Jeg ønsker ikke lenger å bli gravid.
Sånn er det, faktisk. Etter mer enn tre år der det å bli gravid har vært det overordnede målet, det vi har brukt så mye tid, krefter og penger på, føles det ganske absurd. Tilstanden inntraff ikke lenge etter at vi bestemte oss for å adoptere.
Det er merkelig hvor lett man kan tilpasse seg en ny situasjon, og hvor pragmatisk man blir når mulighetene snevrer seg inn. Det som lenge fortonet som mitt livs ulykke er med ett et tilbakelagt kapittel. Dette blir vår måte å få barn på, og det føles riktig og godt.
For første gang har jeg begynt å tenke på "sikre perioder" - i grunnen ganske idiotisk med min diagnose. Det føles som vi allerede er på god vei mot barnet vårt, og det ville føles som et stort tap å avslutte adopsjonsprosessen før den er fullført.
Posted by Kristiane at Oktober 1, 2005 10:18 EMJeg trodde heller ikke at jeg ønsket å bli gravid, da vi var i gang med adopsjonsprosessen. Men nå er den prosessen blitt avbrutt nettopp på grunn av at mirakelet er skjedd - jeg er gravid!
... Og nå føles dette som den største lykke i verden. Det er rart hvordan vi mennesker omstiller oss.
Lykke til framover!
Jeg skjønner hva du mener. Jeg har det på samme måte nå etter at vi har fått tvillingene. Det er absurd å stå med en gravitest i hånda og håpe på det resultatet jeg fryktet i tre år. Men det har faktisk skjedd. (Den var negativ. Og ja - jeg ble lettet.)
Postet av: alliene at Oktober 4, 2005 12:00 EM