Hjemmebesøket!

Nok et punkt på listen er krysset ut. Det var liksom lettere å være hjemme og ikke på et offentlig kontor. I tillegg kjente vi jo nå saksbehandlerne litt, fordi vi hadde snakket sammen før. Det var god stemning og samtalen fløt lett - så lett som den kan flyte i en slik situasjon, vil jeg tro.

Hvordan det gikk med brødristeren og kjøkkenviften? Det var nesten skuffende hvor liten interesse de viste for leilighetens plettfrihet (og jeg kunne ikke godt henlede deres oppmerksomhet mot de skinnende vinduene heller). Men de var vilt begeistret for terrassen og haven, som tok seg riktig idyllisk ut den ettermiddagen. Blomstene og putene jeg hadde satt ut, og frøken Smilla som lå og dro seg i solen, trakk nok ikke ned inntrykket.

Men det beste av alt: Allerede nå sa de at de vil gi sin tilråding, som det heter i adopsjonstermer. Altså at de vil godkjenne oss som adoptivforeldre! Det var en stor lettelse å få vite det - for selv om jeg hele tiden har regnet med at vi ville bli godkjent, var jeg litt ute av meg før de skulle komme. Jeg var tørr i munnen, og hadde nesten ikke sovet natten før. Nå får vi altså papir på at vi er godt egnet som foreldre. Som pappa skrev i en mail jeg fikk i dag: "- det er mer enn vi noensinne fikk".

Veien videre nå er at barnevernet skriver ferdig sosialrapporten, før vi får den til gjennomlesing. I slutten av mai skal vi tilbake dit for å skrive under på papirene, før søknaden sendes til Bufetat (Barne-, ungdoms- og familieetaten). Der er behandlingstiden per i dag syv måneder, så da blir det stillstand en god stund.