Kristiane.org

Have you seen my wig around?

Jeg vet det er risikosport å gå til sengs med vått hår. Men hva skal man ellers gjøre når man kommer hjem midt på natten, og skal på jobb tidlig dagen etter? Da jeg gikk fra sengen og ut på badet i morges, kjente jeg at noe vaiet så underlig oppe på hodet. Og jeg syntes nok at frøken Smilla, som lå langstrakt på varmekablene, stirret forbløffet på meg. Da jeg fikk på kontaktlinsene og så meg i speilet lo jeg høyt:

Selv om situasjonen egentlig var nokså kritisk, siden jeg skulle på jobb kort tid etter. (Spesielt fordi nevnte jobb ikke består i å spille moren til noen i Vi på Saltkråkan, eller annen husmor fra 1960-tallet.) Så jeg takket - nok en gang - høyere makter for rettetangen. (Skjønt jeg på grunn av tidsnød bare fikk temmet håret halvveis.)

Og hvis noen lurer - sånn skal det egentlig være:

Nei ikke gjør det

Å kjære vene da! Jeg hørte akkurat Ole Paus synge De Lillos' Kokken Tor på radioen. Nå har denne låten aldri vært en favoritt hos meg, snarere tvert imot. Den er en dårlig kopi av Den feite mannen, og er for meg selve symbolet på da det begynte å gå nedoverbakke med De Lillos. (Eller, rettere sagt, da bermen begynte å like dem, og det ble umulig å gå på konsert med bandet.)

Men Paus' versjon er så skrekkelig, så sløy og tam, og på alle måter grusom at den får originalen til å fremstå som yndlings. Sangen gikk meg umiddelbart grenseløst på nervene, og jeg måtte straks rydde plass på topp ti (der den figurerer i øverste halvdel av listen).

Og jeg hadde faktisk et åpent sinn i forhold til Paus' nye plate. (Nå ja, nokså åpent). For det første har jeg intet imot Ole Paus. (Eller, i hvert fall ikke mye.) For det andre hevder en person jeg musikalsk stoler fullt og helt på at Paus slapp fra fremføringen av DumDums Splitter pine på Grosvold med æren i behold. (Selv om jeg egentlig har nektet å tro det.)

Videre ble jeg særdeles velvillig innstilt da jeg leste anmeldelsen av Paus' nye plate i Aftenposten. På platen synger han opptil flere av mine favorittsanger. Som Vandringsvise, Jeg hadde tenkt (som egentlig er et dikt av Rudolf Nilsen!), og Ellinors vise. (Låtutvalget vitner i det minste om god smak.)

Nå er jeg redd denne utgivelsen vil gi meg et (i beste fall) anstrengt forhold til mannen. Det lureste vil antakelig være å unngå og høre resten av platen. Jeg har fortsatt små halmdukker av Herborg Kråkevik liggende, etter at jeg kom i skade for å høre Kråkeviks Songbok. Der gjør hun trolske, ultrakjipe kråkevikversjoner av yndlingssanger som Om kvelden, Danse mi vise, Blåmann og Til ungdommen. (Skjønt Kråkevik mislikte jeg sterkt i utgangspunktet.)

Hvor går grensen?

For en stund siden leste jeg en aviskommentar - eller snarere et hjertesukk - som handlet om at folks intimsfære synes å være forskjøvet. Journalisten klaget over at stadig flere private gjøremål nå foregår på kollektive transportmidler. Som for eksempel spising og sminking.

(Jeg tror faktisk han nevnte mobiltelefonprat også: Gjesp. Å klage over det er bare så 2003. Og selv jeg - som lett (og gjerne) irriterer meg - kan ikke begripe det enerverende i at folk snakker i mobiltelefon på trikken. Jeg gjør det svært sjelden selv, men å høre andre snakke i telefonen er da ikke noe verre enn å lytte til en samtale mellom to eller flere. Men nok om det.)

Jeg reiser kollektivt daglig, men jeg kan ikke si jeg har lagt merke til denne trenden. Det har til alle tider vært folk som inntar sin frokost på bussen, eller legger dagens make up på trikken. Ikke noe galt i det, spør du meg.

Hva maten angår er det gjerne brødskive/eple/sjokolade/pølse det går i. Hvordan er det mulig å la seg provosere av slikt? En periode tok jeg samme t-bane som en person som daglig spiste en stor og omstendelig frokost på t-banen. Han skar brødskiver i fanget (han hadde kniv og fjel med seg), skjenket melk (glass hadde han også), og hadde minst fem forskjellige påleggstyper i sekken. (Det var faktisk en ransel han trakk maten opp fra.) Men dette var snarere lattervekkende enn irriterende.

Og sminke? Kjære vene. Jeg skulle gjerne påført maskara på bussen selv, jeg. Det hadde vært tidsbesparende og lurt. Dessverre skumper det så mye at resultatet sjelden blir bra, så jeg gjør det kun i krisetilfeller.

På t-banen i dag tidlig spisset jeg ører til en kneppende lyd. Den kom med ujevne mellomrom, og var velkjent, men samtidig malplassert. Med ett gikk det opp for meg: Det var lyden av en neglsaks. Jeg skottet rundt meg. Og der, i femseteren på skrått ovenfor meg, satt det faktisk en mann og klippet neglene.

Jeg satt såpass langt unna at jeg fant det mer komisk enn støtende. Det var ikke jeg som måtte sitte og dukke for neglebiter som suste gjennom luften. Samtidig hvisket jeg til meg selv at det fikk da være grenser. Og etter å ha tenkt nærmere på det, tror jeg jeg vil fastslå at grensen går et sted mellom kajal og neglklipping.

(Og på matfronten? Vel. Jeg hadde ikke likt det om sidemannen begynte å åpne en boks makrell i tomat. Men gjetost hadde vært helt greit. Og kaviar også (til nød).)

Murphy og jeg

Vanlig uflaks: Strømstans på t-banen akkurat når man skal hjem fra jobb.

Min uflaks: Da banene endelig begynte å gå igjen passerte alle de andre linjene Nationalteatret to ganger hver før 2 Ellingsrudåsen kom. (Vognsettet må ha befunnet seg på Østerås da strømmen gikk.) Og for én gangs skyld hadde jeg ikke med meg en bok.

Da min t-bane omsider dukket opp var jeg så oppgitt og forbannet at jeg holdt på å ikke ta den, i ren trass. (Heldigvis innså jeg i tide at den velkjente da-kan-de-bare-ha-det-så-godt-ryggmargsrefleksen bare ville gå ut over meg selv.)

Som jeg sikkert har nevnt før, står Atle Antonsen på min laminerte liste. Hjertet mitt hoppet derfor over et par slag da jeg steg på bussen i dag tidlig: I førersettet satt en sjåfør jeg ikke har sett tidligere. Og han liknet veldig på Atle Antonsen.

Oppspilt (og litt motvillig) trakk jeg bakover i bussen, slik man skal. Likevel: Det var ett eller annet som skurret. Hva var det egentlig? Med ett gikk det opp for meg. Bussjåføren liknet på Atle Antonsen slik han fremstår i Etaten.

Jaja. Hva kan man egentlig vente en tidlig morgen på en matebuss i Groruddalen.