Jeg begynner å bli en smule reisefebril. Dagene er travle og fulle av reise- og Ulrikke-relaterte gjøremål, men det er likevel på innsiden av hodet det er mest hektisk.
Så fort jeg har satt meg ned for å spise eller lese, fyker jeg opp igjen for å notere ned noe jeg plutselig kommer på på en av de mange listene jeg strør om meg med.
Tankene er ikke nødvendigvis rettet mot det jeg rent fysisk foretar meg. Da jeg kom på jobb i dag fikk jeg ikke logget inn. - Det er så jæklig typisk, bannet jeg høyt. (Jeg har ganske lav terskel om dagen, spesielt fordi jeg innimellom alt annet må forholde meg til NAV i forbindelse med søknad om permisjonspenger [1]).
Gang på gang skrev jeg inn passordet, kontrollerte caps lock og num lock, og prøvde igjen. Etter en stund gikk det opp for meg at passordet jeg brukte var fra en jobb jeg begynte i i 1999. En jobb jeg riktignok hadde i lang tid (uten å endre passordet), men det begynner å bli mange år og flere jobber siden. Jeg trodde sant og si det var visket ut av minnet for lengst, og ble sittende og stirre forbløffet ut i luften en god stund da det gikk opp for meg hva jeg drev med.
[1] Dagens konkurranse: Gjett om det at jeg har to forskjellige arbeidsgivere er noe etaten tar på strak arm, eller om det avstedkommer en utmattende byråkratisk papirmølle med mange ukjente faktorer og enda flere ubesvarte spørsmål? Det er nesten så jeg har lyst til å gi opp, og si at de bare kan beholde pengene (eventuelt stappe dem der solen ikke skinner). (Enda godt jeg ikke får betalt hos den tredje arbeidsgiveren, så jeg slipper å blande dem inn i runddansen.)
På radioen snakket de om stell av hud og hår i vintersesongen. (Gjesp.) I den anledning hadde de fått en skjønnhetsekspert i studio. Jeg er 98 prosent sikker på at jeg hørte henne si: - Det er den kalde luften ute og den tørre luften inne som tar rotten på huden nå om vinteren.
Rotten!! Det går ikke an. Selv ikke jeg, med mitt forfinede riksmål, ville finne på å si noe slikt.
Scene: Klokken er snart 11. Butikken er på ingen måte full, men det er en del kunder i drift mellom reolene. Dog dreier det seg stort sett om menn i arbeidsklær som skal ha to bananer, en bollepose, sjokolademelk og ti Prince til lunsj, så det er ingen kassekø å snakke om. Én kasse er betjent, mens det svever en del andre personer i Rimi-antrekk rundt i butikken.
Kristiane (etter å ha lagt varene på båndet): - Oisann, denne pakken med røkelaks lekker visst. Har du noe tørkepapir der? (Min første tanke var at jeg var lite lysten på å få fet, stinkende røkelaksvæske på innsiden av yndlingsvottene mine.)
Butikkansatt (lang pause): - Nei. (Personen fortrakk ikke en mine da jeg gjorde oppmerksom på lakselekkasjen. Jeg kunne like gjerne ha sagt "Og så en pose, takk".)
Kristiane: - Eh. Nei vel.
Butikkansatt (tomt blikk): -
Kristiane: - Jeg tror jeg går og henter meg en ny pakke, jeg. Laksen blir fort dårlig når forseglingen er brutt.
Butikkansatt (fullstendig likegyldig): - Ja.
Kristiane (litt irritert, nå, med den lekkende laksepakken i klypa): - Og denne her da, skal du ta den eller skal jeg legge den tilbake i hyllen? (Jeg innrømmer gjerne at jeg, i den grad jeg forventet et svar utover et enstavelsesord, så for meg at hun ville be meg om å legge laksen tilbake.)
Butikkansatt: - Jeg kan ta den.
---
Man skulle kanskje ikke tro det, men etter at jeg begynte å jobbe i butikk selv, har jeg faktisk blitt mindre overbærende med udugelige butikkansatte. For nå vet jeg det jeg har mistenkt hele tiden: Dagen blir så mye bedre om man bare er blid. Eller, man trenger sikkert ikke være blid en gang, bare litt energisk (og gjerne hjelpsom). Selv den gretne geskjeftigheten til de gamle servitørene på Lorry er å foretrekke fremfor den ubeskrivelig dorske likegyldigheten jeg stadig vekk støter på.
(Det jeg derimot har blitt enda mer nøye på, er å forlate butikken ved stengetid. Man kan ikke begynne å telle opp kassen før siste kunde har betalt, og butikkansatte er - i likhet med alle andre - hypp på å komme seg hjem fra jobb raskest mulig.)