Kristiane.org

Rai rai, liksom

Med fare for å høres ut som en kjip snobb: Først nå i helgen hørte jeg Det går likar no med DDE. Hele sangen, altså. Refrenget er jo temmelig forslitt, ikke minst brukt som et bilde på det landlige Harry-Norge, med bygdedans, hjemmebrent og flatfyll.

Scenen var som følger: Barnedisco på Hotell Alexandra i Loen. I seg selv en selsom opplevelse. Jeg satt passe tilbaketrukket i en hesteskoformet sittegruppe i rødt og svart skinn, og observerte Ulrikke danse utrettelig ute på det discobelyste gulvet [1]. Over anlegget knivet Alexander Rybak og Aqua om spilletid med gamle storheter som Boney M. og Abba. Fugledansen [2] måtte jo komme, og selvsagt Rosa helikopter. Jeg himlet med øynene.

Midt oppi dette kom det med ett en intro helt etter mitt hjerte. Det var trekkspill og gitar, fengende og melodiøst. Bra trøkk også, mente jeg å høre. - Hva er dette? spurte jeg meg selv. - Dette var jo BRA! Men straks sangen begynte gikk sannheten opp for meg: - Dette er jo DDE. Et band jeg forsåvidt har et mer likegyldig enn et hatforhold til - men det skyldes nok mest at jeg i liten grad har blitt eksponert for musikken deres [3]. Da refrenget kom sank jeg oppgitt tilbake i sofaen; jeg hadde identifisert sangen som den ikke helt ukjente Det går likar nå. Muligens fengende, javel, men også mildt sagt banal og døll.

Det gikk opp for meg at det eneste jeg tidligere har fanget opp av teksten er tittelen. Selv resten av refrenget hadde forsvunnet i brøndbosk snøvling og rai rai. Men nå lyttet jeg, og forsto at sangen i sin helhet handler om å være fyllesyk. Ikke spesielt raffinert og subtilt beskrevet, heller. Ei heller avansert, likevel må jeg innrømme at jeg har problemer med å forstå deler av refrenget.

Det går slik:

Åh! Åh! Åh! Det går likar no
XL-1 og Rett i koppen??! Vi like itj å bli narra
Åh! Åh! Åh! Det går likar no
Vi e da itj nå tronno'vera, berre vaksi-karra

Det er ikke den siste linjen som volder meg besvær; det skjønner jeg er dialekt, og selv om jeg ikke forstår ordene får jeg med meg meningen (tror jeg). Men XL-1 og Rett i koppen? Dersom dét er dagen derpå-dietten, er det ikke rart han er dårlig. Eller, hva mener de egentlig å si med denne strofen?

[1] Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli sånn, men må innse at jeg har havnet i den dølle kategorien mennesker som synes det er helt fint å sitte å bare se på sitt barn i timevis. Ingen annen form for underholdning nødvendig. Se, så søt hun er! (Men det finnes fortsatt andre ting jeg synes er morsommere, altså.)

[2] Jeg bryter sammen og tilstår at jeg entret dansegulvet da, for å vise Ulrikke og de andre barna the dance routine til denne låten, som jeg tilfeldigvis behersker ganske godt. Men jeg ble straks beordret av dansegulvet: Det var barna som skulle danse, ikke de voksne.

[3] Jeg hater ikke musikken til Celine Dion heller; jeg hører den jo aldri (med mindre jeg ser Titanic på TV, da). Mariah Carey? Jeg tror knapt jeg har hørt en låt med henne. Det er ikke vanskelig å unngå. Nei, det som setter mitt sinn i kok er artister som lager drittmusikk selv om de bude vite bedre (Timbuktu, The Doors, CC Cowboys, Lenny Krawitz), eller låter som ellers musikalsk oppegående mennesker plutselig liker (som den til enhver tid siste låten til Madonna/Britney Spears, og mitt erkeeksempel Basement Jaxx).

En oppdatering på skofronten

Ikke min mening å gå motebloggerne i næringen. Men nå skriver jeg om sko igjen. Siden forrige innlegg har jeg faktisk kjøpt meg de omtalte Fly London-skoene. Ikke min venninnes, men det siste paret de hadde - ovenikjøpet på tilbud! - hos Ramona Skosalon i Markveien.

Videre har jeg anskaffet et par røde tresko, som har frest og brent på netthinnen min siden tidlig i sommer. Dette skjedde: På en roadtrip til Hälsingland stoppet vi for å spise og kjøpe øl i Torsby. På vei fra gatuköket til systembolaget passerte vi en skobutikk. Jeg gjorde meg automatisk langnakket, og øynene falt på et par helt spesielle, røde tresko som sto i vinduet. Jeg fikk umiddelbart en dytt i ryggen. - Kom igjen, 'a. Systembolaget neste! (Jeg tror forsyne meg noen la til at - Vi brenner dagslys!) Jeg turte ikke annet enn å lystre.

Men så kunne jeg heller ikke vite da at minnet om skoene skulle følge meg hele sommeren. Jeg klarte bare ikke å glemme dem. Jeg besøkte vårt sjarmerende naboland flere ganger (ikke primært på grunn av treskoene), og var innom hver eneste skobutikk på min vei. Det selges mye tresko på den andre siden av kjølen. Mange helt vanlige, og en del ganske fine. Men jeg kunne ikke finne noen som kunne måle seg med de jeg hadde sett i Torsby. I bakhoder gnagde også tanken på at de muligens hadde vokst noe ut av proporsjoner i min fantasi. Det var tross alt kun et hastig glimt jeg hadde fått av dem i Torsbys hovedgate.

Internettet ble selvsagt forsøkt. Uten hell. I september var minnet bleknet noe. Det var i ferd med å gå i vinterdvale. Det ville utvilsomt komme flere sjanser. - Og flere sommerturer til Sverige, trøstet jeg meg selv. Da var det at min makeløse radiomakker - som selvsagt var innviet i problematikken, og hadde fått skoene beskrevet i utførlig detalj - sendte meg en link til en svensk nettbutikk. - Kan det være disse?

Det var! Straks jeg så dem var det ingen tvil. Jeg skalv på hendene da jeg klikket meg inn på varen. Der ventet en god og en dårlig nyhet. Skoene var på salg! Av den grunn at de kun hadde ett par igjen - i størrelse 35. Ble jeg i tvil! Jeg bruker vanligvis 36 i sko. Men dersom skoene lages i 35 (som regel gjør de ikke det), er det ofte den størrelsen som passer. Tvilen ble ikke mindre av at selv om skoene var på tilbud, var prisen fortsatt nokså stiv. Men jeg hadde i grunnen ikke noe valg; jeg måtte jo bestille dem.

I går hentet jeg dem i en liten grenseby. De passer perfekt, og er enda finere enn jeg husket dem. Opplagte nattbordkandidater! (Man kan si hva man vil om Converse og Dr. Martens. Yndlingssko er de, året rundt. Men når man har kjøpt et nytt par, har man aldri noen trang til å ha dem på nattbordet når man går til sengs om kvelden.)

Treskosesongen er forlenget på ubestemt tid.