Kristiane.org

New York Stories

Øl i New York

En av fordelene ved å ha en ualminnelig ølinteressert ektemann, er at vi aldri havner på den aktuelle byens ekvivalent til Scotsman når vi er på ferie. Tvert imot; hvor man skal nyte sin øl er nøye planlagt lenge før avreise hjemmefra. Det er gjerne et tett program. Lister over ølsteder er skrevet ut fra nettet på forhånd, lister komplettert med (ganske ofte) unøyaktige kart. Nettopp denne unøyaktigheten er gjerne kilde til konflikt, der man trasker rundt i travle og larmende gater i tredve varmegrader, mens man leter etter den helt spesielle ølbaren som "skal ligge rett i nærheten ett sted". Men som regel ender det godt.

Planleggingen og forberedelsene gir seg utslag i helt fantastiske øyeblikk, og besøk i de flotteste puber. I NY denne uken har jeg drukket øl i ærverdige Midtown-barer med 25 meter lang bardisk og katedralaktig takhøyde, i sjarmerende oaser av noen bakhager med ekorn og katt i Greenwich, og på alternative buler med vaklende bord og ikke to like stoler i East Village.

Samt i en gammel garasje i Brooklyn. Jeg har aldri vært i Brooklyn før, og kan vel strengt tatt ikke påberope meg noen som helst kjennskap til stedet etter denne lille ekspedisjon heller. Vi gikk av metroen og kom opp i sollyset i en øde, støvete gate. Det var ikke et menneske å se. Luften dirret i ettermiddagsheten, og vi begynte å gå i den retningen (det i dette tilfellet ganske gode) kartet tydet på at baren skulle befinne seg. Etter mindre enn ti minutter var vi fremme. Stedet var i ferd med å åpne, og vi var de første gjestene.

- Og ganske sikkert de eneste, sa jeg idet vi rigget oss til ved bardisken. Anledningen til at vi hadde tatt turen, var nemlig at innehaverne hadde fått tak i et par eikefatlagrede portere med røksmak. Dette syntes de var så flott at de bestemte seg for å lage en liten festival rundt begivenheten. Jeg gjentar: En festival for å smake på øl lagret på to forskjellige eikefat. Et som tidligere hadde vært brukt til bourbon, og et som det hadde vært rom på.

Allerede på vei dit gjorde jeg meg morsom på festivalgrunnlagets bekostning, men straks vi kom frem ble jeg mer velvillig. Stedet var kjempekult. En diger, gammel garasje bygget om til en røff bar. De spilte god musikk, og langs veggene sto det gamle spillemaskiner med klassikere som Donkey Kong, Dig Dug og Asteroids (for dem som er interessert i slikt).

Men ikke lenge etter at stedet hadde åpnet, kom de strømmende til, øl-nerdene. De kom målrettet stimende fra alle retninger (se for deg en reversert versjon av når du løfter på en tung sten, og pansrede biller piler i alle retninger). Mysende entret de lokalet, og gikk med raske og bestemte skritt mot bardisken. Jeg kunne se forventningen lyse ut av ansiktene deres når de bestilte de eikelagrede ølene. Først det ene, så det andre. Og siden, selvsagt, alle andre øl stedet hadde å by på (det var mange!).

Stemningen ble svært så lystig, og alle ville snakke med de som hadde kommet helt fra Oslo for å drikke øl. Før jeg visste ordet av det satt jeg og skrøt i øst og vest av Geir Oves hjemmebrygg og barer vi har besøkt i Belgia. Vi ble blant annet kjent med en øltegneserieforfatter (!) og hans to hunder. Hundene, en puddel og en som så ut til å være en slags dachs, satt på hver sin høye barkrakk selv om lokalet var stappfullt, og de hadde egne visittkort. De het Sophie og Ludwig, og deres titler var henholdsvis Bar Barker og Chick Magnet.

Siden øl-arrangementer har en tendens til å tiltrekke seg flest gutter, hadde jeg jentedoen så og si for meg selv. Det var en perfekt kveld. Og vel verdt turen til Brooklyn, var vi enige om da vi i løftet stemning satt og skumpet på metroen under East River langt senere.

Tidenes mest idiotiske avgjørelse

Scene: Hjemme, kvelden før avreise til New York. Det pakkes.

Geir Ove: - Skal vi ta med fotoapparatet?
Kristiane: - Neiii... skal vi det det da? Det blir jo litt drass?
Geir Ove: - Enig.
Kristiane: - Flott. Vi dropper det.

Denne idiotiske lille samtalen hjemsøkte meg minst ti ganger om dagen der jeg trasket rundt i fantastiske NY. Er det mulig å være så kørka? Hva skal man egentlig med et fotoapparat om man ikke tar det med på NY-ferie?

Det hadde faktisk vært mye bedre om jeg hadde glemt kameraet hjemme. Men å legge det igjen med vilje, etter å ha hatt temaet oppe til debatt, står for meg som noe av det mest idiotiske. Og, debatt og debatt; vi var rørende enige. Ingen grunn til å ta med seg fotoapparat, liksom. Jeg skjærer tenner fremdeles.

Derfor ingen bilder fra New York. Men kanskje en historie eller to etter hvert.

Oppdatering 28.05: Jeg har fått flere gode råd i kommentarfeltet, men den aller enkleste løsningen kom jeg på selv:

Effektivitet, sendrektighet eller midt imellom

Apropos effektivitet. (Eller snarere det motsatte.) For en stund siden jobbet jeg på et sted med svært rolig atmosfære. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at mine kolleger var arbeidsjern, som fikk gjort det som skulle gjøres. Og mere til, sikkert, de utstrålte seriøsitet og faglig dyktighet. Det ble jobbet med langsiktige og viktige prosjekter. Men alt foregikk på dempet, nærmest kontemplerende vis.

Folk samtalte lavmælt og saklig. Vennlig. Aldri fikk noen den lille knekken i stemmen, det anstrøket av hysteri, som gjerne oppstår når man er presset på tid (eller annet). Ingen brukte munn eller bannet. Aldri hørte jeg lyden av raske skritt over linoleumen, ingen løp noen gang etter en kimende telefon. (- De ringer vel tilbake, var omkvedet.)

I lunsjpausen, som like gjerne kunne starte 11:27 som 11:43, ble det smurt brødskiver og tygget mat i et bedagelig tempo. Det ble tilberedt langsomme kopper te. Ikke sjelden trakk folk seg omhyggelig en tekopp nummer to i løpet av lunsjpausen. (Jeg fikk øyne så store som - heh - tekopper de første gangene det skjedde, og ikke bare på grunn av fjærstryker-momentet.)

Selv slukte jeg min vane tro to brødskiver i en viss fart, og ble sittende pinlig uvirksom under resten av måltidet. (Ikke drikker jeg te heller.) Når jeg omsider trodde de andres spising var i ferd med å ebbe ut, begynte folk å strekke seg etter knekkebrødpakken og gjetosten, for liksom å runde av måltidet.

Bygningen vi jobbet i hadde en usedvanlig saktegående heis. Allerede da jeg var inne til intervju la jeg merke til dette. Vi holdt til øverst, i 7. etasje, og på heisers vis befant gjerne heisen seg der, lengst mulig unna, når man kom inn fra gateplan og trykket på hit-knappen. Via en tallskive kunne man følge den langsomme ferden nedover etasjene. Jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn hver eneste morgen. Ofte var heisen på vei opp når jeg kom også, slik at det ut fra min indre, hektiske klokke virket som det tok 25-30 minutter fra jeg gikk inn døren nede til jeg satt på kontoret. Det begynte å prikke helt ut i fingertuppene når jeg måtte stå slik og vente. (Motsatt oppførte jeg meg som jeg hadde vunnet i lotto de ytterst få gangene jeg fant heisen i første etasje.)

Det tok derfor ikke lang tid før jeg gjorde mine første spede forsøk på å oppdra mine kolleger på heisfronten. - Alt man trenger å gjøre er å trykke på 1. etasje-knappen når man selv forlater heisen i syvende. Jeg forsøkte å la det falle lett og tilforlatelig, ja, nærmest litt spøkefullt. Siden, da jeg ble mer husvarm, ble jeg mer insisterende. Ikke at det hjalp. De fleste så på meg med blanke blikk, og de som i det hele tatt forsto hva jeg mente, trodde at jeg tullet. (Og jeg er ikke sikker på at det er dem det var noe galt med, bare så det er sagt.)

Jeg vil ikke egentlig si jeg forventer effektivitet. Det hender riktignok jeg forlanger det, men det går mest utover meg selv, for det er jeg som blir frustrert og hysterisk. Jeg blir stresset av å bivåne (det jeg kaller) sendrektighet. For ikke å snakke om når det forventes at jeg skal delta i den. Høyt tempo, mas og kjas og evinnelig kimende telefoner gjør meg faktisk mer harmonisk, mindre stresset. Det kan jeg lettere takle. Spørsmålet er om jeg er yrkesskadet eller om jeg er slik fra naturens side.

Før hadde jeg en jobb der jeg begynte utrolig tidlig om morgenen. De første timene var en evig og hektisk kamp, med deadlines hvert 30. minutt. Der jeg jobbet før det igjen, løp jeg mer enn jeg gikk i løpet av en arbeidsdag. (Satt gjorde jeg uhyre sjelden.) Jeg er vant til litt mer sånn «- Faen, det er kø på printeren!»- og «- Slett utskriftene, ellers går alt til helvete!»-stemning (hvis noen husker Drapsavsnittet fra Åpen Post). På langsomjobben min var internett nede en hel formiddag uten at stemningen ble det minste amper eller panisk. Folk satt saktmodige på sine kontorer og ventet på den eksterne supporttjenesten. Uten å purre, selv flere timer etter at vi var lovet hjelp.

Såvidt jeg kan huske har jeg bestandig vært sånn. Effektiv, på grensen til det ekstreme. (Når jeg først skal gjøre noe, altså. Ellers kan jeg gjerne ligge med bena høyt i flere dager.) Jeg er en beinhard planlegger, og i tankene ligger jeg som regel minst en handling foran det jeg egentlig driver med. Jeg fyker hit og dit hele tiden, kutter hjørner, og legger opp et detaljert løp for de mest prosaiske gjøremål. Når jeg sitter på bussen finner jeg frem husnøkkelen flere holdeplasser før jeg skal av. Uten at jeg kan hjelpe for det, sitter jeg og bestemmer i hvilken rekkefølge jeg skal foreta meg ting når jeg kommer hjem. Mens jeg leser avisen, kan jeg fare opp for å sette på en vaskemaskin, slik at den er ferdig til telefonsamtalen jeg har planlagt å ta senere.

Alt dette uten noen som helst grunn. Jeg har ikke spesielt travle dager, og skal på ingen måte påberope meg å ha havnet i den såkalte tidsklemmen. Så det er meget mulig det er meg det er noe galt med. Etter å ha skrevet dette blir jeg bare mer og mer sikker på at det er slik. Jeg kunne sikkert ha noe å lære av mine tidligere kolleger.

Det kaller jeg effektivitet

Langt utpå dagen i går, kanskje sånn i 13-tiden, bestilte jeg My So-Called Life [1] fra Platekompaniet. PKs nettsider opplyste at DVD-boksen ville være tilgjengelig fra 21. mai, så jeg forberedte meg på litt ventetid. Overraskelsen kunne bare overgås av gleden da jeg fikk serien i posten i dag allerede.

Det må gjerne begynne å regne igjen nå.

[1] Gjenutgivelsen av denne serien er forøvrig litt av en begivenhet, ettersom den lenge har vært klin umulig å få tak i. Men det skal jeg la ligge nå, for ikke å ytterligere tirre de av mine lesere som kjeder seg når jeg bare skriver om film og TV (og kjekke gutter).

... på den annen side vil jeg sikkert skuffe mange om jeg ikke benytter anledningen til å publisere et bilde av Jordan Catalano. Så...

Åh.

Mer film

Jeg ble så glad da jeg (trodde) jeg så at Rock School skulle gå på TV3 i kveld. Rock School (eller School of Rock) med Jack Black, som jeg så varmt fikk anbefalt i kommentarfeltet etter siste innlegg. Men så oppdaget jeg at filmen som går heter Rock Star, og nok er noe ganske annet.

På den annen side er det meget mulig jeg ser den. Alternativet på NRK1 er nemlig My Best Friend's Wedding. Den har riktig nok et par fortrinn: Julia Roberts, som jeg aldri blir lei av å se på, samt en flott fremføring av I Say A Little Prayer For You. Men ellers er det en elendig møkkafilm.

Dilemma

Shallow Hal går på TV3 etterpå, og jeg er fryktelig i tvil om jeg orker å se den. For det første hater jeg Gwyneth Paltrow av et godt hjerte. Jeg har aldri likt henne, og etter det totale sammenbruddet i rosa kjole under oscarutdelingen i 1999 (hvor hun fikk en pris for en middelmådig utført rolle i en elendig film), ble antipatien enda sterkere. Hun fremstår som anemisk og dritkjedelig. At hun ble sammen med Chris Martin og fikk et barn de kalte Apple, gjorde ikke saken bedre.

Selve filmen virker døll, fjollete og - heh - hul. Dessuten går den på TV3, og vil dermed bli avbrutt av reklame hvert tiende minutt. Jeg har mye å gjøre, og skal tidlig opp i morgen. Argumentene mot å se filmen er med andre ord mange.

Men det finnes også et argument for. Ett eneste, men det er til gjengjeld godt. Nemlig Jack Black, som spiller den mannlige hovedrollen. Jack Black! Jeg elsker Jack Black. Jeg begriper i grunnen ikke hvorfor. Han er mer rar enn kjekk, og nokså anmassende. Men han har dette noe. Navnet hans står høyt oppe på den laminerte listen min. Tanken på å ha ham flimrende på skjermen i et par timer, gjør at jeg ganske sikkert vil la alle anfektelser fare.

Viktig melding

Mobiltelefonen min har avgått ved døden, og med seg tok den alle de lagrede telefonnumrene. Jeg har tatt i bruk en gammel telefon, så avskåret fra omverdenen er jeg ikke. Men de siste dagers ringing og piping med helt ukjente numre i displayet, er i ferd med å drive meg til vanvidd.

Jeg oppfordrer derfor alle som har meg i sin telefonliste - og som fortsatt ønsker kontakt - til å sende meg en tekstmelding. Og husk for all del å underskrive med navn.

R.I.P.

Bekjennelse

Det er ingen mening med livet?
Du sier: Vi fødes og dør,
men er der et mål for det hele,
en hensikt med alt det vi gjør?

Jeg kjenner en mening med livet.
Det er at du gjør din plikt
i stort og i smått mot din klasse -
i handling, i tanke og dikt.

Det er at du aldri gir efter
for løfter om laurer og lønn,
men trossig og hatefull kjemper
for rettferd og fred for din sønn.

Ti selv har du intet å håpe.
Lykken er ikke for dig.
For fremtidens slekt skal du åpne
en bedre og lysere vei.

Jeg kjenner en mening med livet.
Det er i de navnløses hær
å kjempe for arbeiderklassen
med tanke og sang og gevær.

- Rudolf Nilsen -