeg vanket på den tiden, var det slett ikke vanlig å ha tilgang på mail. De fleste som studerte hadde nok muligheten til å få det, men de færreste hadde tatt det i bruk.

Jeg kan huske at dersom jeg kom i snakk med noen - det være seg nye eller gamle bekjente - og det viste seg at denne personen også hadde e-postadresse - ja, da var det en selvfølge at man utvekslet adresser og ble brevvenner for en periode. Jeg har alltid vært en ivrig brevskriver og -mottaker, og den første tiden printet jeg ut privatmailene mine og samlet dem i en perm(!).

Det var med stor interesse jeg litt tidligere hadde lest en lang artikkel om internett, skrevet av Torgrim Eggen for Natt & Dag. Internett, liksom; det virket spennende og eksotisk, men også fjernt og mildt sagt lite håndgripelig. Da jeg fikk en PC som var kraftig nok til å kjøre Netscape, var det muligheten til å sende e-post som var det gjeveste for meg. Men jeg husker at en erfaren kollega begeistret rullet stolen sin bort til min pult, for å "vise meg internett". Det pussige er at den aller første siden vi gikk inn på, er en jeg besøker svært ofte den dag i dag: Nemlig imdb.com

På kjøret igjen

Da jeg gikk på folkehøgskole i 1992/1993, så vi på Beverly Hills 90210 hver uke. Vi trykket oss sammen i sofaene i peisestuen, slukket lyset og fulgte åndeløst med på det som utspant seg på skjermen. Noen hadde fulgt med på serien fra starten av, men for meg var den helt ny.

Det var Beverly Hills som for første gang fikk meg til å bli skikkelig hektet på en TV-serie. Det var helt uaktuelt å gå glipp av en eneste episode, og jeg skrek av skuffelse når kveldens episode var ferdig. Dette til tross for at jeg hadde en mildt sagt ironisk distanse til serien. Jeg mener, selvsagt hadde jeg det. Jeg var sortkledt og sint på den tiden. Hadde jeg vært noen år yngre, kunne jeg sikkert likt den på ramme alvor, slik jeg i sin tid gjorde med Fame, men på dette tidspunktet var jeg tross alt 20 år gammel.

Da jeg var syk og hjemme fra jobb for et par uker siden, oppdaget jeg at Beverly Hills går på TV3 hver dag klokken 16. Dette er et tidspunkt jeg ellers aldri ser på TV, sykemeldt eller ikke. Det faller meg liksom ikke inn å slå på fjernsynet før Dagsrevyen. Dessverre, vil jeg si, for av den grunn har jeg aldri sett Dr. Phil, som alle snakker om, og jeg får heller aldri sett musikkvideoer på Svisj.

Om jeg er hjemme hender det jeg tenker på det, og jeg kan komme så langt som til å sjekke avisens programsider. Men så finner jeg alltid på en unnskyldning, og gjør noe annet i stedet. Noen ganger lurer jeg på om jeg gjør dette fordi jeg vet hvor lett jeg blir hektet på ting. Den utrolig traurige serien Syv søstre, for eksempel. Jeg fortvilet, og sendte en illsint faks til TV2 da de byttet sendetid fra torsdag til lørdag kveld - et tidspunkt jeg på den tiden aldri var hjemme. Det er denne selvinnsikten som har gjort at jeg aldri har lest Sagaen om Isfolket; jeg hadde garantert ikke klart å gi meg etter én bok, men måtte lest alle 47.

Men nå er jeg altså på Beverly Hills-kjøret igjen. Jeg fyker hjem fra jobb for å rekke det. Hvis Geir Ove kommer tidlig hjem, og griper meg i akten, farer jeg sammen. Jeg prøver å avlede oppmerksomheten hans ved å selvironisk synge Weezers Beverly Hills - that's where I want to be! i hans retning. Men egentlig er jeg ganske skamfull. For serien er virkelig utrolig døll, enda døllere i dag enn den var i 1993. Klærne! Frisyrene! De banale problemene, med enda mer banale løsninger. Selv Kelly, som jeg syntes var veldig pen den gang, ser skikkelig kjip ut. Brenda og Steve hater jeg fremdeles av hele mitt hjerte, så der er alt om før.

I lunsjpausen i dag bekjente jeg mine synder, og det ble faktisk ikke tatt så ille opp som jeg fryktet. Samtlige rundt bordet hadde kjennskap til Beverly Hills, mye bedre enn meg, viste det seg. Jeg fikk blant annet vite at serien gikk i svært mange sesonger. Jeg har av en eller annen grunn gått rundt og trodd at den sluttet omtrent samtidig som jeg var ferdig på folkehøgskolen, men mine kolleger kunne fortelle at vi følger personene fra high school, via college, og langt ut i arbeidslivet. Dette måtte jeg selvfølgelig finne ut av, og ved hjelp av en episode guide har jeg nå bragt i erfaring at serien gikk på TV i 10 år. Det er laget hele 296 episoder!

Det kan bli en lang vinter.