Dokumentinnlevering

Omsider kom politiattestene i posten, og dermed var alle dokumentene klare. Jeg ville egenhendig levere dem, og oppsøkte AFs kontorer i øs-pøs-regnvær. Konvolutten ble overrakt damen i resepsjonen, og hun ga seg straks til å logge og registrere inn søknaden. Det var da betryggende! Selv ble jeg stående og tråkke. Jeg fomlet litt med paraplyen, og kikket på alle fotografiene som hang på veggen i store rammer.

Jeg har sett liknende tidligere. På begge fertilitetsklinikkene jeg vanket ved, hang bildene av mirakelbabyene tett i tett. Noen ganger var det løfterikt å se på dem: - Det er tross alt mange som får det til! Andre ganger var det bare vondt: - Alle får det til bortsett fra oss. Fotografiene av små, mørkøyde barn hos AF gjorde meg rislende forventningsfull og glad.

Resepsjonisten kremtet, og lurte antakelig på hva jeg nølte etter. - Ville du kanskje snakke med en saksbehandler?, spurte hun. Men det var det strengt tatt ingen grunn til. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg, men overleveringen av papirer, dokumenter, attester og bilder var langt mer rutinemessig enn jeg hadde forventet. Jeg sa farvel, og på vei ned trappen måtte jeg le av meg selv. Selvsagt er dette rutinemessig for de som jobber hos AF.

Det viktigste er at søknaden er levert. Nå skal den innom UD, den kinesiske ambassaden og Notarius Publicus for legalisering. Om tre-fire uker får vi DTC!