Kristiane.org

På TV3 i kveld

Fra Aftenpostens TV-sider:

Familien Beckham i LA

Br. dokumentar. I dette programmet følger vi to kopier av herr og fru Beckham som tester kjendisstedene i LA for å se om Victoria og David vil få stjernemottakelse eller ikke. Vi blir med inn i eiendommene paret var på visning i og snakker med fotografen David Aguilera om parets nye naboer.

Enda så glad jeg er i å ta løpefart og sparke inn åpne dører, synes jeg det er ganske døllt å mjære i vei om hvor mye drit som vises på TV generelt, og på TV3 og TVNorge spesielt. Man må gjerne mene det, men jeg blir litt matt av folk som går ut av sin vei for høylytt å begråte forflatningen reality- og annen såkalt søppel-TV fører med seg. Samt å skryte av at de aldri ville finne på å se slike programmer selv.

Men ideen bak dette programmet var litt vel tynn, kanskje? Vel er det reality-genrens vis å koke suppe på en spiker, men her kan jeg ikke se at man har så mye som en tegnestift engang. To dobbeltgjengere av ekteparet Beckham oppsøker barer og restauranter i LA for å teste om de vil få stjernemottakelse (sic) når de flytter til byen. (Who fucking cares?) Deretter får man se eiendommene paret ikke kjøpte, før en eller annen fotograf snakker om (ikke med) naboene. Det hele torgføres ovenikjøpet som en dokumentar.

Det er problemer innad i Høyre

Disse problemene skal jeg dog ikke dvele for mye ved, siden jeg knapt har hatt tid til å lese aviser i det siste. Men jeg har selvsagt frydet meg over dette tilbakeslaget for partiet. Flere tiårs hardt arbeid for å bli kvitt rederstempelet, og så - svisj! - tilbake til start. Og det rett før valget.

Ømhjertet som jeg er begynte jeg imidlertid å synes litt synd på Ditlev-Simonsen i dag, fordi han virket så lei seg. Men da ble jeg satt kraftig på plass av min mor, som påpekte at den eneste grunnen til at han er lei seg, er at han har innsett at ettermælet hans er ødelagt. Fra hedersmann til skattesnyter over natten.

Jeg måtte jo være enig i det. - Men etter ordførerens redegjørelse i går, erklærte Rune G. beveget at han fortsatt regnet Ditlev-Simonsen som en av sine beste venner, prøvde jeg meg. - Dét sier mer om Rune G. enn noe annet, svarte mamma. Og det har hun jo også rett i.

Men, som sagt, jeg skal ikke si så mye mer om dette. (Egentlig nevner jeg det bare for å ha et påskudd til å bruke overskriften. Jeg har de siste dagene sunget denne sangen for meg selv (og andre), og fnist skadefro.)

Nei, det jeg egentlig ville snakke om er NRKs valgsending, som jeg bivåner i skrivende stund. For en fest! For en maktdemonstrasjon. Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg i flott tospann, bestevenner og velformulerte som bare det.

For ikke å snakke om at forskjellen mellom Halvorsen og Siv Jensen blir så tydelig: Halvorsen humoristisk og sjarmerende, Jensen evinnelig forurettet og sur. Jeg begynner nesten å øyne håp for dette valget, jeg.

Aiai, der entret Rune G. og Terje Søviknes manesjen også. Jeg tror nesten jeg får rette oppmerksomheten mot skjermen igjen.

Neidaså...

De siste ukene har jeg digget en låt som er a-listet på Petre. Den heter Best Mistake, og fremføres av noen som kaller seg The Disciplines. Halvhjertet googling fortalte meg at låten ikke er utgitt ennå - men den kan høres her.

I tillegg til at melodien er kul, får teksten meg til å tenke på et av mine favorittdikt, The Road Not Taken. (Det er sikkert meningen også.)

I dag gikk jeg søkemessig grundigere til verks. Dermed gjorde jeg en oppdagelse som fikk blodet til å fryse til is i årene mine. Jeg hadde tidligere lest navnene på bandmedlemmene uten at det ringte noen bjeller. Men i dag fant jeg dette på Radio Tangos nettsider:

The Disciplines er Briskeby uten Lise Karlsnes, men med amerikanske Ken Stringfellow fra fantastiske The Posies. Bandet er i studio og spiller inn debuten, og det lover meget, meget bra!

- Det er ikke sant, tenkte jeg, mens jeg febrilsk slo opp Briskeby i Wikipedia. Men jo. Det som er sitert ovenfor stemmer faktisk.

Nå har jeg riktignok aldri hatet Briskeby. (Eller jo, når jeg tenker meg om hatet jeg faktisk den der sommerhiten Miss You Like Crazy.) Men herregud, så døll musikk de lager. Intetsigende og unødvendig pop. Deres publikum forekommer meg å være mennesker som egentlig ikke liker musikk. (Jeg setter dem i bås med de som kjøper platene til Maria Arredondo og Alejandro Fuentes.)

Så dette var mildt sagt en rystende oppdagelse. Samtidig bekrefter det det jeg bestandig har hatt en mistanke om: Lise Karlsnes er Briskebys største hemsko. Klart det er bra å få byttet henne ut med Ken Stringfellow fra The Posies! Men likevel. At det skulle komme så bra musikk fra den kanten er nesten ikke til å tro.

Høyre på husbesøk

Det verste med å ha flyttet fra en bygård i sentrum og opp i høyden i rekkehusområde, er at det ringer mye oftere på døren her. Sånn helt ut av det blå. Dette har vært litt av en overgang for meg, som er omtrent like begeistret for overraskelsesbesøk som for saksedyr.

Her er det et evig renn av alarmselgere og loddselgere. Førstnevnte snubber jeg raskt av, mens jeg alltid føler meg forpliktet til å kjøpe lodd siden selgerne a) er barn og b) loddene koster to kroner stykket. Videre har vi fiskebilen. Første gang det sto en kar på døren her og skulle selge fisk, kikket jeg meg rundt etter skjult kamera. Isbil, javel, men fisk?! Jeg ble så forskrekket at jeg kjøpte en kartong villaks (som ikke engang var god). Nå har jeg heldigvis vennet meg til dette, og takker vennlig men bestemt nei til fisk.

Vi har halloween-opptog, julebukker, og naboer som skal snakke om vanning eller forære bort ting.

Når det en sjelden gang ringte på døren da vi bodde i sentrum, var det et reelt (og flittig brukt) alternativ å la være og åpne. I fjerde etasje, 20-30 meter over bakken, følte jeg meg trygg. Nå som vi bor på bakkeplan og jeg føler at inntrengeren nærmest kan høre meg puste (eller snarere holde pusten) - og muligens også se meg gjennom et vindu - har jeg ikke lenger den muligheten. Så jeg banner, og åpner.

I dag skjedde det igjen. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra jobb, og lå dødssliten med bena høyt. Og så: - Riiiing! (Vi har verdens mest uvennlige lyd på ringeklokken også. Den går gjennom marg og ben.) Motvillig slepte jeg meg ut i gangen. I en glidende, rutinert bevegelse sparket jeg igjen døren til soveværelset, der sengen sto uoppredd, og feide fire par sko fra gulvet og opp i skostativet. Før jeg slo døren opp.

Og så var det partiet Høyre som kom på besøk! Nærmere bestemt en delegasjon på to personer fra Alna Høyre. Politisk agitasjon på døren har jeg aldri opplevd før. - Hei, vi vil gjerne snakke litt med deg om partiprogrammet vårt. Jeg hører til dem som synes det er stas med valgkamp (og krig og fred og politikk og sånn). Likevel var jeg svært lite hypp på en samtale om Høyres politikk der og da. Og politiske husbesøk synes jeg i grunnen ikke noe om (spesielt ikke når jeg nå har tenkt litt mer over det).

Men det var med hjertelig elskverdighet jeg sendte dem videre. - Her i huset stemmer vi SV, forkynte jeg (jeg kunne høre Geir Oves øyenbryn heve seg i stuen), og la til at vi ikke var interessert. Hvorpå jeg henviste til t-skjorten jeg lykkeligvis hadde på meg. Den har dette motivet:

Communist Party

Når hjernen ikke virker

Det er mulig det skyldes en lang økt på Øya med påfølgende festligheter i går at jeg var helt ekstraordinært tykkhodet i sted. Jeg sto med en nyve i pannen og forsøkte å tyde min egen håndskrift på handlelisten inne på Meny. Med ett ble jeg oppmerksom på musikken de spilte. - Det er ikke mulig, hvisket jeg til meg selv. Men jo. Det var Perssons Pack. Det var endatil Vägen til Loos, en trekkspillinstrumental av en B-side fra 1991.

Vantro glippet jeg med øynene. Drømte jeg? Tankene myldret som små hvite mus. - Var det en radiokanal som sto på? I så fall hvilken? Og: - Dette må jeg fortelle til guttene!

Jeg sto som fastfrosset ved grønnsaksdisken. Vagt registrerte jeg at en utålmodig person (forståelig nok) kjørte handlevognen sin inn i knehasene mine.

... før det uendelig langsomt gikk opp for meg at det var min egen mobiltelefon jeg hørte. Den lå og ringte i lommen. Jeg hadde fullstendig glemt at jeg la inn låten som ringetone for en drøy uke siden.

Jeg synger f-ordet

Jeg hørte på Kanal 24 da jeg dusjet nettopp. De spilte Green Days fabelaktige versjon av John Lennons flotte (om enn noe tamme [1]) Working Class Hero. Jeg sang med av full hals. Men så la jeg merke til at alle Lennons betimelige f-ord er sensurert. Dette er en låt jeg har hørt mye på i sommer, men aldri har jeg lagt merke til dette på plateversjonen.

For sikkerhets skyld spilte jeg platen nå. Og ganske riktig: Der synges det Till you're so fucking crazy (...), som seg hør og bør. Er det snakk om en egen, sensurert radioversjon? Men jeg har på den annen side ikke lagt merke til at f-ordet er borte i versjonen Petre spiller. Så nå lurer jeg veldig på om det er Kanal 24 som er ekstra snerpete. (Sikkert er det at RadiOrakel kjører låten usensurert, det kan jeg forsikre dere.) Like etterpå lot de forresten Michael Krohn synge ordet "dritt" høyt og tydelig. Men grensen går kanskje et sted mellom "fucking" og "dritt"?

Bloodhound Gangs Fire Water Burn var forresten sensurert på Petre også. I den låten er det virkelig tett mellom f-ordene, og det var lagt en lyd over dem som minnet om spede eselskrik. Da jeg kjøpte platen grep jeg meg i å savne eselskrikene fra radioversjonen.

[1] Kan det ha med lydbildet å gjøre?

[2] Hvorfor er Ragas siste på høy rotasjon på Kanal 24? Jeg syntes det var drøyt nok at de spilte DumDums Enhjørning omtrent ihjel, men Raga?! Det er omtrent på linje med Rebel Rebel på Ultra.

Tidsreven

Fordi jeg bor 17 minutters rask gange i nærmest loddrett terreng unna t-banen, hender det ofte jeg tar matebussen når jeg skal hjem. Særlig hvis jeg har løpt rundt på jobb hele dagen. T-banen ankommer Tveita syv minutter før bussen går. Den faste leser vil være klar over at syv minutters formålsløs venting er nok til å få meg til å gå ut av mitt gode skinn.

Så jeg har funnet ut at hvis jeg er effektiv og målrettet, kan jeg rekke å handle i løpet av denne tiden. Man kan derfor ofte se meg i fullt firsprang gjennom Tveitasenteret. Rutinert feier jeg i store buer rundt rullatorbrukere og andre som ser skrøpelige ut, og i hårnålsvinger rundt yngre og førlige mennesker som later til å somle og breie seg med vilje (bevisst eller ubevisst; jeg vet nesten ikke hva som er verst).

Videre inn på Meny, der jeg er godt kjent, og fyker mellom reolene i krappe sløyfer. I et minutt eller to rasker jeg med meg basale matvarer, før tiden er ute og jeg går mot kassen med raske skritt. Sa jeg effektiv og målrettet? Det er jeg som kjent, men en tredje faktor spiller også inn: Jeg må i tillegg ha litt flaks. For noen ganger er det kø, og da sprekker selvsagt det knappe tidsskjemaet big time.

Da har jeg to muligheter. Jeg kan enten foreta en enda hurtigere revers. (Omtrent som i den gamle Halvsju-introen, der jeg følger samme spor tilbake og setter på plass varene, før jeg fyker baklengs ut av butikken.) Eller jeg kan innstille meg på å ta neste buss, som går et kvarter senere. Da har jeg plutselig all verdens tid. Alt for god tid, og observante medhandlere vil muligens stusse over at personen som minutter tidligere jaget rundt, med ett snegler seg avgårde. Faller i staver over frossenfiskdisken, saktmodig klemmer på avokado, og står og vender små glass med artisjokk for å finne de som ser mest perfekte ut.

I dag følte jeg at det hastet slik med å komme hjem at jeg valgte førstnevnte løsning.

Nå lurer jeg litt på hvorfor ettersom jeg er alene hjemme for tiden, og dermed har degenerert til mitt sjuskete og uvirksomme alter ego. Jeg ligger inne på sofaen i det fine været, og ser på DVD. Jeg tørker ikke over kjøkkenbenken, jeg ignorerer klesvasken på badegulvet, og hver dag spiser jeg brødskiver til middag (og brødskiver til dessert), fra den samme tallerkenen.