Farvel til Ullevål

I dag ringte jeg IVF-klinikken på Ullevål, for å fortelle at vi har bestemt oss for å adoptere, og følgelig ikke skal gjennomgå flere forsøk. Den travle sykepleieren, som ofte er litt stresset på telefonen, ble kjempeglad på våre vegne. Hun gratulerte meg med så varm stemme at tårene steg i øynene mine. Jeg benyttet anledningen til å takke for svært god og hyggelig behandling.

De siste årene har jeg bragt i erfaring hvor stor forskjellen er mellom privat og offentlig helsetjeneste. For eksempel har fertilitetssenteret på Ullevål én times telefontid om dagen. Da er naturlig nok pågangen kolossal. Man havner ikke engang i telefonkø, men må ringe om igjen og om igjen til man (forhåpentligvis) kommer gjennom. Ved den private klinikken jeg også har frekventert, er det derimot én time om dagen telefonen er stengt - nemlig når de spiser lunsj.

Men dette har ikke de som jobber på Ullevål noen skyld i, og ut fra ressursene de har, gjør de en flott jobb! Jeg har blitt møtt med stort engasjement, omtanke, hjertevarme og interesse av leger, sykepleiere og bioingeniører.

Det eneste jeg har å utsette på Ullevål er at de er svært gnitne med smertestillende under egguthenting i forhold til andre klinikker. Og så beliggenheten, da: Fertilitetssenteret ligger i første etasje i bygningen som huser kvinneklinikken. Dermed er man dømt til å trenge seg forbi sprenggravide, vaggende vordende mødre og stolte, nybakte fedre på vei inn til legen.