Edder og galle

[Advarsel: Langtrukkent sutreinnlegg som ikke engang dreier seg om adopsjonsprosessen, men etterdønninger av behandlingen forut for denne.]

Jeg lyste opp da jeg fant en utbetalingsbekreftelse fra trygdekontoret i postkassen i dag. Endelig! - der kom refusjonen fra siste IVF-behandling. Det er nemlig slik at når man omsider kommer inn under behandling i offentlig regi, betaler man "kun" en egenandel på 18.000 kroner. Med utstrakt bruk av medikamenter til en literpris på 2,8 millioner kroner (som man riktignok ikke inntar i litervis, men fra knøttsmå ampuller), tar det ikke lang tid før man når denne grensen. Men man må naturligvis legge ut for alt sammen selv, noe som tærer stygt på oppsparte midler. Jeg har flere ganger opplevd at apotekansatte har gispet og tittet deltagende på meg over brillekanten når jeg drar kortet på femsifrede monstersummer.

Denne gang var jeg blitt forespeilet at legemiddelrefusjonen fra trygdekontoret ville skje ganske raskt, fordi jeg alt var inne i systemet. Og heldigvis for det; under det forrige forsøket måtte vi skrape sammen de siste restene av sparepenger for å få hentet ut all medisinen vi trengte. Flere uker etter at alle bekreftelser og kvitteringer var sendt inn, fikk jeg imidlertid refusjonssøknaden i retur. På bekreftelsen som var utstedt på nyåret, hadde sykehuset skrevet årstallet 2004 i stedet for 2005. En feil jeg ofte gjør selv før årsskiftet har gått meg i blodet, og jeg klandrer dem ikke. Derimot ble jeg litt gretten over at det hadde gått så lang tid, og at jeg fikk alle dokumenter i retur fra trygdekontoret; misforståelsen kunne enkelt latt seg oppklare per telefon.

For en drøy måned siden fikk jeg sendt inn søknaden på nytt, denne gang med ny bekreftelse med riktig årstall. Nå skulle det virkelig gå raskt, fikk jeg høre - alle opplysninger lå jo inne. Og i dag kom altså bekreftelsen på at overførselen var gjort. Men bi litt! Overføringsdatoen var 14. april. 14. april?! Det er jo en uke siden, og kontoen var da temmelig slunken da jeg var innom nettbanken i går. Med ett ble jeg redd for at pengene var suget inn i et av lønnskontoens sorte hull som oppstår fra tid til annen, spesielt etter Mastercard-berserkergang i utlandet. Men det er lenge siden sist vi var på ferietur, så jeg slo tanken fra meg.

Og der, i en av rubrikkene på overføringsslippen fant jeg feilen: Trygdekontoret har satt pengene inn på en konto jeg hadde i 1993. Bra jobbet, trygdekontor! Ikke minst fordi jeg da jeg første gang fikk legemiddelrefusjon i oktober, ringte for å forsikre meg om at de hadde kontonummeret mitt. Jada, sa personen jeg snakket med, og oppga på oppfordring det gamle Postbank-kontonummeret som ikke har vært i bruk på ti år. Jeg skrek opp som en skåldet katt, og ba dem slette det og legge inn det nye. Ikke noe problem, sa saksbehandleren, og da pengene først kom, var det på riktig konto.

Jeg tok likevel ingen sjanser, og oppga nok en gang mitt nåværende kontonummer på den siste søknaden, med NB! og halvfet skrift. Men dette, samt hvilket kontonummer de overførte penger til sist, har de altså valgt å se bort fra. Pengene har sust inn på en konto som i hvert fall ikke disponeres av meg, og fuglene må vite hvor lang tid det vil ta å rette opp feilen.

Jeg hev meg på telefonen, bare for å bli møtt av en telefonsvarer som fortalte at trygdekontoret hadde stengt for fem minutter siden. Da gråt jeg en skvett, før jeg ble så utrolig inderlig rasende forbannet som jeg ikke har vært på det jeg kan huske.

Deretter skylte en bølge av selvmedlidenhet over meg. Jeg pleier ellers å være flink til å ta meg sammen og øse når jeg kjenner at den når over anklene, men i dag ga jeg meg over. I denne tilstanden ble jeg fristet til å foreta et regnestykke jeg aldri før har turt å utføre: En anslagsvis sum på hvor mange penger vi har brukt på barneprosjektet. Et overslag som inkluderer uttallige timer hos en gynekolog som ikke hadde peiling, deretter hos flere som har peiling, diverse undersøkelser og inngrep, såkalte "materialpåslag", medikamenter, naturmedisin og akupunktur, forteller meg at vi har passert 50.000 kroner. I tillegg kommer det vi hittil har betalt for adopsjonen, som riktignok er en beskjeden sum i forhold til det som gjenstår i denne prosessen.

Det er når jeg reagerer så sterkt på en bagatell - for det er det tross alt; pengene vil før eller siden finne vei til riktig konto, og vi sulter ikke - men det er da jeg forstår at jeg nok likevel er innhentet av bitterheten. På slike dager føles det så utrolig urettferdig at de aller, aller fleste får de barna de ønsker seg helt gratis.

(Til sist vil min indre Pollyanna ha et ord med i laget: På de lysere dagene - og det er jo de fleste - er jeg uendelig takknemmelig for hvor priviligerte og heldige vi er. Vi kan tross alt få barn selv om vi ikke kan få barn, og vi vil heller ikke knekke ryggen økonomisk på dette, selv om det koster!)

Posted by Kristiane at April 20, 2005 6:33 EM