Kristiane.org

De minst hippe menneskene i verden

Enkelte går fortsatt med skolesekk på ryggen i voksen alder. Skolesekk som i ransel, altså - ikke de mer turaktige sekkene som skoleelever bruker i dag.

Dere husker sikkert ranselene. De kom først i grov nylon - egentlig nokså likt stoffet i skolesekkene som brukes i dag. Men ranselen var mer firkantet i fasongen, og hadde ofte meis (som man kunne henge gymposen på). Så kom skinnsekken, som de heldigste blant oss fikk omtrent ved ungdomsskolestart. (Jeg fikk først på videregående.)

Jeg ser dem for eksempel på t-banen. Voksne mennesker +/- min egen alder, tilsynelatende på vei til og fra jobb. Med ransel på ryggen. Og ikke noe galt i det. (I hvert fall ikke prinsipielt.) Som bæreanordning er de sikkert like praktiske nå som da.

Men jeg undres. For det ser jo virkelig ikke bra ut. (Og jeg er langt fra noen slave av motens luner.) Det virker som disse menneskene rett og slett aldri har tenkt på at ranselen faktisk kan byttes ut. Og at - la oss si 99,8 prosent av befolkningen - faktisk har gjort det. For lengst.

Man kan jo godt skaffe seg en annen sekk av noe slag. Den trenger slett ikke være moderne, eller skrikende i farven. En gammeldags, helt nøytral og praktisk ryggsekk kan man kjøpe. (Det kan forresten virke som de i ransel-segmentet som til slutt bytter ut den gamle skolesekken sin, velger en klassisk Fjällräven-sekk.)

Man blir uansett ikke seende kul ut med ryggsekk. Likevel klyver man himmelhøyt opp på kulhetsskalaen i forhold til der man befant seg. For å fortsatt traske rundt med sin gamle skoleransel på ryggen er så ufattelig lite hipt. Det er så lite moteriktig som det kan få blitt.

Jeg kan nok se for meg at de gamle ranselene lett kunne bli retro og kule. (For alt jeg vet har dette til en viss grad skjedd allerede, uten at jeg har fått det med meg.) Men da bæres de nok på en annen måte, av en annen aldersgruppe, og med annet tilbehør enn det ranselbrukerne jeg her snakker om går med.

Jeg hadde for eksempel ikke blitt overrasket om de gamle 80-tallssekkene dukket opp igjen. Med klistremerker på, og tåtesmokker og alskens dilldall hengende fra glidelåsene. "Drittsekk" i store bokstaver med sprittusj på lokket.

Men det er jo ikke slike ranseler jeg (en sjelden gang) ser. (Tvert imot har jeg en teori om at de som skrev "Drittsekk" på ranselen sin i 1987 ikke er de samme menneskene som går med ransel i dag.) Det er sekker helt uten utsmykninger, uten så mye som en kulepennstrek, gjerne i mosegrønn nylon, eller brunt skinn. Litt innsunkne ser de også ut til å ha blitt med årene. (Antakelig fordi de en gang har vært proppfulle av pensumbøker, mens de nå bare inneholder en matpakke, lommebok og kanskje noen papirer.)

Disse ranselbrukerne må være ekstremt lite forfengelige mennesker. Det er nesten så jeg får en godhet for dem. (Egentlig ikke bare nesten.) Litt den samme følelsen som jeg får når jeg ser Kyrre Nakkim, med sin fantastisk uhippe sveis, som han bærer med den største selvfølge.

Halloweenhelvete igjen

Det har kommet meg for øre at det er Halloween i dag. En dag som på ingen måte går upåaktet hen oppe på toppen av byen der jeg bor. (Halloween er den eneste dagen i året jeg er lei meg for at jeg ikke lenger bor i bygård i sentrumsnære strøk, med lav tetthet av barn.)

Egentlig hadde jeg tenkt å stikke på kino, og heller forberede meg på å bli møtt av sirup på dørhåndtaket eller andre (forholdsvis) uskyldige knep når jeg kom hjem.

Men nå er klokken straks 18. Jeg dro hjemmefra klokken 07 i morges, har jobbet til nå, og vil bare hjem og slappe av på sofaen. Raskest mulig. Dermed gjenstår følgende alternativer:

Den siste løsningen er selvsagt fristende, men det blir vel helst til at jeg gjør det første. Om jeg da ikke rett og slett blir værende på jobb. Jo mer jeg tenker på alternativene, desto mer frister den utveien.

Innsparking av åpne dører: Nå som lagsport

At Eagles kommer med en ny plate etter 28 års taushet er på ingen måte noen stor begivenhet i mitt liv. Mitt forhold til bandet er nærmest ikke-eksisterende, om man ser bort fra Hotel California [1].

Mye tyder imidlertid på at en del alderstegne musikkjournalister har sett frem til utgivelsen. Ikke fordi forventningene til platen har vært høye; snarere tvert imot. Platen får mye pepper, og jevnt over terningkast 2.

Det er helt sikkert vel fortjent. Men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at deler av anmeldelsene er skrevet på forhånd. Jeg blir sittende med en følelse av at slakten er formulert og flikket på før gjennomlyttingen platen. Den høres mer ut som en reaksjon på ideen om The Eagles anno 2007. (På den annen side kan jeg jo godt tenke meg at en ny plate fra The Eagles faktisk er så forutsigbar.)

Samtidig snakker vi om velformulerte og kjærlige nedsablinger her. Flere av anmeldelsene er skrevet med en inderlighet som nesten er litt rørende. Men de er også en sjelden oppvisning i et kollektivt - Nå, gutter, tar vi løpefart og sparker inn åpne dører.

Overskriftene, derimot, er håpløst fantasiløse. Et raskt nettsøk viser at metaforene sitter løst. Et lite utvalg:

• Ørner uten vinger
• Pjuskete ørner
• Ørner uten klør
• Ørnene flyr igjen
• Ørnene flyr igjen, såvidt
• Ørnen har landet
• Tar ikke av

Samt den mer originale og sofistikerte Overfôret kalkun i glideflukt. Selv har jeg mest sans for overskriften til Fredrik Wandrups anmeldelse: Bør graves dypt ned i ørkenen utenfor L.A.

[1] En låt jeg godt kan like, og jeg innrømmer det, vel vitende om at det kan brukes mot meg i nær sagt enhver debatt.

Alltid moro

Jeg har tidligere sukket over at FrP tydeligvis har rensket opp i egne rekker, og ikke lenger har fullt så mange løse kanoner på dekk. Vel. Dette er muligens riktig på stortingsnivå. Men etter det "gode" kommunevalget har det tatt seg litt opp igjen.

Spesielt Fredrikstads nye ordfører har jeg - åpenbart med rette - høye forventninger til. Jeg kjenner at jeg selv har problemer med å hisse meg opp over en genser, men om det nå viser seg at bildet ikke er manipulert, slik ordføreren selv påstår, blir jo denne saken ganske juicy.

Samtidig klamper en ny og hittil ukjent FrPer i Bergen inn i byrådet med en salatbolle rundt hver fot.

Jeg fryder meg, og benytter anledningen til et gjensyn med en kamerats premierte bidrag på NRK Alltid Moro:

Ikke dagsaktuell, men alltid veldig morsom.

(For vi har ikke glemt Martin Schanches hardtslående argumentasjon under skolevalget i Drammen, har vi vel?)

Da jeg var innom TV3 i sted havnet jeg midt oppi en reklame for tannpasta. En sånn hvor en tannlege sitter og snakker om produktet på en måte som får dialogen i Pelle og Proffen-filmene til å fremstå som naturlig og utvungen.

Dette er jo en velkjent formel for reklamefilm. Uten at jeg kan begripe hvorfor, for jeg har aldri sett et vellykket eksempel innen sjangeren. Den med damen som driver og smører seg inn med Paracet (eller er det Ibux?) i kremform tar muligens kaka. Men også denne tannlegen var helt utrolig stiv og kunstig, der han la ut om hvor flott tannpastaen var.

Naturlig nok koblet hjernen min ut mens han drev på. Og det var synd, for med ett hørte jeg ham si: - (...) tannkremen har til hensikt å beskytte. Tenke seg til! En tannpasta som har en hensikt (og muligens også en plan). Man får bare håpe den i tillegg er veloverveid og rettskaffen, ikke alt for emosjonell, og i hvert fall ikke urimelig.

How bizarre

Da jeg kom til Tveita skole for å levere bøssen etter endt pengeinnsamling, løp jeg rett i armene på et kamerateam fra NRK. Jeg ble iskald av skrekk; jeg hadde ikke akkurat sminket meg for anledningen. (Og vel er jeg en beryktet linselus, men etermedier har aldri vært min greie. I hvert fall ikke fjernsyn. Og spesielt ikke uten maskara.)

Det ble signalisert at jeg skulle holde meg i ro ved døren, og ikke komme frem for å levere innsamlingsbøssen. Heldigvis viste det seg at kamera, mikrofon og all oppmerksomhet var rettet mot en mann som satt i en krok. Jeg sto musestille og fulgte halvveis med. Det var en eldre herre med hes stemme som ble intervjuet. - En nabo?, tenkte jeg først. Men ettersom det krydde av det som lot til å være representanter fra UNICEF Norge i rommet, konkluderte jeg med at det hele måtte være i regi av organisasjonen sentralt.

Det tok sin tid. Kameraredselen gikk gradvis over i mild irritasjon. Jeg var nokså kald etter innsamlingsrunden, og gledet meg til å komme hjem og ligge på sofaen med bena høyt. Mannen snakket og snakket. Hver gang talestrømmen viste tegn til å dabbe av, stilte journalisten et nytt spørsmål. - Han er flink til å snakke for seg, tenkte jeg. Skjønt jeg hadde for lengst sluttet å følge med.

Endelig lot det til at seansen nærmet seg slutten. Det skjønte jeg på de obligatoriske - Hva synes du om Norges rolle...-spørsmålene fra journalisten. - Thank you for coming, Harry, rundet en mann i UNICEF-genser det hele av. Harry?

Jeg måtte jo spørre før jeg leverte innsamlingsbøssen og gikk. Belafonte var etternavnet, viste det seg. På Tveita skole. En grå søndag i oktober. Det er synd jeg ikke samler på autografer.

Oppdatering: Jeg så Dagsrevyen nå, og det viste seg at jeg likevel var festet til film! Heldigvis idet jeg snudde meg for å gå, så for det meste ser man ryggen min på vei ut. Dermed var det ikke så farlig med den manglende maskaraen.

Sukk

I år som i fjor oppfordres folk til å ikke legge penger på innsamlingsbøssene til TV-aksjonen.

Jeg lar meg provosere. Igjen. Og oppfordrer folk til å drite i skattefradraget og gi på den måten som er enklest for dem.

Å gjøre øl til vann

Jeg satte ikke akkurat tannpastaen i halsen da jeg hørte om giardia-parasittene i oslovannet på radioen mens jeg pusset tennene i morges. Den slags pleier jeg å ta med knusende ro. (Og en lett irritasjon over hysteriet som piskes opp i mediene.) Den som kjøpte kjøttdeig til halv pris på Meny da E.coli-bakterien var over oss, var meg. (Det var tross alt svært liten sjanse for at kjøttdeigen var smittekilden - i så fall hadde de jo ikke solgt den.)

Men senere på dagen leste jeg litt om giardia-utbruddet i Bergen for noen år siden. Blant annet at enkelte fortsatt har plager, flere år senere. Nedtrykt tenkte jeg at jeg kanskje burde begynne å koke vannet. Om ikke det jeg pusser tennene i, så i hvert fall det jeg akter å drikke. Jeg så for meg evinnelige oppkok av vann i gryter. Påfølgende avkjøling, for ikke å snakke om surmuling over at noen har tatt den siste slanten vann i kjøleskapet uten å koke opp mer. Tanken var ikke forlokkende.

Men det viste seg at jeg ikke hadde tenkt langt nok. Jeg bor jo sammen med en hjemmebrygger! Da jeg kom hjem sto en diger kjele i kok på komfyren. 20 liter er nå fylt over på fat, og ganske snart vil én av disse kranene inneholde vann:

Ølkjøleskapet i boden.

En bypikes tanker om rovdyr og jegere

Jeg har for det meste klokelig holdt min munn lukket hver gang det har vært snakk om ulv og bjørn (eller ikke ulv og bjørn). Jeg synes selvsagt utrolig synd på sauene som blir drept når de går og beiter friskt fjellgress om sommeren. Men det er da jammen synd på ulven som blir skutt også. (Hallo, ulvene er jo ikke slemme, de følger bare instinktene sine.)

Hvis jeg har ymtet frempå - selv i den letteste, mest spøkefulle tone - om at bøndene kanskje burde gjete sauene sine, har jeg fått lynende blikk og sure miner. Og jeg innser jo at jeg i grunnen ikke vet hva jeg snakker om, født og oppvokst i (mer eller mindre) urbane strøk som jeg er. Så jeg har - uvanlig til meg å være - ikke inntatt noe standpunkt i denne saken. I hvert fall - igjen uvanlig til meg å være - ikke noe bastant standpunkt.

Nå om dagen er det bjørn som er i vinden. Og jeg er utrolig lei av å lese om den bjørnen. Så lei at jeg lar det stå til, og for første gang uttaler meg i rovdyrspørsmålet.

Alle har sikkert fått med seg at to svenske jegere nylig ble angrepet av bjørn. Dette har holdt tabloidavisenes nettutgaver i ånde i dagevis. Det har vært "Følg bjørnejakten på vg.no" meg her og "Se videoopptak fra bjørneangrepet" meg der.

De to jegerne hylles som helter. Hva har de gjort, liksom? Jeg tviler ikke på at det er nifst å bli angrepet av bjørn. Men i følge Lars Monsen - en mann jeg velger å stole på i slike spørsmål - går ikke bjørner til angrep helt uten grunn. Disse mennene fløy jo rundt i skogen med gevær. Og de hadde med seg en hund som - på hunders vis - sikkert var irriterende. Jeg tenker litt sånn "den som er med på leken får tåle steken".

Etter å ha skadeskutt bjørnen og filmet det hele med en mobiltelefon, ble de brave jegere fraktet til sykehuset. Mens bjørnen ble igjen i skogen, såret. Likevel er det bjørnen som blir fremstilt som ondskapen selv i nettavisene, der klappjakten følges fra minutt til minutt.

Jeg skjønner at bjørnen måtte finnes og drepes, den var tross alt skadet. Det jeg reagerer på er lynsjestemningen, og den hoverende tonen etter at den var skutt. For ikke å snakke om de triste bildene av de blanke, mørke øynene og den brune bjørnepelsen, livløs i lyngen.

Men jeg er altså ømhjertet. Og bypike. Så. Er jeg helt på jordet, eller...?

The irony

I gårsdagens VG står Vendela Kirsebom frem for å fortelle at hun nok har vært litt for åpenhjertig i forbindelse med skilsmissen fra Olaf Thommessen. Undertittelen på saken (som dekker hele forsiden) er Se Vendelas private bilder.

Ufrivillig retro

En kamerat har lånt meg en gammel opptakskassett. (Hvorfor? Fordi den innholder en veldig bra plate som ikke lenger er mulig å få tak i.) Jeg har derfor funnet frem min gamle gule Sony Sports Walkman fra en kommodeskuff.

Sonyen ble pensjonert i 1999, da jeg fikk en MiniDisc-spiller. (MiniDisc! For et ubrukelig format. Og - naturlig nok - for en døgnflue. Attpåtil en dyr døgnflue. Er det noen som husker hvor komplisert det var å overføre musikk til diskettene, eller? Det fikk den gode gamle vinyl-til-kassett-rutinen til å fremstå som enkel, såvel som lite tidkrevende.) MiniDiscen og jeg var venner i kun kort tid, før MP3-spillerne kom på markedet.

Men den gamle walkmanen! Straks jeg tok den frem kjente jeg at jeg fortsatt er glad i den. Omtrent slik jeg har det med et par gamle yndlingssko, som er håpløst umoderne og slitt. Men jeg husker så godt den overstadige gleden jeg følte da jeg kjøpte dem, og høyt har jeg elsket dem i alle år. De er fortsatt jevnlig i bruk, mens walkmanen har fått hvile i nesten ti år. Inntil i dag.

Jeg konstaterte raskt at musikkavspilleren var alt for stor for lommene mine. (Hva gjorde jeg på 80- og 90-tallet? Hadde jeg større lommer da?) - Vel. Så får jeg bære den i hånden, sa jeg til meg selv. Men den var nesten for stor til det også. Tung og klumpete, og sikkert 50 ganger større enn iPod Shuffelen jeg går med til daglig. Jeg formelig slepte den med meg nedover bakkene og inn på t-banen.

Der stirret folk. Jeg hadde faktisk ikke forutsett at den antikvariske walkmanen ville vekke slik oppsikt. (Dere må bare tro meg på dette. Jeg hadde selvsagt intet imot det, men det var altså ikke kalkulert.) Den yngre garde skjønte antakelig ikke hva det var jeg satt med i fanget. De litt eldre smilte gjenkjennende. Noen syntes sikkert jeg var døll, andre syntes antakelig at jeg var retro og kul. (Og de mest oppegående av dem syntes nok jeg var døll fordi jeg trodde jeg var retro og kul.)

- De trodde sikkert du var en Gerhardsen-ungdom, repliserte min kamerat da jeg fortalte om opplevelsen. Jeg trives godt med spilleren, og ikke minst musikken.

(En ekstrabonus er at omtrent midt på side A har noen kommet borti record-knappen under avspilling. Dette var jo noe som ofte skjedde med opptakskassettene før i tiden. Dermed fikk jeg høre et par minutters opptak av gamle kompiser på fest, i morgenrushet på t-banen, 15 år etter. Det var riktig vakkert.)

Gammel venn.

Quiet is the new loud

... september/oktober er de nye mai/juni, og søndag er den nye lørdag.

Jeg hater å være kryptisk, men har ikke tid til å utdype.

Tre jobber og tett program er årsaken til den labre aktiviteten her på Kristiane.org. Takk for alle savnet- og bekymringsmeldinger, jeg kommer helt sikkert sterkere tilbake.

Minusgrader i helvete

Jeg kunne kysset Lars Sponheim.

Se, dét var en setning jeg aldri hadde trodd jeg kom til å uttale. (Langt mindre formulere skriftlig.)