Søndag var det nøyaktig tre måneder siden LID. Det betyr at vi kunne vært halvveis i den siste innspurten, hadde ventetiden vært slik vi ble forespeilet da vi sendte papirene til Kina.
Men sånn som ventetiden har økt i det siste, var det ingen grunn til å feire. Tvert imot støvsuget jeg mismodig internett for Kina-rykter, og fant blant annet et fra Sverige. En av de svenske adopsjonsforeningene har varslet sine søkere om at ventetiden kan komme til å bli opp mot 18 måneder.
ATTEN MÅNEDER!
Det er et helt år lenger enn det vi håpet og trodde på en stund. Og det er tungt at vi tre måneder etter at vi jublet over LID, er lenger unna målet. Mye lenger! En jente på et forum for adoptanter jeg vanker på, sammenlikner det å måtte forholde seg til den økte ventetiden med et maratonløp:
(...) målstreken trekkes tilbake for hver gang du passerer en målingsstasjon (som er tildelingene), og mens du trodde at det f.eks. var 3 mil (måneder) igjen, så finner du ut at det er fortsatt 3 igjen når du runder neste runde (neste tildeling) osv. Og du blir bare mer og mer sliten, men løper og løper (for en eller annen gang MÅ du jo bare komme i mål), men nei, etter neste runde du fullfører er målet blitt trukket enda lengre bakover... Men akkurat som når du går i fjellet og er fryktelig sliten, sånn at du bare har lyst å legge deg ned, så kommer ikke målet nærmere med mindre du fortsetter å gå. Men andre ord, det er bare å fortsette å vente, vente, vente, vente... og løpe maratonen videre.
Akkurat sånn føler jeg det. Jeg hadde begynt å innstille meg på et år nå, og nok en jul uten lille Ull. At det kanskje skal komme nok en sommer før vi blir tre - det er for hardt å tenke på akkurat nå.
Men det er ikke annet å gjøre enn å stå løpet ut. Selv om vi under løpet innimellom er så forkomne, motløse og slitne at vi sleper føttene i bakken, får vi den fineste premien når vi omsider passerer målstreken.
Posted by Kristiane at Mars 14, 2006 9:38 FMKjære dere!
Kan ikke annet enn å kommentere hjertesukket. Vi vet så INDERLIG vel hvordan det føles. Ikke minst siden vi ønsker å adoptere fra Chile. Der er ventetiden HELT i det blå. Chile vektlegger matching av foreldre/barn i svært stor grad. Dette synes vi veldig om - men da må vi også tåle konsekvensen:
V E N T E M A R A T O N ! ! !
SUKK! Men, som du skriver: "... får vi den fineste premien når vi omsider passerer målstreken."
Vi registrerte oss hos AF i desember 2004 - og fortsatt venter vi på godkjenning fra Bufetat. Behandlingstiden er passert... Om en uke eller to vil vi ringe og purre - i forsiktige vendinger.
Kan også legge til at vi har prøvd å bli en utvidet familie siden desember 1994! Har mistet 4 ufødte barn. Deriblant tvillinger som ble 4 måneder i mors liv. IVF har vi også prøvd.
Vi er så til de grader overmodne til å bli pappa og mamma. Men det var dette med VENTEMARATON da.
Uansett: Gledene som venter ved "målstreken" gjør det likevel mulig å takle "løpet". Vi er bl.a. aktive som støttekontakter for barn i ulike livssituasjoner. Kanskje dét kan være en tanke for flere mens en venter?
Beklager hvis dette ble litt vél mye "kommentarer"!
Nyt våren som er i emning. Gjør alt dere kan NÅ som kan være verre å få til som småbarnsforeldre. Lille Ull kommer til dere før dere aner :-)
* Klem fra oss i vest *
MÅ få det ut til nær og fjern: VI ER BLITT GODKJENT !!!
Riktignok ikke for søskenadopsjon som vi hadde håpet på. Men - hva spiller vel dét for rolle: Vi skal bli foreldre!!!
Fantastisk å se flaggene gå til topps rundt i bygden etterhvert som nyheten spredte seg. Utrolig rørende! :-)))
PS!
Ganske så knast å se deg i KK Kristiane. Føler jo at jeg kjenner deg pitte litt da vet du (fordi om jeg vet at jeg ikke gjør det likevel). Gratulerer med fengende artikkel.
Fortsatt alle gode ønsker fra vest. Vi begynner på ny dokumentinnsamlingsrunde pr. omgående. Yippiii! :-)
Postet av: Chilemamma at Mars 15, 2006 6:56 EMLeste om deg i KK, og fann ut at eg måtte stikke innom :D Fine blogger du har, har dessverre ikkje fått lese så mykje - men vil komme att seinare (klokka har passert midnatt alt og sonen min har alt vore vaken ein gong).
For litt over 5 månader sidan var eg i Etiopia og henta heim min "premie", og sjølv om ventetida var laaaaang og slitsom gjer det ingenting nå lenger. Lykke til med ventetida, hugs det går over!
Chilemamma, dette er fantastiske nyheter. Gratulerer! Det er en stor glede å komme et skritt videre i prosessen. Det gir krefter til å fortsette maratonløpet.
Anne Berit: Takk skal du ha! At ventetiden nærmest blir glemt når vi først får premien vår, har jeg hørt mange si. Hadde man ikke ventet så lenge, hadde man ikke fått nettopp sitt barn. Å tenke på dette, er en av få ting som hjelper (litt) når det virkelig røyner på.
Postet av: Kristiane at Mars 16, 2006 7:59 FM