Godt inne på topp fem over hverdagsfortredeligheter, ligger det å legge igjen mobiltelefonen hjemme når man går på jobb. Helt grunnløst, selvfølgelig, det er sjelden noen ringer til meg overhodet, så jeg går i høyden glipp av noen prosaiske tekstmeldinger. Likevel ble jeg rastløs og oppspilt i den siste bakken på hjemveien, da jeg kom på at jeg hadde vært borte fra telefonen hele dagen.
Og akkurat i går hadde jeg selvsagt et ubesvart anrop, det er vel typisk! Og det fra et nummer som ikke ga noen treff i telefonkatalogen. (Å ikke få treff på numre man har blitt ringt opp av er forøvrig også inne på nevnte topp fem-liste.) Men nummeret virket merkelig kjent, og etter en stund koblet jeg; med skjelvende hender lette jeg frem post it-lappen som var festet til søknadsskjemaet vi fikk fra barnevernet, og ganske riktig: Nummeret tilhørte vår kontaktperson der. Jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn av ergrelse! I motsetning til Geir Ove glemmer jeg nemlig mobilen hjemme uhyre sjelden, så det er utgjort at jeg har fått en viktig telefon den ene dagen det skjer.
Jeg grunnet på hva telefonen gjaldt i hele går ettermiddag, og fikk heldigvis kontakt straks jeg ringte i morges. Og ble ikke så rent lite forbauset da jeg fikk høre hva det gjaldt: Jo, de hadde ledig kapasitet nå, og lurte derfor på om vi kunne sette i gang med samtaler ganske raskt. Ut fra hva jeg har hørt, må man gjerne purre og mase selv for å få kommet i gang. Det var en gledelig overraskelse, hei fallera! Første møte, som skal finne sted hos dem på Haugerud, er berammet til 5. april.
(Like etterpå snakket jeg med en person i AFs anbefalingsteam, for å bekrefte vårt valg av land, og også hun ble positivt overrasket over hvor offensive barnevernet har vært i denne saken.)
Posted by Kristiane at Mars 15, 2005 5:20 EM