Comeback hos Blodbanken

Etter halvannet års opphold på grunn av IVF-behandlingen, kan jeg endelig gi blod igjen. Man kan ikke gi blod når man er under fertilitetsbehandling, aller mest av hensyn til en selv. ("Du trenger blodet ditt selv for å være best mulig rustet", sa de til meg da jeg meldte meg til tjeneste.) Det viste seg også at det var et halvt års karantene etter avsluttet behandling, for at alle hormonmedikamenter jeg har proppet i meg via nesespray og sprøytespisser skulle være ute av kroppen.

En fordel med IVF-kjøret jeg har vært på de siste par årene, er forresten at jeg mindre enn noengang er redd for sprøyter og stikk. Utallige blodprøver, Puregon-sprøytene Geir Ove har stukket i maven min, samt den ikke akkurat behagelige prosedyren der eggsekkene punkteres med en nål, og eggene suges ut av kroppen, har gjort at terskelen for hva jeg oppfatter som ubehagelig har blitt ganske høy.

Alt dette er nå et avsluttet kapittel - å, det kjennes så godt! - og i dag har jeg latt meg tappe for en halv liter blod hos Røde Kors. På veien bort bestemte jeg meg for å velge et Mummi-krus til barnet vårt i blodgivergave. Dessverre var de tomme for disse krusene, så det en ryggsekk til meg selv i stedet. Jeg gir imidlertid blod hver tredje måned, så jeg skal nok rekke å skaffe et krus før lille Ull kommer til oss.