Kristiane.org

Brave New World!

Med fare for at folk kommer strømmende til og beskylder meg for å være så 2005, vil jeg slå et slag for podkasting. Det er ganske mange år siden jeg hørte om det første gang, da som noe innovative (og gjerne pompøse) bloggere drev med.

Jeg har jo fått med meg at man kan få mange av NRK Radios programmer rett inn på sin egen iPod, og høre på dem når man vil. (Nett-TV har jeg også hørt om, forresten!) Men jeg har tenkt at det ikke er noe for meg. Fint for andre, liksom, men ikke noe jeg orker å sette meg inn i. (Andre fenomener jeg har tenkt slik om, før jeg plutselig har sett lyset: MacBook, Sex And The City, stout, mobiltelefon, rosenkål, og pudderet til i.d. bareMinerals. For å nevne noe.)

For tiden tilbringer jeg opp mot et par timer per dag på buss/t-bane/trikk/til fots på vei til jobb. Alltid med iPoden festet til kroppen. Dette, kombinert med at Aftenposten sist uke slo til med en særdeles lettfattelig podkasting for dummies-aktig artikkel over to sider, gjorde at jeg klikket meg inn på NRKs nettsider for å undersøke nærmere.

Lekende lett tegnet jeg et slags abonnement på noen favorittprogrammer jeg aldri får hørt på. Nå kommer de inn på iPoden min hver gang jeg synker den. Ufaenmegtrolig.

Det hender jeg ser folk som sitter med propper i ørene og ler på t-banen. Nå vet jeg hva de driver med: De hører på Herreavdelingen! Torsdag var det jeg som satt og tikket av innestengt latter mellom Helsfyr og Ensjø.

P.S. Man kan visst til og med se TV-programmer. Men dette velger jeg å ikke forholde meg til riktig ennå. Jeg foretrekker å bevege meg med teknologiske museskritt.

Ett år siden i dag

I dag er det akkurat ett år siden vi fikk Ulrikke! Et helt år, det er nesten ikke til å tro. Samtidig er det lett å se på bildene av henne at hun har blitt 50 prosent eldre. Overtakelsen husker jeg både klart og utydelig på samme tid. De neste dagene likeså. Jeg husker jeg var fryktelig sliten, engstelig, og ubeskrivelig lykkelig.

De klareste minnene fra Kina skriver seg fra rett før vi fikk henne.

Kvelden før overtakelsen ankom vi provinshovedstaden i Guangdong. Vi var slitne etter noen dager med tett program i Beijing. Denne dagen hadde vi først trasket rundt i Den forbudte by hele formiddagen, deretter fløyet tvers over Kina til Guangzhou. Dette er ikke nettopp en by for sinnets ro; snarere er den støyende, moderne, folkerik og ganske stygg. Etter å ha spist middag på vei fra flyplassen, ble vi sjekket inn på et gedigent, ganske lyxigt hotell. Segneferdige kom vi opp på rommet, høyt, høyt over bakken. Det første jeg gjør på hotell er alltid å sjekke badet. Deretter utsikten. Men ikke denne gang. For langs den ene veggen var det satt inn en barneseng. Den tok alt fokus. Det føltes helt uvirkelig at det neste natt skulle ligge noen i den. Samtidig gjorde den det som skulle skje neste dag så mye mer virkelig.

Morgenen etter, før vi skulle få barna, ble vi tatt med til et kjøpesenter (Carrefour, faktisk). Der sprang 12 par blivende foreldre rundt, mange av oss helt uten erfaring på området, og forsøkte å gjette på hvilken bleiestørrelse barna brukte, hva de ville like å spise, drikke og så videre. Vi må ha vært et syn.

Og så husker jeg at vi ventet på Adoption Registration Centre-kontoret. Nervøse, fuktige hender tviholdt på NTA. Guidene våre var travle. Plutselig gled en dør til et tilstøtende rom opp. Der inne vandret ti små jenter i like, hvite dresser rundt. Og midt i døråpningen sto Ulrikke. Vi kjente henne igjen straks, selv om bildene vi hadde fått av henne på forhånd var tatt nesten et halvt år i forveien. Det var ikke tvil. Vordende foreldre stimet sammen for å kikke og ta bilder. Etter en liten stund ble døren lukket igjen. Men vi hadde sett henne!

Unødvendig å nevne, regner jeg med, at året som har gått er, liksom, det beste ever. Den trofaste leser har nok fått med seg det. Et raskt overblikk viser at drøyt en tredjedel av innleggene fra 2008 er Ulrikke-relaterte.

Da.



Nå.

Oslo Sporveier revisited

Når været står på slik det har gjort de siste dagene, er det første man må gjøre å jekke sine forventninger til Oslo Sporveier ytterligere ned. (Og da snakker vi lavt ned - gudene skal vite at forventningene holdes på edruelig nivå året gjennom, for egen sjelefreds skyld.) I går morges, for eksempel, kunne jeg ikke tro min lykke da jeg kom meg til sentrum via en buss og t-bane som var i rute. Det var nærmest så jeg risset sporveiens logo med hjerte rundt inn i hver eneste lyktestolpe jeg passerte. (Senere ble balansen gjenopprettet, da jeg først ventet på trikken, som skal ha 5 minuttersavgang, i godt og vel 20 minutter, og om ettermiddagen brukte nesten to timer på å komme meg hjem fra jobb.)

I dag tidlig forventet jeg igjen det verste, og ble ikke engang overrasket da matebussen var forsinket, slik at t-banen gikk rett for nesen på meg. Irritert ble jeg selvfølgelig, men det var fordi t-baneføreren, som utmerket godt så at vi var 7-8 stykker som kom løpende fra bussen, smekket dørene og kjørte da vi var bare tre meter unna. Dette har jeg dog opplevd så mange ganger at jeg nesten ikke lar meg affisere.

Det som gjorde det ekstra kjedelig denne morgenen, var at det snødde sidelengs. Haugerud stasjon har et leskur uten vegger (det er med andre ord ingen grunn til å bruke forstavelsen "le"). Jeg var i følge med tenåringsnaboen, og det var ikke fritt for at vi beklaget oss litt over Oslo Sporveier, der vi sto i blåsten. Etter en stund sa jeg til ham at - ... nå skal du bare se at neste t-bane er forsinket i tillegg. Rett etterpå spraket det i høyttalerene: - Linje 2 i retning Østerås er FORELØPIG ti minutter forsinket. Vi brøt ut i en litt matt latter (hva annet kan man gjøre?), etterfulgt av sukk og stønn.

Da kom en dame bort til oss. Opprørt pekte hun på snøen som falt, og sa at det var da slett ikke noe rart det ble forsinkelser når været var så dårlig. Det var ingen grunn til å klage, mente hun. Dette kunne Oslo Sporveier rett og slett ikke noe for. Det måtte hun jo gjerne mene, men å gi seg til å kjefte på fremmede mennesker som er av en annen oppfatning, og gir uttrykk for det, synes jeg er litt vel drøyt.

Vi var hverken høyrøstede eller aggressive, og tiraden var, om ikke raffinert, så i hvert fall med en viss snert og humor. Det er godt mulig denne damen bevarer sin harmoni og sinnsro i hverdagen ved å saktmodig alltid vende det andre kinnet til når sporveien svikter. Min strategi er stikk motsatt; med galgenhumor og raseri bevarer jeg min likevekt.

Vanligvis går det fort over også, når jeg minner meg selv på at jeg hverken skal operere dødssyke barn eller ro i land fredsforhandlinger i løpet av arbeidsdagen.

Da tidspunktet for at neste bane skulle ankomme nærmet seg, brøt skurringen fra høyttalerene løs igjen: - Linje 2 mot Østerås som skulle gått fra Ellingsrudåsen nullnitolv er dessverre innstilt. Og en stund etter: - Neste avgang mot Østerås er foreløpig fire minutter forsinket.

Da de hardest rammede av oss hadde stått på perrongen i en drøy halvtime, begynte det endelig å lyse grønt. Sukk av lettelse bredte seg i den etter hvert så tettpakkede forsamlingen. De mest listige ringrevene begynte å mykgjøre stivfrosne ledd og kvesse albuene, klare for Kampen Om Sitteplassene, som er tøffere jo mer forsinket banen er.

De vantro ansiktene (mitt eget innbefattet) da t-banen som kom bare suste rett forbi oss uten å stoppe, med Ikke i trafikk-skiltet tent, skulle jeg gjerne festet til film. Det var allerede en jovial tone i skuret, og denne hendelsen bandt oss enda tettere sammen. Stemningen ble rent lystig, enda så kalde vi var. Da det noen minutter senere lyste grønt igjen, var vi noe mer avventende. En eldre kvinne spurte ut i luften om banen kom nå, og en lystiggjøk svarte at dét kunne vi jo ikke vite. Det kunne jo være nok et vognsett som skulle kjøre forbi uten passasjerer.

Men denne gang var det en t-bane i trafikk, etter 40 minutters venting. Pollyanna på perrongen var dessverre ikke lenger å se. Jeg er nesten sikker på at hennes skinnhellige ferniss må ha krakelert kraftig i kulden.

Another One Bites The Dust

- Jammen blir det mye lo når man bruker tørketrommel! Min kompis kom ut fra badet med en lodott av - i tørketrommelsammenheng - heller beskjeden størrelse i hånden. Snarere så den ut som noe som kunne ligget i et hjørne i stuen hjemme hos meg.

Jeg sluttet meg helhjertet til utsagnet, men la for sikkerhets skyld til at jeg gikk ut fra at han ikke mente lodotten han hadde i klypa var representativ. Han så uforstående på meg. - Ja, når du tømmer lofilteret, altså. Fortsatt et blankt blikk. - ... så er det jo MYE mer støv enn det der.

- Lofilter? kom det til slutt. Nevnte kompis fikk tørketrommelen i hus for 3-4 måneder siden. Jeg sprang lattermild ut på badet hans, og rev opp døren til tørketrommelen. Selv har jeg hatt tørketrommel i over ett år, så jeg lokaliserte straks filteret på hans maskin.

Var det lo! Den kompakte matten av støv minnet mest av alt om mislykket toving fra et 4H-kurs. Den var så tykk og fast at den kunne brukes som bordskåner, og minnet i konsistens om stålull. Jeg holdt den frem for ham. - Lo. Dette er lo.

Det kom for en dag at han nylig hadde tatt matten ut, kikket på den, og satt den tilbake igjen. Han trodde matten var filteret. - Dette, sa jeg, og pekte på nettingen rundt. - Dette er filteret. Det andre er støv fra tøyet ditt.

Han stirret sjokkert på meg, og jeg syntes jeg kunne ane en bekymring for t-skjorter og hettegensere i blikket. Selv holdt jeg på å le meg i hjel, og ertet ham resten av kvelden. Ekstra morsomt syntes jeg det var, fordi dette er en mann som med letthet kan skru fra hverandre og sette sammen igjen en motorsykkel. Snekre og skifte pakninger. Men åpenbart ikke sette seg inn i hvordan et av våre mest lettbetjente husholdningsapparater fungerer.

+$%#"!!)/?!!§

Det er mange år siden sist det hendte, men i dag skjedde igjen. Jeg var på vei ned Pilestredet, på vei hjem fra jobb. Trett i bena, sliten og glad, og med nye hodetelefoner til iPoden (som gir en helt ny musikkopplevelse!). Idet jeg passerte tre menn, strakte den ene av dem ut armen, tok et godt tak rundt ett av mine bryster, og klemte til.

Bare sånn. Helt uten forvarsel. Ingen blikk i forkant, ingen skjeve flir i etterkant. (Det hadde heller ikke vært bra. Ikke i det hele tatt. Men likevel bedre, på en måte.) Han oppførte seg som om det var den naturligste ting i verden, hans fulle rett. Og før jeg fikk summet meg, var han langt oppe i gaten. Mens mitt spinkle - Faen ta deg! ikke akkurat gjallet mellom husveggene.

Jeg ble så utrolig forbannet. Nesten før hjernen hadde oppfattet hva som skjedde, var jeg (mildt sagt) rykket ut av min tilfredshet, og aldeles rasende.

Det var vanskelig å gjenvinne balansen også. På vei mot t-banen, med raske, huggende skritt, funderte jeg på hvorfor jeg ble så sint. Det var jo ikke akkurat noe overgrep. (Snarere svært uhøflig.) Jeg følte meg ikke spesielt krenket; slike angrep faller jo så til de grader på sin egen urimelighet.

Men jeg har opplevd det før. Flere ganger. Fysiske angrep på frontpartiet. (Og en gang en som skrådde over gaten, kom helt inntil meg og hveste - Store pupper!, idet han gikk forbi meg.) Jeg har hver gang blitt lynforbannet og satt ut, enten jeg har vært 16, 26 eller 36. Etterpå kan man le av det. Det er jo en nokså stusselig ting å gjøre. Men akkurat der og da blir jeg så sint som jeg ikke blir av noe annet.

Dels var jeg sint på meg selv fordi jeg gikk og lagde en forsvarstale i hodet, basert på dagens påkledning. (Hullete, oversized olabukser, tykk vinterjakke og palestinaskjerf. Votter, iPod. Men dette er ikke viktig.) Jeg har liksom et behov for å fortelle hva jeg hadde på meg, selv om jeg vet at det er helt uvesentlig.

Men aller mest rasende var jeg fordi jeg ikke klarte å reagere som jeg burde. Og som jeg har behov for. Bare én gang har jeg gjort det. Det var på danskebåten, i en smal lugarkorridor. Jeg var sammen med kjæresten min, og utfallet kom fra en nokså påseilet mann idet jeg passerte ham. Jeg reagerte helt spontant, og klappet til ham så det sang. (Det komiske var at kjæresten min, som gikk rett bak meg, ikke hadde sett foranledningen til ørefiken. Så han var først ganske rystet over meg.)

Men i dag - som alltid ellers - ble jeg stående vantro og handlingslammet som et annet mehe. Og dét er veldig uforløsende.

---

Så der Ari Behn går til VG med sitt raseri, ser jeg mitt snitt til å gjenopplive bloggen. Og benytter anledningen til å ønske godt nyttår samtidig!