Søndagstur

Etter en lat formiddag innendørs, kom vi oss omsider ut i det fine været. Fordelen med å vente med søndagsturen til langt utpå ettermiddagen er åpenbar: Da har de fleste lykkelige småbarnsfamiliene gått hjem for å lage middag og se barne-TV. Det var fortsatt en del yndlige små som stabbet rundt og kastet loff på ender og gjess, men jeg tenker nok tettheten var betydelig høyere tidligere på dagen. Vi gikk en runde rundt vannet, og etterpå hadde vi piknik på en benk: Ciabatta med guacamole og pragerskinke, og apfelschorle på små flasker.

Jeg merker at jeg nå tillater meg å tenke mye mer på at vi snart er tre. Det gjennomsyrer alle tankene mine, og jeg griper meg selv i å fornemme omgivelsene på barns vis. En kjempestor kampesten til å klatre på, undringen over hvordan den har havnet der når det ikke er noe fjell i nærheten. Hissige gjess som plutselig blir truende (jeg husker hvordan det innimellom kunne bli nifst, så man kastet fra seg brødet og flyktet i sikkerhet bak lange voksenben). Å spise i det fri! Jeg liker godt livet mitt, eller livet vårt, slik det er i dag, men hvilken lykke det skal bli å være tre i alt vi gjør.

Noen spør om jeg ikke synes ventetiden på to år føles uutholdelig lang. Nå vet jeg jo ikke hvordan jeg vil takle den etter hvert, men foreløpig plager det meg ikke. I motsetning til ventetiden vi har vært gjennom tidligere, vet vi jo denne gang at prosessen vi har startet vil føre til at vi faktisk får barn. Det gir meg en stor ro. Det er også godt å tenke på at jeg ikke skal gjennom flere behandlinger, at kroppen min ikke skal utsettes for flere av de fysiske og psykiske påkjenningene et IVF-forsøk innebærer. Og jeg nyter å kunne planlegge frem i tid, uten et lite forbehold om at ting kanskje, kanskje (og forhåpentligvis!) ikke blir noe av. Nå vet vi at vi skal til Baskerland i august, og til Gran Canaria i februar. Og at vi skal til Kina om to års tid!