Time goes by so slowly for those who wait

Jeg har i løpet av adopsjonsprosessen brisket meg med at jeg har taklet ventetiden ganske godt. Jeg har riktignok forberedt meg på at det sikkert vil bli tøffere etter hvert som prosessen skrider frem, men samtidig har gleden over å endelig vente på noe vi vet kommer, overskygget det meste.

Som den observante leser vil ha fått med seg, røynet det imidlertid på rett før jul, da ryktene om økt ventetid i Kina begynte å svirre. Ryktene er nå bekreftet flere steder, men hvor lang ventetiden vil bli er det ingen som vet. Mange snakker om en dobling, altså godt over et år fra LID.

Til tross for dette vil Kina fremdeles være et av landene med kortest ventetid, og den mest forutsigbare prosessen. På grunn av systemet med Log In Date, vil vi kunne følge med fortløpende, og vite når det begynner å nærme seg. De som fikk tildeling nå i begynnelsen av januar, hadde LID i slutten av april. Neste gang står de med LID i starten av mai for tur - og så videre. Grunnen til at ventetiden øker så raskt, er at der tildelingene før kom for en og en måned av gangen, går det nå i halve månder.

De som adopterer fra enkelte andre land, kan oppleve å vente helt i uvisshet i flere år før de får forespørsel. Det hender noen påpeker dette når Kina-adoptantene fortviler på forskjellige adopsjonsforum på nett - og det kan jeg i grunnen godt forstå.

På den annen side handler dette om forventninger. Når jeg sykler alle oppoverbakkene hjem fra jobb, tenker jeg ofte at dersom vi hadde bodd bare hundre meter lenger opp i Rundtjernveien, hadde jeg aldri i livet orket å sykle, men måtte tatt bussen. Idet jeg svinger inn på vårt tun, føles det som jeg har brukt opp alle kreftene mine; jeg kunne ikke klart én bakke til.

Er det noe jeg har erfart gjennom hele UFB-prosessen, er det at vi mennesker er mye sterkere enn vi tror. Vi er utrolig tilpassningsdyktige, og vi takler det vi må takle. Men jeg er veldig glad jeg ikke visste, da vi begynte å prøve, at vi fire år senere fortsatt ikke hadde fått barn.

Først ventet vi fra måned til måned. Hver gang jeg hørte om noe som skulle skje langt frem i tid (et bryllup, en festival eller konsert), tenkte jeg: - Innen den tid må jeg da i hvert fall ha blitt gravid. Men dagen for arrangementet opprant, og den som gang på gang måtte ty til fattigmannstrøsten - jeg kan i det minste drikke vin, var meg. Ferieplanlegging var også vanskelig: Jeg håpet jo innerst inne at jeg da ville være på fallende fot, og at turen ikke kunne gjennomføres. Slikt gir seg utslag i bestillingsvegring, og konsekvensen er dyre flybilletter...

Deretter var det venting på utredning, og så for å komme i gang med IVF. Med oppstart av IVF føltes ventetiden både bedre og verre. Jeg slapp de månedlige nedturen når jeg fikk mensen (skjønt jeg alltid hadde et bittelite håp om at mirakelet skulle skje. Som UFB opplever man at folk går ut av sin vei for å fortelle deg om "søsteren til en på jobben, som hadde fjernet egglederne, men ble gravid etter akupunktur" (formodentlig ikke bare akupunktur), og andre liknende historier.

På den annen side når ventingen nye høyder gjennom de forskjellige fasene av IVF-prosessen. Den topper seg i de nervepirrende 14 dagene der man venter og håper, venter og håper på at mensen ikke skal komme.

Med denne bakgrunnen er det ikke rart det var gledelig å starte opp en prosess der vi er garantert å ende opp med det vi ønsker oss mest. Etter som prosessen har gått fremover, og det ene skrittet etter det andre er tilbakelagt, har vi begynt å se en ende på det. En stund så det ut som vi skulle reise til Kina på sensommeren, og vi innstilte oss på det. Og vi gledet oss så usigelig! Derfor blir nedturen så tøff når alt nå tyder på at vi må vente enda mye lenger.

Men nå som jeg har fått tid til å venne meg til tanken, føles det litt lettere igjen. - Rekalkulerer, sier damen i GPS-boksen litt snurt, når vi velger en annen vei enn den hun har foreslått at vi skal kjøre. Etter å ha fått summet seg i noen sekunder, tar hun imidlertid utgangspunkt i den nye situasjonen, og viser oss veien derfra.

Vi har nå "rekalkulert", og vet at vi skal klare den siste ventetiden også. Og det er godt å tenke på det jeg har sett så mange adoptanter skrive: Da vi endelig fikk barnet vårt, skjønte vi hvorfor vi måtte vente så lenge. Det var jo nettopp henne vi ventet på!

I mellomtiden skal jeg bli flinkere til å leve her og nå. Karin Boyes Stig Johanssons ord grep meg nettopp slik igjen: Alla dessa dagar som kom och gick - inte visste jag at det var själva livet.

Posted by Kristiane at Januar 8, 2006 10:49 FM