Det var inte bättre förr men det ska bli bättre framöver

Det har vært en ganske tung vinter. Mørke morgener, frustrasjon over økt ventetid i Kina, mistrivsel på jobb, og overdrevent mye sne. Det har kort sagt vært mye tomhet og jag etter vind.

Når jeg den siste uken har gått hjem fra jobb med solen midt i fjeset, til lyden av sne som smelter høylytt rundt meg, har jeg imidlertid tenkt at det kan bli annerledes fremover.

Jeg kjenner at jeg kan klare å ta meg selv i nakken. Selvfølgelig vil jeg vente og lengte, men jeg vil ha fokus på å leve litt mer her og nå. Glede meg over våren med stadig lysere kvelder, og nyte sommeren som vi - økt ventetid til tross - med stor sikkerhet kan si blir den siste vi bare er to.

Kanskje til og med forsøke å nyte det at vi bare er to enn så lenge, og dermed har stor frihet. Imens er vi jo også to til å snakke om og glede oss over det som skal komme. Fabling om livet etter at lille Ull har kommet til oss er en utømmelig kilde til gode samtaler.

I morgen tidlig reiser vi til New York. En uke på Manhattan. Jeg kan ikke tenke meg noe bedre sted å innlede denne nye ventefasen.